Foto: Erika Hebbert. Scenograf og kostymedesignar: Unni Walstad Lysdesignar: Gyril Høgberg

Glød, rytme og tilstedeværelse

Tante Ulrikkes vei er en sprell levende og viktig hverdagshistorie som spilles med glød, rytme og tilstedeværelse.

At Det Norske Teatret skal være et teater for de som kommer utenfra og som «snakker rart», har vært et slags valgspråk for Erik Ulfsby så lenge han har vært sjef for det store teaterhuset i Kristian IVs gate. Sånn sett kan man si at teatret har vært på vei mot Groruddalen en stund. At det nå har etablert seg med en satellitt på Rommen hvor historiene og skaperkraften til folka som bor i dalen skal løftes fram i lyset, kan dermed sees som et naturlig neste steg.

Det er likevel bemerkelsesverdig at vi måtte vente helt til 2019 før noen tok ansvar for at dette skjedde, 45 år etter «Hei på deg på Vestli», den berømte monologen om Påtrengjande teater av Harald Heide Steen jr. Groruddalen har vært der hele tida, og har, så lenge jeg kan huske, vært utpekt som problemområde med fattigdom, ungdomsgjenger og etter hvert høy andel «innvandrere». Til sammenlikning har den svenske Stockholmsförorten og «problemkommunen» Södertälje huset Oktoberteatern helt siden 1978. Siden starten har deres selvpålagte oppdrag gått ut på å gjøre nettopp det som Det Norske Teatret nå gjør på Rommen, og det finnes mange vitnesbyrd om hva dette har betydd for lokale ungdommer av alle avskygninger.

Uansett fortjener Det Norske Teatret allverdens anerkjennelse og gratulasjoner med nyetableringen, og det skal sies med en gang: Deres første urpremiere på Rommen scene lover godt for framtida.

Heimstaddiktning
Zeshan Shakars debutbok Tante Ulrikkes vei fra 2017 må, i kraft av både det stedsmessige og den sterke vektleggingen av den muntlige sjargongen, være noe av det nærmeste vi kommer genuin heimstaddiktning på denne siden av Alf Prøysen. Og som om det ikke var nok ligger virkelighetens Tante Ulrikkes vei rett i nabolaget til den flotte bygningen som rommer Rommen scene (og skole). Med sin tydelige karaktertegning, autentiske språk og forløste form er boka så godt som ferdig dramatisert, tenkte jeg i forkant.

Men fullt så enkelt er det selvfølgelig ikke. Mo og Jamal bor i blokk i Tante Ulrikkes vei i første halvdel av 2000-tallet. Mo (Manish Sharma) er en skoleflink gutt som vokser opp i en trygg, stabil familie. Han liker å sitte hjemme, gjøre lekser og se på TV. Jamal (Gaute Adela Aastorp Cudjoe) bor hjemme med sin deprimerte, sjuke mor som ligger på sofaen hele dagen og sin engstelige lillebror som tisser på seg hele tida. Det store, tyngende ansvaret kompenserer han for på arketypisk vis ved å bli kongen i gata. Alt ligger i snakkespråket og kroppen. Han durer rundt med ustoppelig energi og humør mens orda renner ut av han i en rytmisk strøm av feilfritt kebabnorsk: «Det var så heftig, du veit ikke. Jeg sverger, mann, jeg sitter her nå med en sånn prikk på huden, bare jeg tenker på det, skjønner du? Liksom, ghettoen blæsta ut fra den stereoen ass. Det var så jævla real ass, skjønner du hva jeg mener?»

Mo vil opp og ut, og kommer inn på Universitetet hvor han treffer Maria. Jamal får jobb på et bilverksted og søker seg etter hvert til moskeen. Hele den indre og ytre prosessen som omgir disse handlingene, Mo sitt forsøk på klassereise, Jamals tilsynelatende langt færre valgmuligheter, impulsene fra den store og lille verden, presset de begge utsettes for, hvordan de skilles og hvordan det de har felles fører dem sammen igjen, hvilke krefter som pusher dem og holder dem nede og i siste instans kanskje tvinger dem tilbake dit de kom fra: Alt dette spilles ut med glød, rytme og tilstedeværelse.

I boka følger vi de to personenes kamp for tilværelsen og et bedre liv gjennom besvarelser sendt til en forsker som jobber med å «kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen». Mo svarer skriftlig på epost, med litterært velformete setninger. Jamal svarer med en «sånn å snakke med». I teaterversjonen har regissør Victoria Meirik og dramaturg Carl Morten Amundsen tonet ned forskningsbiten og oversatt det til replikker, monologer, handlingsreferater og handlinger.

Typecasting
Urpremierenervene hos de unge skuespillerne må nok ta skylda for at det tok litt tid, men derfra bar Manish Sharma og Gaute Cudjoe sine rollefigurer med bravur. Sharma gestalter gutten med det store hodet og den litt stive kroppen med et vakkert underspill, helt til presset blir for stort og han eksploderer. Cudjoe ser på det nærmeste ut til å være typecastet. Av familiære grunner har jeg noen ganger besøkt campus på skuespillerutdanninga på HiNT/Nord Universitet. Den Cudjoe jeg så på scenen på Rommen er nøyaktig den samme som jeg observerte bevege seg rytmisk bortover gata i Verdal for noen få år siden mens ordene rant ut av han.

Ragnhild Meling Enoksen har jobben med å gestalte samtlige kvinnefigurer, først og fremst Mo og Jamals respektive kjærester, den søte, politisk korrekte vestkantjenta Maria og den rå østkantjenta Sarah. Den selvfølgelige måten hun veksler mellom disse to kvinnefigurene på blir en viktig del av den uanstrengte, likeframme enkelheten som preger hele denne oppsetningen.

Fleksibel, lavbudsjettert scenografi
Blokkbebyggelsen visualiseres på enkelt vis av Unni Walstad ved hjelp av en masse pappesker på scenegulvet og hengende i lufta. De flyttes rundt på etter behov og projiseres på med skiftende bilder alt etter hva som er temaet eller omgivelsene i den pågående scenen eller opptrinnet. For eksempel blokkene i snøvær, moskeen, 11. september 2001 eller opptøyene i Paris i 2005. Jeg vil tro at både som Det Norske Teatrets «Scene 4» og arena for en masse annet, fordrer tilstedeværelsen på Rommen Scene en fleksibel og relativt lavbudsjettert scenografi. Her fungerer kassene langt på vei som en dynamisk del av det sceniske samspillet, men et stykke uti forestillingsforløpet begynner jeg å savne litt mer clean sheet; en opprydding og avklaring i scenebildet etter hvert som historien utvikler seg. Dette savnet meldte seg på et punkt litt over halvveis i forløpet der monotonien i de tallrike kassene falt sammen med den monotonien som har en tendens til å oppstå når det er veldig mye tekst. Akkurat da savnet jeg også muligheten til å flyte litt lengre med i noe av den velvalgte, tidstypiske musikken som kom og gikk. Låtene fikk ofte bare lov å klinge med i noen få takter før de ble dimitterte, og vi hastet av gårde til neste opptrinn. Det som har til hensikt å opprettholde framdriften kan i sånne tilfeller lett få motsatt effekt og bli en del av den monotonien som man for all del vil unngå.

Selvfølgelig og ujålete
Akkurat da observerte jeg at mitt 18-årige følge, som slukte boka på to dager i juleferien, begynte å duppe med hodet. Men det tok heldigvis ikke lang tid før hun var påskrudd igjen. I samtalen på vei hjem etter forestillingen uttrykte hun glede over at utviklingen i historien var så godt ivaretatt.

I en tid der den såkalte arbeiderlitteraturen både etterlyses og ironiseres over, er det befriende at denne sprell levende og viktige hverdagshistorien skrives og spilles på en så selvfølgelig og ujålete måte.

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER