Gnistrende om norsk homokamp

Scenografien i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene er enkel: Helt ytterst på scenegulvet står en gammeldags, grønmalt parkbenk med armlener i sort smijern. I bakgrunnen er et halvsirkelformet platå med trapper på hver side dekket av en rød løper. Sceneveggen bak platået er bekledd med et halvgjennomsiktig stoff med ujevn overflate. To hvite gardiner henger ned fra taket, noen få pappesker står fint stablet til venstre og høyre på scenen sammen med en vase med roser. De fem aktørene kommer ut på scenen og går rundt mens de snakker sammen, men det er umulig å høre hva de sier. Lyden av den bergenske artisten Gabrielles hit «Ring meg» fra 2012 strømmer ut av høyttalerne med sine kjølige synth-rytmer:

«Så ring meg, handling foran ord/ Ta fram telefonen og pling meg/Ring meg, handling foran ord/Det var jo det du sa når du fór/No går eg deppa langs en landevei/Plukkas forglemmegei for du e alt for sein/Så ring meg, handling foran ord/Ta fram telefonen og pling meg».

Det første halvannet minuttet av forestillingen Kim F er langt unna det jeg har forestilt meg på forhånd. Et øyeblikk blir jeg usikker på om jeg har gått feil. Skulle jeg ikke på en forestilling om Karen-Christine «Kim» Friele (f.1935), Norges kanskje mest kjente homoaktivist gjennom tidene?

Sjonglerer uanstrengt Snart skjønner jeg at jeg likevel er på rett sted. Lydbildet smelter sammen med Arne Kambestads lysdesign og Kristin Bengtsons foto-og videodesign. Stikkord for den markante visualiteten er bylandskap, svømmende fisk og en blomstereng. Det er bare noen av ingrediensene regissør Audny Chris Holsen benytter seg av for å fortelle historien om Kim Friele. Selv om skuespillerne Linn Løvvik og Anna Dworak gjør solide og overbevisende prestasjoner i rollene som henholdsvis Kim Friele og hennes partner Wenche Lowzow (1926-2016), klarer jeg likevel ikke å slutte å tenke på de mannlige skuespillerne på scenen som tidvis går kledd i hvite brudekjoler og rosa parykker, spilt av Kristian Berg Jåtten, Steffen Mulder og Håkon Moe. Etterpå skal jeg forklare hvorfor.

Men først: En viktig grunn til at forestillingen fungerer så godt, er at den sjonglerer så uanstrengt og lekent med virkemidlene. Flyten i samspillet mellom scenografi, lyd, lys, projeksjoner, musikk, kostymer og dialog er utsøkt. Vekslingen mellom scener og episoder skjer ofte ved hjelp av små variasjoner i scenografien og lysbruken, mens skuespillerne flytter seg rundt på scenegulvet og det halvsirkelformede platået nesten uten at man legger merke til det. Dessuten er dramaturgien i fortellingen om Kim Friele, hennes politiske kamp og samlivet med høyrepolitikeren Wenche Lowsow gjennomgående stram og effektiv.

«Det personlige er politisk» «Det personlige er politisk» – slagordet den nye norske kvinnebevegelsen brukte på 1970-tallet med formål om å sette nye saker på dagsorden, er nok for mange utvilsomt blitt en forslitt klisjé. Til tross for det kjennes det relevant å nevne i denne sammenhengen fordi manusforfattere Audny Chris Holsen og Marius Leknes Snekkevåg lykkes i nettopp å synliggjøre forbindelsene mellom det individuelle og det kollektive, det private og det offentlige. Manusforfatterne kunne latt seg friste til å fokusere ensidig på kjærlighetsforholdet mellom Kim og Wenche, men isteden veksler handlingen mellom innblikk i relasjonen deres og scener der det politiske engasjementet deres portretteres. På den måten settes hendelsene i relieff til hverandre.

Blant annet spilles et autentisk klipp fra et intervju Kim Friele gjorde med NRK i 1965. De sosiale problemene og den grove hetsen homofile som gruppe opplevde blir et sentralt tema sammen med spenningene og uenighetene innad i homobevegelsen. Videre portretterer de tre mannlige skuespillerne både politikere som holder innlegg under stortingsforhandlinger om straffeloven og leger som uttaler seg om hvordan homofili er en sykdom. Forestillingen er slik blitt et stykke historieformidling som langt på vei gir et levende tidsbilde. Et godt eksempel er blant annet en av beskrivelsene fra en lege som uttaler seg til stor latter fra publikum: «Det vi vet, det er at homofile menn kaller hverandre for Hansine, bruker håndvesker og smykker og krøller håret. Homofile kvinner snuser, har ofte nedfallen livmor og forvrengte kjønnsorganer. De er ofte maskuline, gjerne litt overvektige i grå spaserdrakt og har unormalt store føtter i flate formsko».

Menn som spiller kvinner De korte innslagene med musikk og bevegelse der ensemblet svinger på de lange gardinene sammen med den utstrakte bruken av fargerike kostymer og parykker, utgjør en effektiv og moderne motsats til store deler av det tidsbildet som risses opp. Som nevnt innledningsvis ikler oppsetningens tre mannlige skuespillere seg kjoler og parykker og spiller flere kvinneroller underveis. Menn kledd i dameklær gir i denne sammenhengen for min del minst like mye assosiasjoner til drag queens som til komedie- og revysjangeren, men forestillingen unngår å bevege seg over i ren parodi.

Isteden gjør oppsetningen bruk av utkledningen på en mye mer subtil måte. Riktignok skildres forelskelsen mellom Kim og Wenche ved at en av de mannlige skuespillerne har på rosa parykk og en hvit, lang kjole mens hans beveger seg over scenen og litt hjelpeløst mimer til Maj Britt Andersens versjon av Prøysens Blåklokkevikua mens han plukker blomster og en stor blomstereng projiseres på scenens bakvegg. Men disse innslagene balanseres raskt ut: Etter hvert, når handlingen beveger seg til et stortingsmøte om forbudet mot homofili, er de tre mennene i skuespillerensemblet alle ikledd hvite kjoler. Når Kristian Berg Jåtten står der i hvit brudekjoleliknende bekledning mens han spiller en kvinnelig stortingsrepresentant, spiller han rollen med en intensitet og innlevelse som gir meg en opplevelse av at han «er» kvinne. Det er godt gjort. Dessuten løfter det materialet at regissøren har unnlatt å la fremstillingene bli for karikerte.

Ikke plettfri Forestillingen er ikke plettfri – ved et par anledninger oppstår det forvirring om hvor vi befinner oss tidsmessig ettersom handlingen beveger seg nærmere og nærmere vår tid, de korte koreograferte sekvensene med musikk blir et overdrevet virkemiddel og slutten inneholder en noe langdryg og unødvendig scene der Wenches demens skildres. Mye kan sies om homobevegelsen i Norge, og hele bildet inneholder åpenbart langt flere nyanser enn det er tid til å formidle i løpet av halvannen time på teaterscenen. Heldigvis skildres ikke Friele som en ufeilbarlig helt, men fremstillingen kunne gjerne beveget seg enda dypere inn i motsetningene innad i bevegelsen og hennes rolle i dette. Til tross for det har Holsen sammen med et samstemt ensemble klart å skape en gjennomarbeidet forestilling som viser de uløselige forbindelsene mellom homoaktivisten Kim Frieles individuelle liv og politiske kamp. Slik inviteres publikum til å løfte blikket og reflektere over de store sammenhengene og strukturene vi alle er en del av, uavhengig av vår seksuelle legning og kjønnsidentitet.