Grøftegravere med positivt fortegn

Gjennom årene har jeg sett mange selvsentrerte og drit kjedelige danseforestillinger – oppsetninger der koreograf og dansere i sirklingen rundt sin egen navle har glemt kommunikasjonen med publikum.

Koreograf Gunhild Bjørnsgaards The Artist's Space faller ikke i den samme grøften. Company B Valientes forestilling har en kraft som raskt trekker publikum inn i samspillet mellom den usedvanlig dyktige danseren Nina Biong og musikerne Rolf-Erik Nystrøm og Eirik Raude.

Sammen utfordrer de sjangergrenser. De går inn i hverandres felt og overskrider skillet mellom dans og musikk, koreografi og komposisjon. Langt på vei blir musikerne dansere og danseren blir musiker.

I utgangspunktet er det ingen scenografi, annet enn noen rekvisitter i et nakent rom. Rekvisittene er ulike (musikk-)instrumenter spredt utover gulvet, små lamper og minicymbaler festet til de lyddempende konstruksjonene som dekker store deler av veggene. Rommet blir raskt ladet med liv, og forestillingen utvikler seg som en blanding av fysisk teater, dans og improvisert musikk. Det som starter poetisk og prøvende i et sensuelt samspill, blir etter hvert til rå samhandling grensende til mishandling. Men det går aldri over streken, «mishandlingen» utføres med gjensidig humor. Dette er endringene

Nystrøm og Raude er også kreditert som komponister, noe som ikke er uten betydning, siden forestillingen er inspirert av den gresk-franske komponisten og arkitekten Iannis Xenakis (1922-2001). Han jobbet blant annet med stokastisk musikk, som innebærer at verkets helhetsforløp kan være forutsigbart, mens detaljene beror på tilfeldigheter.

Rolf-Erik Nystrøm i The Artist's Space. Company B. Valiente 2014. Foto: Marlène Martin-Bjørnsgaard

Denne beskrivelsen passer godt også på The Artist's Space. Forestillingen rommer et betydelig innslag av improvisasjon, men det er også ganske tydelig at improvisasjonene foregår innenfor strengt definerte mønstre. Utforskingen av sjangergrensene oppleves aldri ukontrollert. Som publikum sitter vi hele tiden med en opplevelse av at samhandlingens frie rammer er skapt med en forståelse av at forestillingen skal ha en klar fremdrift.

Det at Xenakis også var arkitekt, blir raskt synlig i måten de tre utøverne bruker scenerommet på. Det hele ender opp med at rommet er kryssklippet av limbåndremser som lager overraskende, scenografiske rom i rommet. De kan sees som hindringer som lager grenser mellom mennesker, men i forestillingens ånd blir inndelingen limbåndene skaper, overskredet og nedkjempet.

Det er moro å se hvor bra det kan bli når utøvere innen ulike sjangre går inn i andre kunstfelt enn sitt eget. The Artist's Space er kanskje en forestilling for viderekomne, men jeg tror at alle som stiller med et åpent sinn har mye å hente i Gunhild Bjørnsgaard og Company B. Valientes uttrykk. Det var høyt tempo og et intenst samspill hele veien, og selv om det ikke fantes noen vanlig, fortellende handling, var det innhold i massevis.

Dessverre var det bare én forestilling på Bærum kulturhus’ nye scene Underhuset, men forestillingen dro videre til Sandnes kulturhus og Frankrike. Forhåpentligvis blir det flere muligheter til å se den i Norge.

Lars Elton er frilans kritiker, blant annet kunst- og arkitekturkritiker i VG.