Godt gammeldags snakketeater

Seksuelle trender kommer og går, utroskap består. Som en eksistensiell utfordring, en alvorstung hendelse som setter dagsorden langs hele den personlige, moralske, etiske, religiøse, politiske aksen. Og ikke å glemme: Den kunstneriske. Liv Ullmann har dermed sikkert rett i det hun sier i et avisintervju i forkant av premieren på Fortrolige samtaler at ”utroskap er like aktuelt i dag som for 100 år siden”. Men jeg slutter ikke å forundre meg over denne stadige påkallingen av aktualitet som et tilsynelatende kvalitetskriterium i seg selv. Det er kvaliteten og kraften i forestillingen som gjør den aktuell, ikke omvendt.

For Ingmar Bergman kom avsløringen av at moren hadde vært utro overfor hans far, presten, som et sjokk. Dagbøkenes eksistens ble, av hans søster Margareta, holdt hemmelig for ham helt til dagen før utgivelsen av første bind. Han ble først rasende, men endte naturligvis opp med å integrere hendelsen i sin virksomhet. I ettertid er det lett å se at motivet utroskap har vært en gjenganger i store deler av kunstnerskapet hans. Han var jo selv ingen spesiellt trofast person, med sine tallrike forhold og enda mer tallrike barn.

Enskilda samtal Martin Luthers oppgjør med den romersk-katolske kirken innebar bl.a. en avskaffelse av skriftemålet som fast rituale til fordel for det som på svensk heter ”det enskilda samtalet”. På norsk noe i retning av en ”individuell samtale”, altså noe som foregikk i all fortrolighet, ansikt til ansikt mellom presten og den enkelte. På den måten”frigjorde” Luther selve samtalesituasjonen fra den ensidige bekjennelsen og løftet den ut av det anonymiserte, tunge kirkelige mørke. Presten trådte ut av avlukket og ble en virkelig person og kanskje dette var den første kimen til psykologprofesjonen?

Det er slike en-til-en samtaler som danner ryggraden i Ingmar Bergmans roman Enskilda samtal fra 1996, Liv Ullmanns film av samme navn året etter og nå teaterversjonen Fortrolige samtaler, som i følge Ullmann selv er hennes farvel med teatret.

I parken på vei bort fra et stevnemøte med sin elsker, en gang på 1920-tallet, treffer Anna sin gamle sjelesørger, presten Jacob. Hun setter seg hos ham og øser ut sine bekjennelser: Jeg er en utro hustru. Ulike nyanser i og versjoner av den kampen Anna fører brettes deretter ut gjennom en rekke samtaler mellom henne og alle involverte: Mannen Henrik, venninnen Märta, moren Karin og elskeren Tomas.

Bevisste valg Det hele foregår mot en enkel scenografisk bakgrunn hvor en stor, innrammet tømmervegg er i sentrum. Alt i denne forestillingen vitner om et uhyre tydelig og bevisst valg: Det er samtalene det dreier seg om. Ingen teatrale virkemidler, verken visuelle, fysiske eller musikalske, får komme i veien for dem. Det er godt gammeldags snakketeater vi her blir servert – på Nationaltheatret selvfølgelig. Scenene bindes sammen av det eneste ”virkemidlet” som brukes, en forteller i Kari Simonsens skikkelse.

Man kan dermed si at skuespillerne er overlatt til seg selv. Det hele står og faller på deres evne til tilstedeværelse i stillstanden. Det de har å spille på er stemmen og mimikken – og tekstens kvalitet. Liv Ullmann har rykte på seg for å være en god personinstruktør, noe som langt på vei bekreftes her. Ved å ta disse tydelige regimessige valgene, ved faktisk å innsnevre rommet som skuespillerne har tilgjengelig ser det ut som hun i samme åndedrag har frigjort det. Ytterpunktene her utgjøres av de to hovedpersonene: Marte Engebrigtsen som Anna spiller på en slags nyansert monotoni. De ulike stemningsleiene spiller hun ut innenfor et ganske trangt frekvensområde, i stemme og mimikk. Men det er bare utenpå. For under alt dette aner vi et voldsomt trykk.

Bjørn Skagestad, som presten og sjelesørgeren Jacob, befinner seg i motsatt ende av skalaen. Han er en skuespiller av den gamle skolen som her får lov å spille ut alt han har inne av klassisk dramatisk kompetanse. Det er vakkert å se på og gir et kjærkomment avbrekk fra alt det undertrykte følelseslivet.

Litterært stoff Men det tar tid, nesten en hel akt, før forestillingen setter seg. Dette har ikke bare med premierenerver og det å spille seg inn å gjøre. Gjennom store deler av første akt er det som om Ullmann ikke har stolt på de enkelte scenenes evne til å bære seg selv og lar fortelleren fortelle ikke bare hva som skjer, men også hva de enkelte figurene føler. Mye av dette er genuint litterært stoff, hentet fra Ingmar Bergman selv og som i denne teatrale sammenhengen, til tross for tekstens kvalitet, blir ikke bare overflødig men også understreker tendensene til stillstand.

Best fungerer det når kilden til det hele, morens egne dagboksopptegnelser, blir direkte sitert og de litterære referansene løftes vekk fra de enkelte scenene og over i et mer allment, filosofisk og poetisk leie. Da kommer også tekstens iboende kraft til sin rett i Kari Simonsens tolkning.

Mye av spenningen i dette stoffet ligger i det episodiske, hvordan virkeligheten fortoner seg forskjellig fra samtale til samtale. Kravene om å leve sant blir strukket i alle retninger og til bristepunktet. Assosiasjonene går til tider i retning av TV-serien The Affair (HBO) som også har utroskap som grunnstoff og hvor konfliktene spilles ut gjennom de ulike aktørenes blikk. Men den opprinnelige spenningen, den som kommer ved sønnen Ingmar Bergmans oppdagelse av morens utroskap mange år etter hennes død, er her borte. Forestillingens store gevinst ligger i skuespillernes forløsning av stoffet innenfor de trange rammene de er blitt tildelt.