S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Venke Marie Sortland – 14. oktober 2015

Grønn danseglede


Publisert
14. oktober 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/gronn-danseglede/
Facebook

De grønne. Foto fra Ravnedans.no

INTERVJU: Denne uken blir fire ikke-dansere som gjerne ville prøve samtidsdans, sluppet ut på CODA-festivalens scene på Hausmania i prosjektet De grønne. Venke Sortland har møtt alle fire samt koreograf Marie Handeland, og spør blant annet: – Hvis dette prosjektet først og fremst er pedagogisk – hvorfor er det viktig å vise det for et eksternt publikum?

Å lage dansekunst uten profesjonelle utøvere er vel neppe et radikalt valg i dag. Men i prosjektet De grønne, som vises under CODA-festivalen i Oslo, er ikke de ”utrente kroppene” bare benyttet som estetisk virkemiddel. Prosjektet går dypere, over i det sosiale, relasjonelle og pedagogiske. Å omtale dette som et kunstprosjekt griper bare tak i overflaten.

De grønne er initiert av dansekunstner Marie Bergby Handeland. Med seg har hun den syttiåtteårige, pensjonerte musikkterapeuten Sissel Johanna Bakken, og den litt yngre, men også pensjonerte matematikklektoren Bjarne Søltoft, samt psykologistudent Kristoffer Aune Kostveit og jusstudent Hallvard Surlien, som begge er i tyveårene. Surlien forklarer at det egentlig var han og Kristoffer som satte i gang prosjektet:

Hallvard Surlien (HS): Det hele startet da Kristoffer og jeg var med Marie på en danseforestilling. Etter forestillingen sa vi, litt på spøk, at vi kunne tenke oss å prøve samtidsdans. Tilfeldigvis hadde Marie lenge hatt lyst til å jobbe med ikke-dansere. Så hun tok oss på ordet, rett og slett.

Marie Bergby Handeland (MBH): Det var en løst strukturert improvisasjonsforestilling med Julyen Hamilton – kanskje ikke den letteste å se som nybegynner.

Kristoffer Aune Kostveit (KK): Vi gjorde litt narr av den.

MBH: Ja, dere mente vel at dere kunne gjøre det bedre selv. (alle ler)

HS: Prosjektet ble mer seriøst etter hvert. Utgangspunktet var at vi skulle utforske samtidsdans. Vi hadde jo ingen erfaring med dans eller bevegelse fra tidligere.

MH: Jeg hadde allerede fra begynnelsen av en baktanke om at det kanskje kunne bli en forestilling, med det var ikke ambisjonen i utgangspunktet, nei.

KK: Da vi presenterte prosjektet på Seminarium i januar 2014, opplevde jeg at det hadde blitt ganske seriøst. Og nå er det jo blodseriøst.

MBH: På et tidspunkt snakket dere jo til og med om å søke Skolen for Samtidsdans.

Tillit og tilstedeværelse som metode I dagens dansekunstfelt er ikke Handeland alene i valget om å jobbe med ikke-profesjonelle utøvere. For eksempel har Rom for Dans, gjennom flere år, brukt barn og unge som utøvere i sine forestillinger. Tone Pernille Østern har gjennom Danselaboratoriet iscenesatt voksne med ulike funksjonshemninger. Arne Fagerholt jobbet med godt voksne damer i den mye omtalte forestillingen Patina. Det som synes å skille De Grønne fra overnevnte prosjekter, er kanskje først og fremst at Handeland bringer ”vanlige folk”, og ikke en spesifikk (og kunstpolitisk lite synlig) gruppe, inn i dansekunsten.

Tidlig i 2014 ble gruppen utvidet med to utøvere, Sissel og Bjarne, som er gift, og som med et stort smil forteller at de liker å gjøre ting sammen. Til forskjell fra guttene var de allerede involvert i kunst og kultur – Sissel gjennom sitt arbeid som musikkterapeut og Bjarne som kulturell grasrot fra Danmark. De to hadde allerede noe kjennskap til dans da de først møtte Marie:

Sissel Johanna Bakken (SB): Bjarne og jeg traff moren til Marie tilfeldig. Hun hadde hørt at vi likte å danse og fortalte oss at datteren var koreograf og ønsket å komme i kontakt med eldre utøvere. Det har vært et herlig prosjekt å være med på, først og fremst fordi vi har fått danse, men også på grunn av vennskapene som har utviklet seg. I all beskjedenhet og ydmykhet må jeg si at det også har vært flott å få være littegranne medskapende i den koreografiske prosessen.

– Allerede på vårt første treff opplevde vi Marie som ekstremt seriøs. Vi ble henrykte over å treffe et menneske som hadde slike holdninger til og tanker om kropp, bevegelse, og det genuine.

– Vi hadde ikke blitt med om det bare var for sjov, legger Bjarne Søltoft (BS) til.

MBH: Gruppen består av et nærmest tilfeldig utvalg mennesker. Jeg synes det er fint at det ikke er jeg som har stått for utvalget.

– Kan dere si litt om arbeidsprosessen?

MBH: Det første halvåret møttes Kristoffer, Hallvard og jeg én gang i uka. Da Sissel og Bjarne kom inn i prosjektet, jobbet jeg en stund med bare dem, deretter noen få ganger med alle fem. Møtene ble mer sporadiske etter hvert. Da vi møttes nå i juni før visningen på Ravnedans i Kristiansand, hadde vi ikke jobbet med prosjektet på et helt år.

Åpne oppgaver Som forberedelse til Ravnedans jobbet gruppen tre intensive uker med fulle arbeidsdager hver dag.

– Hvilke metoder har dere brukt for å finne frem til forestillingens bevegelsesmateriale?

MBH: Det er litt vanskelig å si. I utgangspunktet visste vi ikke om prosjektet skulle ende i en forestilling, og dermed har vi holdt veien åpen – det ene har ledet til det andre. Jeg har gitt åpne og enkle improvisasjonsoppgaver som utøverne har løst individuelt, uten musikk. Men for prøveperioden før Ravnedans la jeg en plan.

BS: Sissel og jeg hadde erfaring fra amatørteater og kontaktimprovisasjon, men Marie har vært flink til å gi oss improvisasjonsoppgaver som vi ikke kjente fra før. Senere i prosessen viste hun oss bilder og video fra prøvene, noe som hjalp oss å styrke uttrykket.

SB: En gang fikk vi i oppgave å være to steder samtidig. Jeg synes vi fikset det veldig bra.

HS: Jeg husker en oppgave der vi skulle være en fontene.

MBH: Men den fonteneoppgaven var det vel dere som fant på selv? Etter hvert som jeg ble bedre kjent med utøverne, plukket jeg også opp det særegne ved hver enkelt – for eksempel hvilke bevegelser de lett tyr til – og jobbet videre med dette. De fikk dermed mer og mer spesifikke oppgaver, ut fra hvem de er som individer.

HS: Vi har jobbet mye med å finne vår egen måte å tolke oppgavene på – ikke prøve å etterligne profesjonelle dansere, men heller spille på andre styrker vi har. Jeg har for eksempel jobbet med FNs klimarapport. I et tekstutdrag derfra fant jeg noen ord som jeg har improvisert over: Abrupt, irreversibelt og økologisk balanse – ideen var å jobbe med bevegelser som ikke kan reverseres.

MBH: Samtale har også vært viktig i prosessen, vi har sikkert snakket seksti prosent av tiden. Slik har vi møtt utfordringer som har oppstått. Gruppen spriker mye i bakgrunn og alder, så det har vært spennende å jobbe frem en felles forståelse av hva som fungerer.

Fordi det er fint SB: Vi trenger ikke lengre forklare hvorfor vi synes noe er fint – det er fint fordi det er fint.

MBH: Det har vært viktig for meg å ikke iscenesette noe utøverne ikke er klar over at jeg iscenesetter, eller misbruke det at de står utenfor dans som fagområde.

-Du har tidligere sagt at du ikke ville påvirke utøverne, Marie?

MBH: Ja, i begynnelsen var jeg opptatt av at jeg skulle påvirke utøverne i så liten grad som mulig. Det var utfordrende. Alt jeg sa, og måten jeg sa det på, fikk veldig tyngde. Jeg gav av den grunn veldig åpne oppgaver og observerte hvordan utøverne løste disse, uten å gripe inn. Etter hvert virket ideen om ikke å påvirke litt naiv. Jeg begynte å gi litt tydeligere oppgaver og retninger.

HS: Jeg og Kristoffer fikk forbud mot å se samtidsdans.

KK: Jeg så ingen samtidsdansforestillinger mellom improvisasjonsforestilling med Julyen Hamilton på Scenehuset og Ravnedans nå i juni.

MBH: I begynnelsen gikk jeg ganske hardt ut ja, men jeg har moderert meg litt nå.

Abstrakt, absurd og litt mystisk På spørsmål om å definere samtidsdans er gruppen samstemte om at uttrykksformens styrke ligger i hvordan den formidler mening på en egen måte, og at ord ofte kommer til kort i forsøket på å beskrive hva man erfarer som publikummer. Jeg spurte om gruppens syn på samtidsdans har endret seg etter at de selv har fått erfaring som utøvere.

KK: Jeg synes det er like rart å se samtidsdans nå som før. Selv om jeg kan kjenne igjen elementer vi har jobbet med, har jeg vanskeligheter med å tolke det. Men om en forestilling er uforståelig for meg, kan jeg likevel synes at den er kjempevakker. Det er fantastisk å se ulike kropper bevege seg.

HS: Noe av det fine med samtidsdans, er at man kan tolke det på den måten man vil. Det er litt som med musikk – man kan bli glad, irritert, engasjert eller sykt provosert.

KK: Jeg var på Birthmark av Carte Blanche for litt siden. Etter forestillingen spurte folk jeg kjenner fra dansemiljøet om jeg likte den. Jeg svarte at jeg syntes den var fantastisk flott, men at jeg likevel følte meg som et spørsmålstegn. Den gjorde meg også skikkelig provosert.

MBH: Ble du provosert fordi du ikke forstod?

KK: Nei, det var ropingen til jentene i stykket som Ingeleiv Berstad og Kristin Helgebostad hadde koreografert. Den tok meg skikkelig, jeg ble helt sjokkert innvendig. Selv om jeg ikke greide å tolke det, sitter jeg i hvert fall igjen med en oppfattelse og følelse. Det er godt å kjenne på følelser, selv om det er sinne. Kjenne at man lever.

SB: Det er vel det det dreier seg om.

BS: Sissel og jeg hadde sett mye dans før vi begynte å jobbe med Marie, men jeg vil likevel si at denne prosessen har fått meg til å se samtidsdans på en annen måte. Min egen kropp, som jeg selv har gjort erfaringer med, er veldig mottakelig for å se andre kroppers uttrykk. Samtidsdans, og da tenker jeg også på vår forestilling, er abstrakt, absurd og litt mystisk. Kroppenes uttrykk kan ikke oversettes til ord, men forteller meg noe som er ekte.

SB: Jeg kan oppleve en sannhet i det de andre utøverne i gruppen gjør og bli veldig grepet av det. For meg er samtidsdans litt som drømmer – de er for det meste utolkbare, men selv om jeg ikke forstår meningen kan de være meningsfylte. Det er et eget språk som ikke uten videre kan oversettes til verbalt språk.

HS: Vi blir ofte veldig rørt og berørt av å se hverandre være ”inne i noe”.

SB: I forestillingen er vi hverandres vitner. Vi er sammen på scenen hele tiden – når en danser solo, er vi andre tre vitner. Vi har snakket mye om dette, både det å bli observert, men også det å være vitne. Vi ser på hverandre med hjertet. Det er noe av det sterkeste for meg med både prosessen og forestillingen.

MBH: Det handler om å backe hverandre, også på scenen. Eller om å studere hverandre, mens vi holder på. Ikke på en undrende måte – for vi vet alle hva vi jobber med. Det vi holder på med er ikke mystisk, men veldig konkret.

Fra pedagogikk til koreografi Sett utenfra er det kanskje dette, å skape trygghet for hverandre, som er prosjektets nav. Det stemmer godt med at Marie forteller at prosjektet er like mye pedagogisk som kunstnerisk for henne.

MBH: Jeg føler at koreografien er underordnet pedagogikken i dette prosjektet. Valgene vi har gjort er en konsekvens av utøvernes interesser, og jeg føler at jeg kan stole på at jeg har ivaretatt disse interessene.

SB: Du er en veldig dyktig pedagog, Marie. Du har virkelig formådd å møte hver og en av oss på forskjellige måter, uten at det har vært påfallende. Du har vært kjempeflink til å gi oss rom, men samtidig skape trygghet.

HS: I begynnelsen danset Kristoffer og jeg ofte med øynene lukket, for å stenge ute omverden. Det føltes både pinlig og flaut å skulle bevege seg i rommet, og foran Marie. På dette punktet har vi utviklet oss mye. Nå bruker vi det å danse foran hverandre mer som en trigger, for å få energi.

KK: Jeg syntes det var veldig vanskelig i starten – jeg var ukomfortabel med å skulle bevege meg i det hele tatt. Jeg var kjempestresset og angret på at jeg hadde sagt ja til å være med.

SB: Tidlig i prosessen spurte Bjarne og jeg dere, Hallvard og Kristoffer, om dere syntes det var greit at vi så på mens dere danset – eller om dere ville at vi skulle snu oss og se inn i veggen. Jeg husker at jeg ble glad for at dere var trygge nok til å la oss se.

– Hvis dette prosjektet først og fremst er pedagogisk – hvorfor er det viktig å vise det for et eksternt publikum? Er prosessen dere har hatt viktig som kunstuttrykk?

MBH: På et mellommenneskelig plan tenker jeg på dette som et veldig raust prosjekt. Utøverne gir av seg selv til publikum. Og selv om vi har jobbet sammen en god stund, er det fortsatt tydelig at de ikke er profesjonelle utøvere – forsøket deres er synlig. Jeg synes forsøket fortjener å bli plassert på en scene. Jeg blir berørt av det.

Det uskolerte BS: Det er viktig at det er mulig å uttrykke seg på en scene uten å være skolert, uten at man må vise at man er flink. Slike uttrykk har et slags metabudskap ved seg, om at alle bevegelser kan bli til kommunikasjon, bare man organiserer dem. Alle kan danse hvis vi endrer premissene i den retning at vi, som individer, arbeider for å finne vårt riktige uttrykk. Det er litt som Pina Bauschs filosofi – hun sier at man ikke skal gjøre seg til, men finne sitt sanne uttrykk.

MBH: Det er forskjell på det vi har jobbet med, for oss selv, inne i vårt lille lukkede studio, og det vi viser på scenen. Vi har tatt uttrykket til et stadium hvor det forhåpentlig er verdt å se på for andre, som en kommunikasjon av prosessen vår.

– Hvilket grep har dere anvendt i overgangen fra prosess til forestilling?

BS: En ting er i alle fall måten du har satt elementene sammen på, Marie. De utgjør en helhet som har dynamikk – stille faser, kollektive deler og individuelle former for ekspressivitet.

MBH: Det handler også om at dere utøvere hele tiden vet hva dere jobber med på scenen. Dere har tydelige oppgaver, og en tydelig innstilling til publikum og hverandre.

HS: Men vi har ikke fokusert på at det vi gjør skal være fint å se på for publikum. Det er Marie som har tenkt på regien.

SB: Det gikk ikke ordentlig opp for meg at vi skulle danse for et publikum, før Marie sa at vi bare måtte smile til de i salen hvis vi ville.

MBH: Jeg tenkte heller ikke så mye på publikum før mot slutten av prosessen. Det viktigste for meg var som sagt, å forsikre meg om at alle var innforstått med hva vi satte på scenen,og beredt til å ta imot reaksjoner – som at publikum kanskje ville le – og reagere tilbake.

– Helt rått! De grønne hadde premiere under Ravnedans i Kristiansand, 21.juli i år. Forestillingen ble ifølge Marie og utøverne overraskende godt mottatt.

KK: Prosjektet er den beste reisen jeg noen gang har vært på. Å stå foran et publikum var helt rått. Jeg var i himmelen.

– Hva er det som genererer denne gleden over å stå på en scene?

– Det handler om mestring. At jeg kan stole på meg selv, og stole på at det jeg gjør kan glede andre.

MBH: Vi har et hjørne i studio som vi kaller for Kristoffers hjørne, for det var der han stod de første ukene. Med ryggen til, mens han puslet litt med hendene. Jeg funderte på hvordan jeg skulle gripe an situasjonen, men syntes samtidig det var interessant å se på. Hvordan du nå stoler på din egen kropp, og hva den kan uttrykke, er ganske ekstremt – det er som natt og dag.

KK: Det at jeg evner å konsentrere meg om å være i det, kjenne på det jeg faktisk kjenner, og ikke bli for opptatt av hva de andre tenker – det er veldig sterkt for meg. Det er noe jeg opplever sjelden i andre situasjoner, men det skjer når jeg danser.

SB: Det å få lov til å danse og improvisere, gjør at jeg føler meg aldersløs. I forestillingen har jeg en solo som er ganske energisk. Når jeg gjør den må jeg innse at jeg likevel ikke er aldersløs, for jeg blir utslitt etter bare noen sekunder. Men det er min dans, og jeg har blitt veldig glad for den.

HS: Soloene deres er veldig sterke.

KK: Det er din også! Men resultatet av dette prosjektet er ikke bare forestillingen, i hvert fall ikke for min del. Relasjonene som kommer ut av dette, er like viktige.

SB: Relasjonene mellom oss fikk meg til å glemme at vi var på scenen.

BS: Da vi endelig gikk på scenen, var vi ikke så forferdelig nervøse som jeg trodde vi skulle være.

SB: Men jeg tror det blir noe helt annet å vise forestillingen på Grusomhetens Teater under CODA-festivalen. Jeg har stor ydmykhet ovenfor det som skjedde i Kristiansand, og jeg ser det ikke som en selvfølge at den opplevelsen vi hadde der vil gjenta seg.

KK: Men spenning er jo litt allright det også!

Å lede med hjertet Men kan det bare være positive følelser i en gruppe på fem personer, der den ene sitter på en innsikt som de andre har begrenset tilgang til? Har det alltid vært positivt at det er Marie som kommer med oppgavene og har den overordnede styringen av prosjektet?

HS: Marie er veldig ærlig og tydelig. Vi trenger ikke å lure på hva intensjonen hennes er. Og hun lytter til oss.

KK: Men ikke til alt! For eksempel var hun veldig bestemt på at vi skulle danse med sko. Og hun har slått hardt ned på det hun mener blir teatralt.

MBH: Vi har snakket mye om dette – om det er nødvendig å være teatral når man skal uttrykke noe med kroppen. Jeg har bevisst prøvd å luke det vekk.

– Men jeg har også fått mye motstand fra dere. For eksempel dette med sko – i det hele tatt var kostyme et vanskelig tema. Det var mange fallgruver vi måtte unngå, som at dere ble seende ut som en familie, eller en gjeng barbeinte hippier med flagrende stoffer. Vi hadde en prøve der alle fikk ta med seg det de hadde lyst til å ha på seg – det funket ikke. Bjarne, du hadde for eksempel tatt på deg en knall gul t-skjorte med påskriften Dalai Lama.

SB: Det var en hard dag for Marie. (alle ler)

MBH: Jeg ville at kostymene skulle være litt høytidelige. Med sko blir antrekket hakket mer høytidelig og ordentlig.

BS: Hvis jeg ikke har forstått, har det alltid vært plass til å uttrykke dette. Og som regel fungerte forslagene Marie kom med, bare vi gikk ut på gulvet og prøvde dem.

KK: Har du blitt irritert over at vi ikke skjønner hva du mener, Marie? Eller på vår inkompetanse?

MBH: Nei, det har jeg overhodet ikke. Jeg har vært irritert og frustrert, men bare på meg selv – for det er jo meg dette prosjektet står og faller på, det er jeg som må stå for helheten og ta de siste valgene.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no