Grønn bølge. foto: fra srib.no

Grønn bølge?

INTERVJU: For tiden spiller en teaterforestilling om miljø på Vestkantbadet i Oslo. I dag har nettverket Concerned Artists Norway oppstartmøte. Nylig spilte Dramatikkens Hus en forestilling om befolkningsvekst. Kan kunst si noe om økologikrisen? – Scenekunst kan nærme seg dette på en annen måte, sier Nina Ossavy.

– KRÅL! er en teaterforestilling som går inn for å gjøre klimaspørsmålet til vår tids kulturkamp, står det i eposten Scenekunst.no har fått fra Synne Øverland Knudsen i SELSKAP, som for tiden spiller i Vestkantbadet i Oslo.

 

– Den virkelige store katastrofen, den lukker vi øynene for, skrev Nina Ossavy i et innlegg her på siden i mars, som fikk kommentarfeltet til å koke over.

 

Grunnen til at dette provoserer noen, Nina Ossavy, kan være at det er ganske mye enklere å være frustrert over klimakrisen enn å gjøre noe med den. Hvordan mener du kunst kan bidra i miljøspørsmål?

– Først og fremst er kunstnere kompetente og engasjerte mennesker. Derfor overrasker det meg litt at klima- og økologispørsmål er så lite synlig i det kunstnere skaper. I forbindelse med egne prosjekter har jeg vært i kontakt med flere NGO-er som arbeider med miljø. [non-governmental organisations, red. anm]. Folk som bidrar i slike organisasjoner blir ofte interesserte og glade for å møte klimaengasjement fra et teatermenneske. – Dere har en annen type kompetanse og kan formidle klimaspørsmål på en annen måte, sier de. – Vi trenger nye språk og nye innfallsvinkler til å fortelle om dette.

Hvorfor tror du NGO-ene føler behov for et nytt språk? Er klimaspråket slitt?

– Det er nok fordi det er vanskelig å nå ut med diskusjoner om klimaspørsmål. Klima står ikke høyt på den politiske dagsorden.

Hvilke politikere og NGO-er er invitert til oppstartmøtet i morgen?

Egentlig ingen. Møtet er åpent for alle, men det er ikke politikere som er målgruppen først og fremst. I morgen kommer det en blanding av forskere og kunstnere. Rasmus Benestad, som er klimatolog, forfatter Brit Bildøen, som i det siste har skrevet om temaet,  en birøkter som driver biodynamisk, og dramatiker Toril Solvang.

– CAN ønsker først og fremst å samle kunstnere fra ulike fagfelt. I første omgang skal vi møtes en gang i måneden, på Sound of Mu. Formålet er å diskutere, både hverandres arbeid og hva CAN kan være for noe, og lære av hverandre. Hver gang vil vi også gjerne invitere en kunstner til å framføre eller vise noe. Det er viktig for oss at CAN også er kunstrelater. Vi som kunsterne trenger å bli inspirert av annen kunst. Temaet økokrise er såpass alvorlig at det er lett å miste motet, derfor vil kunst være viktig på CANs møter.

Men hvis man skal lære noe, innebærer det ofte å utsette seg for synspunkter som man ikke kjenner fra før?

– Ja, og det er derfor vi ønsker at CAN skal være så åpent som mulig. Jeg tror denne blandingen hver gang av forskere, NGOér, praktikere og kunstere kan være bra. Det skal være et nettverk, og åpent for hvem som helst som vil drive det framover, kunstnerisk sett så tverrfaglig som mulig. Jeg er i kontakt med forfatter Espen Stueland, som er en av initiativtakerne til et "grønt utvalg" av forfattere som har sitt første møte i mai. Stueland har skrevet mye om klimaspørsmål i Klassekampen som har vært viktig for meg. Det er inspirerende at det ser ut til å være momentum for klimaspørsmål nå på flere forskjellige kunstfelt. Forfatterne nærmer seg jo dette gjennom språket, men scenekunsten kan kanskje nærme seg det på en annen og viltrere måte.

 

*

KRÅL! på Vestkantbadet kommer fra produsentene av SELSKAP, forestillingen som nylig plasserte Statoil i rollen som middagsgjest i private hjem og konfronterte rollefiguren med inviterte gjester fra virkelige politiske partier og NGO-er.

I den nye forestillingen har de klippet og limt sammen et manus basert på offentlige klimarapporter og klimadiskusjon i mediene, til en forestilling om to mennesker som møtes og blir gamle sammen i et svømmebasseng.

Nylig ledet undertegnede en samtale med to forskere på Dramatikkens Hus etter en forestilling som handlet om befolkningsvekst. Den ene forskeren vred seg på stolen under hele forestillingen fordi han fant så mange feil og misforståelser i hvordan forskningen ble presentert fra scenen. Men til tross for faktafeil, var både panel og publikum enige om at diskusjonen forestillingen og samtalen etterpå skapte, var viktig.

 

På Dramatikkens Hus slo det meg at når man flytter rapportspråk til en teatersituasjon, står man i fare for å miste både teatret og innholdet i rapporten på veien. Teatret kan miste noe flertydig, og forskningen kan bli upresis. Hvordan har KRÅL! forholdt seg til det problemet?

– Det spørsmålet har kanskje både vært det vanskeligste og det viktigste vi har jobbet med i KRÅL!,  sier Synne Øverland Knudsen. – Forskning og teater er to helt forskjellige språk. Vi endte med å lete etter paralleller. I forestillingen er det to karakterer, et par, som diskuterer med hverandre. To personer betyr alltid to virkeligheter. Og forskning er også en form for diskusjon om hvilket verdensbilde som er riktig. Vi har brukt forskningen som utgangspunkt, og så har vi funnet motivasjoner for å snakke om den i en relasjon som mer handler om hvordan man vil leve livet sitt. På den måten kan man si at den er tilgjengeliggjort, selv om vi har holdt oss strengt til det som kan kalles "fakta".

SELSKAP har brukt Naturvernforbundet og Bellona som veiledere i innhentingen av forskning.

– De har gitt oss forskningsrapporter de har vurdert som relevante. Og da manus var skrevet, sendte vi det til Naturvernforbundet og Bellona slik at vi visste at teksten vår ikke sa imot kunnskap som er veldig etablert i forskningen. Man diskuterer også om miljøvernerne og miljøkampen har et imageproblem. KRÅL! ønsker å være et alternativt innspill i klimadebatten; ved å informere og engasjere gjennom teatrets språk.

I innlegget sitt skrev Nina Ossavy om et klimaprosjekt på årets Documenta-biennale der kunstnere og forskere samarbeidet.

– Prosjektet på Documenta holdt veldig høy kunstnerisk kvalitet. Kunstnere er ofte så redde for at det skal gå på bekostning av den kunstneriske kvaliteten hvis kunsten sier noe om samfunnet. Det er kanskje dette vi vil utforske gjennom CAN i første omgang, hvordan kunst kan si noe om samfunnet og samtidig holde høy kunstnerisk kvalitet, sier Ossavy.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER