Godt nytt tiltaksår

Når scenekunstsesongen kommer i gang nå i løpet av noen uker, er det med strenge smittevernsbegrensninger. I 2021 var teatrene stengt gjennom hele vårsesongen. Ved inngangen til 2022 får teatrene og konsertsalene lov til å ha femti publikummere i salen på faste tilviste plasser uavhengig av hvor stor salen er. Det er åpenbart at dette ikke kan være en langsiktig løsning, men allikevel føles det som om vi har levd med tiltak på dette nivået i evigheter.

Økonomi I Kulturrådets rapport Kunst i tall for 2020 som ble lansert 13. desember 2021, vises det til en betydelig nedgang i inntektene på kulturfeltet i 2020 sammenlignet med 2019. I rapporten er pandemiens økonomiske påvirkning på kunsten tydelig. Aller verst var det for scenekunsten. Den visuelle kunsten solgte litt bedre enn året før, og på litteratur har det ligget ganske jevnt. For musikk og scenekunst vises det til betydelige nedganger. Der scenekunsten i 2019 hadde inntekter på 1295 millioner kroner, lå det på 603 millioner kroner i 2020. Scenekunsten skiller seg fra de andre kunstartene i rapporten ved at det ikke selges fysiske utgivelser, alle billettinntektene stammer fra arrangementer. Rapporten viser bare til inntekter fra salg, men i teaterøkonomien er salget bare ett av elementene. Billettene er i all hovedsak subsidiert, og inntekter fra stat eller støtteordninger er sentrale for scenekunsten som vi kjenner den.

En teatersjef sa til meg en gang litt uhøytidelig at statsstøtten teatret mottar går til å dekke lønn til fast ansatte, og at hvis de ikke lager teater, kan de bare sitte der å heve den lønnen. Billettinntektene dekker kostnadene til alle de andre sidene ved å lage teater. Dette er selvfølgelig satt på spissen, og det er ikke egentlig representativt for hvordan et teaters budsjett ser ut, men som poeng er det allikevel klart nok. Hvis teatret ikke lager teater, har det heller ikke store utgifter, men kan klare å dekke de løpende utgiftene så lenge staten er på lag. Men staten er på lag fordi de som mottar lønnen bruker tiden sin på å lage teater. Staten er med på laget fordi det finnes en bred enighet om en kulturpolitikk som prioriterer scenekunst, og denne prioriteringen har legitimitet i store deler av befolkningen. Når vi nå går på en ny runde med tiltak, er det allerede et utarmet scenekunstfelt som skal ta en stor del av støyten. Kulturministeren har lovet å forlenge kompensasjonstiltakene, noe som selvfølgelig er fint, men å leve på kompensasjon alene blir som å sitte på et teater å heve lønn, men ikke lage forestillinger.

For det er ikke bare penger teatrene lever av. De lever også av legitimitet. Denne legitimiteten oppstår gjennom kunsten de lager. Hvis det kunstnerne lager ikke får mulighet til å nå et tilstrekkelig stort publikum, og de som har kjøpt billettene gang på gang opplever at forestillingene de skal se blir avlyst, så mister teatrene også sin legitimitet. Tiltakene bør derfor lages på en måte som tar hensyn til at et åpent og tilgjengelig kulturliv er nødvendig. Vi kan ikke lenger leve med at tilgang på kultur er det unormale. Kulturlivet trenger publikum.

Manglende legitimitet Nedstengningene og begrensningene kan komme til å få alvorlige konsekvenser for kunsten og kunstutøvelsen. Det kan bli vanskeligere å rekruttere til kunstneryrkene. Når teatrene ligger på etterskudd med forestillingene sine blir det færre jobber, og det vil gå verst utover de nyutdannede. Men også erfarne kunstnere uten fast ansettelse vil kunne merke at det blir lengre mellom jobbene og at kompetansen deres blir mindre attraktiv. Lavere rekruttering av nyutdannede kan gjøre at kvaliteten på scenekunsten blir lidende i flere år fremover.

Dette vil det være enda vanskeligere å hente seg inn igjen fra hvis oppslutningen om kunsten blant publikum og befolkning generelt svekkes. I en tid der offentlig finansiering av scenekunst har vært kontroversielt på enkelte arenaer en god stund, og vi allerede står i fare for å miste den brede oppslutningen kunstfinansieringen har hatt, kan manglende legitimitet hos det jevne publikummet bli en utfordring. Verst er det hvis offentligheten ikke opplever scenekunsten som en naturlig del av samfunnet.

Under pandemien er kunsten blitt behandlet som noe utbyttbart, som et luksusbehov som står øverst på listen over det som kan prioriteres vekk. Der næringslivet også har fått kjørt seg, har samtalen om kunsten vært stillere og mer forsiktig. Dette kommer helt sikkert av at kunst er en utgiftspost på de offentlige budsjettene mer enn det er en inntektspost, men hva som gjør livene våre interessante handler om mer enn penger. Når smittevernstiltakene virker så lite målrettede som de gjør nå, er det vanskelig å slutte opp om dem eller forstå nytten. Det går an å holde én meter avstand og samtidig gi plass til mer enn femti mennesker i de store salene. Noen etterlyser bruk av koronapass, kanskje er det løsningen. Eller kanskje det finnes andre måter man kan åpne salene på som er mer tilpasset den enkelte arenaen, men harde, flate tiltak skaper flere problemer enn de løser.

Jeg tror på teatrets demokratiske funksjon. Jeg tror at teatrene, kulturhusene og orkesterscenene er møteplasser der problemer kan settes under debatt og der mennesker kan komme sammen for underholdning, opplysning og diskusjon. Men da må folk, de som betaler for det og opprettholder at tilbudet eksisterer, få tilgang på salene. De aller strengeste tiltakene er hensynsløse overfor en hel bransje med profesjonelle yrkesutøvere, men de påvirker også publikum. Publikums manglende tilgang på arenaene kan igjen komme til å påvirke bransjen. Nå håper jeg på målrettede og tilpassede tiltak snarest sånn at 2022 kan bli et år med plass til publikum.