Foto: Alette Schei Rørvik. Scenografi: Bo Krister Wallström

Grotesk grenseoverskridende og finstemt teatralt

I siste del av sin horrortrilogi tar Susie Wang oss med inn i et luftkondisjonert Twin Peaks-aktig mareritt, med preg av både noe usett og noe tidløst.

Teaterkompaniet Susie Wang har jobbet hardt og effektivt, og er nå, tre år etter stiftelsen i 2017, kommet til siste kapittel i sin «horrortrilogi om menneskenaturen». Medlemmene har bakgrunn fra performanceorientert teater, først og fremst Baktruppen, uten at det hefter plagsomt ved dem. Susie Wangs arbeider er, med sin utprega teatrale presisjon, av en annen art enn Baktruppens mer prosessorienterte, rå uttrykk. Likheten ligger i en leken, ironisk grunntone med en tilhørende nittitalls etter-syndfloden-stemning (Vanligvis pålitelige kilder har for øvrig, i kassakøen på Kiwi, hvisket til meg at Baktruppen – kanskje – er i ferd med å røre på seg igjen).

Mad Max for scenekunstavantgarden
«Susie Wang er oppvokst med knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, har vi begynt å plukke opp bitene og sette dem sammen til teatrale forløp», skriver de om seg selv. Gjennom de to første kapitlene i trilogien, The Hum og Mumiebrun, har de på kort tid inntatt en posisjon som en slags Mad Max for scenekunstavantgarden. Apokalypsen gjør sitt inntog i de små, hverdagslige rommene og situasjonene: på stranda, et museum, og nå en hotellresepsjon, og kommer til uttrykk i aktørenes mer og mer aparte måter å oppføre seg på, som om det var en hverdagslig sak. Ekstreme ting skjer, i et påfallende rolig tempo. Ingenting haster, selv om det som skjer er helt sjukt. Verden faller sammen i sakte kino, moral, etikk og gamle sannheter krakelerer, men vi tilpasser oss, kjemmer håret, pusser tennene og holder det forsøksvis gående. Til det ikke går lenger.

I Burnt Toast befinner vi oss i en steril, teppekledd hotellresepsjon, kanskje et eller annet sted i Midtvesten på det nordamerikanske kontinentet. I midten står resepsjonsdisken der den dempete, vennlige what-can-I-do-for-you-today-resepsjonisten (Julie Solberg) troner. Bakerst på det opphøyde scenegulvet ser vi de to obligatoriske heisdørene, som hotellgjestene kommer og går gjennom. Vi befinner oss i et luftkondisjonert Twin Peaks-aktig mareritt hvor alle snakker et forsøksvis amerikansk, med komprimert, tørr, liksom «nær» stemme, slik det låter i sånne resonansløse rom. Her utspiller det seg et gradvist tiltakende, komplett vanvittig, blodig trekantdrama mellom resepsjonisten og to hotellgjester. Mr. Iwas (Kim Atle Hansen) er en tvilsom, slesk, litt mystisk reisende, iført solbriller, cowboy-slengbukser og boots. Han bærer på en armert stresskoffert som skal vise seg å være sentral i historien. Miss V (Mona Solhaug) er en enslig mor med en skremmende virkelighetsnært formet baby som hun ammer med store melkesprengpupper – som for øvrig til forveksling likner resepsjonistens silikonpupper.

Pandoras eske
Jeg er en sånn som vanligvis ikke synes at den ytre handlingen er noe særlig å bry seg om. Derfor har jeg sjelden dårlig samvittighet når jeg gjenforteller en teaterforestillings handlingsforløp. Det handler som regel om noe annet og viktigere. Men her håper jeg anmelderne holder seg i skinnet. I Burnt Toast er detaljene i fortellingen av aller største betydning, som i en klassisk krim/horrorhistorie med sin gradvise avdekking av mysteriet, som i denne sammenhengen for øvrig aldri egentlig blir oppklart. Twin Peaks er nevnt som en mulig referanse, med underliggende innslag av vampyrkomedie, Ondskapens hotell og en lag-på-lag fortelling, som en Pandoras eske med stadig et nytt element inni elementet. Vi blir skrudd lengre og lengre inn i et infernalsk undergangsunivers hvor Susie Wangs bruk av illusjoner får enda en ny omdreining.

«Dette er aldri blitt vist på en teaterscene før!», hørte jeg flere si uavhengig av hverandre i vrimmelen etter endt forestilling. Kanskje bortsett fra i riktig gamle dager. Nei, ikke i de etablerte borgerlige teatersalongene, men kanskje i de mest spektakulære og groteske, folkelige side shows, disse off-sirkusforestillingene hvor det vrimlet av illusjonister og deformerte skapninger?

Burnt toast inneholder noe av det samme estetiske og uttrykksmessige spennet. En billedkunstner jeg snakket med på vei inn målbar mye av denne motsetningsfylte spenningen som mange av oss opplever i møte med skrekkfilmer og splatterestetikk. Vi skyr det som pesten men klarer ikke la være å oppsøke det likevel. Da jeg før forestillingsstart nevnte Tarantino erklærte hun raskt at «jeg tåler ikke Tarantino». Hun plasserte seg for sikkerhets skyld nær utgangsdøra. Men hun ble sittende hele forestillingen igjennom!

Langsomt tempo
Sentralt i uttrykket er det langsomme tempoet. Det skjer liksom ingenting, men dette statiske, drømmeaktige ingenting bærer hele tida i seg en forventning om noe. Noe vi egentlig aldri får vite hva er.

Uansett: Midt i dette usette er det noe tidløst, gammelmodig over uttrykket, en kombinasjon av noe grotesk grenseoverskridende og finstemt teatralt. Alle elementer og detaljer passer sammen som perfekt avstemte puslespillbiter. Bo Krister Wallströms scenografi og Martin Langlies musikk-og lydarbeid inneholder begge den samme balanserte kombinasjonen av markant særpreg og perfekt tilpasning. Det er tydelig at disse folka har jobbet sammen før!

Men hva er meningen? er et nærliggende spørsmål. Her må de overraska, liksom nakne ansiktsuttrykkene til alle de rutinerte, blaserte Black Box-gjengerne kunne stå som svar godt nok.

PS:
Til høsten er det hjemmets hjerte, kjøkkenet, som står for tur i første del en av en trilogi om vold. Forestillingen skal, oppsiktsvekkende nok, spilles i en måned i strekk på, av alle steder, Kilden teater i Kristiansand, hvor skuespiller i Mumiebrun, Valborg Frøysnes, har overtatt som teatersjef. Det snakkes mye om risikovilje, eller mangel på det samme, i norsk teater. Dette initiativet må sies å gi nytt innhold til begrepet! Skansene faller, en etter en.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER