Peer Gynt Flukt 2012 Foto: Foto: Flukt

Gynt på glattisen

Flukt holder i disse dager premiere på My Name Is Peer Gynt, kompaniets nyeste televisjonære danseteater programmert og fullfinansiert av Selvaag Gruppen, som eier og driver Kanonhallen der forestillingen er laget og vises.

Anne Kathrine Fallmyr og Tale Hendnes er skapende kunstnere i danseteatergruppen Flukt. Denne gangen har de dekket Kanonhallens 500 kvadratmeters scene med virvlende plastikkfjon. Det hvite stoffet fungerer så vel som norsk snø som sand i Sahara.

Langt opp på ”fjellet” mot det høyre hjørnet på scenen har Flukt plassert den Gyntske hytten. Den brukes til det meste i ”My Name Is Peer Gynt”. Tømmerbua er innredet med rødrutete lampeskjermer, furumøbler og utstoppede dyr. Det siste er ikke like vanlig hytteinventar, men rødreven bak utedoen symboliserer muligens Peer i zoologisk tapning.

Spørsmålet er om Peer er lur eller lar seg lure i forestillingen. På tross av scenens størrelse skaper hytten og utedassen et sentralt tun som utøverne må krysse for å nå scenens fremre del. Det virker noen ganger forstyrrende for forståelsen av stykket når utøverne ikke forholder seg aktivt til tunet, men vandrer forbi uten å anerkjenne ”eiendommen”.

Friksjonsfritt
Utøverne sklir velkontrollert rundt i snølandskapet scene for scene. De mestrer det såpeglatte underlaget, kaster seg stadig ned og blir liggende flatt som var det en øvelse i å unnslippe fienden. Flukt tar oss med gjennom bukkerittet, mor Åses død, Peers kamp med Bøygen, Peer og Anitra i ørkenen og flere andre av de mest kjente scenene fra Ibsens Peer Gynt. Forestillingen kommer i gang med bruderovet.

Bryllupsfesten, som vi ser gjennom et vindu, foregår i den tilstøtende bistroen som tilhører Kanonhallen. Gjester og vertskap kommer ut for å lufte seg i snøen på scenen. De pisser, krangler, kliner og griner. Peer blander seg skamløst med gjestene, treffer Solveig, men puler bruden bak hytten. Kjærligheten til Solveig synes ikke sentral for den tilsynelatende sexavhengige Peer.

Elsa Lystad åpner stykket som en værsyk mor Åse. Hun setter en hverdagslig og humoristisk stemning før hun dør og spas ned av sønnen. Magnus Myhr spiller og danser Peers elleville framtoning, mens Peers tanker høres opplest på engelsk av Trevor Gerard.

Den auditive underteksten virker litt ubalansert i forhold til andre virkemidler. Noen ganger sies det for lite, andre ganger i overkant mye, men kanskje er dette i tråd med karakteren Peers ureflekterte og uregulerte adferd.

De øvrige fem utøverne deler resten av alle Ibsens karakterer mellom seg. De er lettere knyttet til rollebesetning i dramaet, både dramaturgisk og psykologisk. De feier gjennom scenene ofte angitt av Edvard Griegs opprinnelige, storslåtte, symfoniske musikk. Den som går igjen er knappestøperen. På et tidspunkt pilker han rett foran publikum, og får fisk! Med dette antyder Flukt at hele den Gynt’ske verden er bygget på en islagt innsjø. Hvordan tåler den tø?

Kanonskudd
Kanonhallen er en scene som under annen verdenskrig var den tyske okkupasjonsmaktens hovedverksted for produksjon og vedlikehold av artilleri og tyngre våpen som store kanonløp. Kanonhallen ble fredet av Riksantikvaren i 2002. To år senere ble den kjøpt av Selvaag Gruppen som i dag drifter bygget som kulturhus og forsamlingslokale. Det er disse lokalene ”My Name Is Peer Gynt” er laget for å spilles i.

Forestillingen tar i bruk den særegne arkitekturen med kott og skap, vinduer og dører. Først i forestillingens andre akt og kanskje noe sent, blir det klart at Flukt bruker Per Gynt som ramme for å fortelle en annen og svært skjult krigshistorie.

Eplenikkers og blomstrete knekorte kjoler peker på at tiden er satt til 40-tallet. Musikken utover Grieg er til stor del hentet fra 50-60-tallets fortrengende og framtidsoptimistiske epoke. I scenen gjenkjent som Dovregubbens hall har en grønnkledd nazioffiser og hans datter grepet på Peer, bokstavelig talt. De lokker ham til å løse av dødelige kanonsalver, kanskje rettet mot sin egen bygd.

Peer ser øyensynlig bare den grønnkledde og muligheten for mer sex. Med stripete Marius-genser gjøres Peer til en landsforræder som motstandsbevegelsen kledd i hvite skidrakter får grunn til å jage. Peer kommer til å drepe en av dem i en svært dynamisk, nærmest kaotisk scene mot slutten av ”My Name Is Peer Gynt”. Peer angrer ingenting, forteller stemmen over høyttaleranlegget. Hvordan det går med gutten vites ikke, stykket slutter brått og enden på historien er åpen for tolkning som Ibsens eget drama.

Subversivt
Olav Selvaag grunnla konsernet som etter annen verdenskrig revolusjonerte den norske byggebransjen. Selvaag bygget tre ganger raskere og til en tredjedel av prisen den gang. Selvaag har senere bygget et bomiljø på Løren der de bringer kunst til folket i form av skulpturer i Peer Gynt-parken, nå også scenekunst i Kanonhallen. Selvaags eneste kunstneriske betingelse overfor Flukt var at de skulle sette opp Peer Gynt av Henrik Ibsen i Kanonhallen. Slik Leonardo da Vinci la inn et lite, men ikke ubetydelig opprør mot sin mesen i all sin kunst, kan det også oppfattes som at Flukt har tatt seg friheter i forhold til Selvaag. De har ikke bare satt opp Peer Gynt som fortelles med ord og handling, men samtidig en egen historie fra 2. verdenskrig som formidles gjennom bevegelse.

I 1941 utga Frithjof Sælen ”Snorre Sel”. Fabelen i farger for voksne og barn utga seg for å være en uskyldig barnebok, men i virkeligheten fungerte den som undergravende og derfor kruttsterk motstandskamp. ”My Name Is Peer Gynt” kan oppfattes som et lignende prosjekt under motsatt fortegn. Det er en ufarlig gjenoppsetting av Peer Gynt 136 år etter urpremieren, men i forestillingen skjuler det seg en krigshistorie om en Quisling.

Skyggespill
Med ”My Name Is Peer Gynt” føyer Flukt seg inn i rekken av kunstnere som de siste ti årene har belyst skyggesider av det norske samfunnet under 2. verdenskrig gjennom film og litteratur om dem som trakk veksler på okkupasjonen. Dersom Peer Gynt er lik Ola Nordmann, kan ”My Name Is Peer Gynt” leses som at nordmenn ikke alltid var de hederlige motstandsfolk og fryktløse helter under krigen som etterkrigstiden har framstilt dem som. Kanskje var det flere enn vi liker å innrømme som ikke tok stilling, men var mest opptatt av egen overlevelse og vinning.

Flukt kan underholdningens kunst og bruker den til å formidle en helt annen dans under mottoet: Like gøy på teater som på kino! De arbeider med samspillet mellom bevegelse, musikk og tekst. De er godt i gang med å spesialisere seg på sitt særegne scenekunstuttrykk der de legger lag på lag av sceniske virkemidler, men også historier. Å spille ut en historie på lerretet av en annen er en krevende øvelse som Flukt langt på vei igjen har lykkes med. ”My Name Is Peer Gynt” egner seg godt for både voksne, barn og kanskje særlig ungdom som kjenner lite til Henrik Ibsen, Peer Gynt og krigshistorien.

Flukt har siden sin oppstart i 2004 produsert 20 mindre og større prosjekter både i Norge og i utlandet. Med Selvaag som programmør og produsent kan det fort bli flere, så sant de fortsatt aksepterer at Flukt tar seg sin farlige, kunstneriske frihet.

Flukt har uansett allerede skrevet seg inn i scenekunsthistorien som en fri danseteatergruppe fullfinansiert av det private næringsliv. Og før vi vet ordet av det har Selvaag klart det staten ikke har maktet siden Ibsen, å dyrke fram talenter i skapende scenekunst ved å gi dem en scene å utvikle seg på.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER