FOTO: Morten Bendiksen

Glasshusbarn

De Wangen produksjoner har skapt et skummelt og besnærende parallellsamfunn.

Én gang var kjøpesentre selve ideen om modernitet. De lovet tilgang på alt mulig, og inneholdt på den måten et slags løfte om økonomisk vekst og rikdom for alle. Da jeg var åtte år gammel åpnet det et nytt, stort kjøpesenter i nærmiljøet mitt, og i tiden etter skulle utallige timer etter skoletid slås i hjel i lokalene. Nyhetens interesse forsvant, men stedet skulle allikevel forbli et nav i lokalmiljøet. Jeg vet ikke hvordan det er der i dag. Senteret har vokst ut av alle dimensjoner, men jeg tror kanskje ikke noen som handler der i dag forbinder det med fremgang og fremskritt. Kanskje er det mer av et nødvendig onde, et sted som ikke lenger har postkontor, men i hvert fall et vinmonopol. Ryktet skal imidlertid ha det til at hele stedet skal rives og erstattes med en levende handlegate. Kanskje skal det motvirke senterdøden, den som kommer av at man heller handler på nett enn å bevege seg inn i storsentrene. Et bildesøk på døde kjøpesentre i USA gir meg raskt en dystopisk følelse av et samfunn der den neonlysende fremtiden er avlyst, og det understreker at senterdøden er reell.

Denne reelle dystopien er det regissør Claire de Wangen og de Wangen produksjoner utforsker i Center U. Det er for øvrig ikke bare kjøpesentrene som ikke har den samme plassen i bybildet som før, industrien forsvinner også, til fordel for boliger. I et gammelt industrilokale på Ulven i Oslo, der Obos snart skal bygge massevis av nye boliger, har de innredet det som ser ut som et nesten forlatt, men helt forfallent, kjøpesenter. Vi blir møtt av en ung jente med rulleskøyter som sier at det er så fint å komme hit å skøyte, for gulvene er av betong, men når det blir mørkt blir det litt skummelt, så det er fint vi kom. Så blir vi geleidet inn i senteret i grupper.

Lukt og verdensbygging
Verdenen som er bygget inne i den gamle lagerhallen eller industrilokalet er dypt fascinerende. Det er også ganske skummelt. Det er mørkt, og det er bare dust opplyst av forskjellige lykter. Det brukes røykmaskin på en måte som forsterker følelsen av støv og forlatthet. Luften er tett og tung, men det er også ganske kaldt der inne. Det bygger opp under ideen om at dette er en verden som eksisterer som et parallelt univers, et sted som ikke lenger har livets rett, men som tviholder på sine egne holdepunkter og dermed oppstår det parallelle forståelser, regler og logikker. Noen ganger kommer det plutselige lyder som gjør at jeg skvetter til på samme måten som når man ser en skrekkfilm og sitter og venter på det neste øyeblikket som gjør at man hopper i stolen. Jeg overraskes av mine egne reaksjoner og hvor skummelt jeg synes det er, særlig før universet har satt seg hos meg og jeg opplever at jeg forstår det. Etter en innledning, der jeg får bevitne en manns tilbakekomst til senteret gjennom en påkledningsseanse, er senteret åpent. Det betyr at jeg står fritt til å vandre rundt.

Center U inneholder alle de vanlige tingene et lite nærsenter gjør. Det er en matbutikk med nesten bare First Price-corn flakes, det er et slags postkontor, en blomsterbutikk med visne, tørre blomster, en fotobutikk, et reisebyrå og spisesteder. Det ene spisestedet er en slags nuddelbutikk med bokser med instantnudler, og det er der jeg først møter innehaveren av senteret, Oksana. Hun står og koker kål mens hun forteller oss om hvordan senteret var en kjærlighetsgave fra hennes mann, Anatolij. Senteret er Oksanas hjerte, hennes Taj Mahal. Lukten av kålen som koker jevnt brer seg utover hele lokalet, og jeg tenker på hvor undervurdert lukt er som sanseopplevelse i det performative. For her er den virkelig stemningsskapende. Eimen fra kålen gir så mange ulike assosiasjoner som strekker seg fra fårikållag til østeuropeiske kjellere, men står på alle måter i kontrast til den renheten og enkelheten kjøpesentre forsøker å fronte seg med. Når dette kombineres med lukten av røyken fra røykmaskiner oppstår det et performativt rom der egenarten blant annet kommer av luktopplevelsen.

Noe av det som imponerer meg mest med dette prosjektet er hvordan det er skapt en regi som både er streng og flytende på samme tid. Dette fører til en spennende og vellykket dramaturgi. For samtidig som vi blir sluppet løs i senteret, holder kompaniet på oss hele veien. De henter oss inn enten til små sekvenser inni butikkene der de blant annet røper små hemmeligheter for oss eller hinter til en større fortelling om stedet, eller det skjer større samlende hendelser i felleslokalene. Det gjør at det hele tiden holdes på en drivkraft, selv om vi tilsynelatende blir gitt en slags dramaturgisk frihet. Ingenting kjennes gjentakende, og jeg kan ikke la være å lure på om enkelte av sekvensene spilles på nytt for andre publikummere, men om det er tilfelle, oppdager jeg det aldri. Tvert i mot gir det meg en sterk følelse av at det spilles mange forestillinger samtidig, og at rammefortellingen gis i ulike varianter til ulike tilskuere avhengig av hvilken rute de følger eller hva de ramler inn i.

Fra ikke-sted til sted
I vår så jeg de Wangens forestilling Sylvelinsporet som ble spilt på Oslo S. Jeg kan fremdeles ikke gå gjennom stasjonsområdet uten at jeg kikker opp på Sentralpuben, et sted jeg ikke ante eksisterte før denne forestillingen, og tenke på hvordan jeg nå opplever hele togstasjonen på en annen måte nå enn før de Wangen viste meg en fiktiv innside. Da jeg så Sylvelinsporet tenkte jeg på den franske antropologen Marc Augé og hans begrep om non-place. Det begrepet bruker han til å betegne steder som har så lite egenart at det ikke kan få status som et ordentlig sted. Det er steder som ser like ut over hele verden, som motorveier eller flyplasser, men også kjøpesentre inngår i dette. Fordi de Wangen i Sylvelinsporet gav Oslo S en egenart gjennom karakterer og historier, opplevde jeg at kompaniet da omformet Oslo S for meg, fra non-place til place.

På mange måter opplever jeg at det er denne transformasjonen de Wangen fortsetter med i Center U. Alle disse stedene vi ikke bryr oss nevneverdig om, som vi beveger oss gjennom i raske ærend på vei fra det ene til det andre, betyr noe for noen. I Center U blir det selvfølgelig dratt ut i det outrerte, alle tingene forstyrres og forsterkes, men det er stedet og dets betydning for menneskene som står i fokus. Derfor blir også alle de rare karakterene, alle snålingene, så viktig for fortellingen. På 1990-tallet ble begrepet glasshusbarn brukt om ungdom som hang på kjøpesentre, kanskje hovedsaklig på Oslo City, fordi de ikke hadde noe annet sted å være. Center U oppleves som glasshusbarnas etterliv, der er de som ble igjen og bygget sine liv innenfor rammene av kjøpesenteret som tilholdssted.

Det er tidspunkt hvor jeg tenker at teksten ikke er god nok. Det er litt for mange løse tråder og noen situasjoner og relasjoner som spilles for langt og mister mystikk, mens andre relasjoner ikke blir forklart godt nok. Men som helhetsvurdering spiller det ikke så stor rolle, for det skrekkinngytende og frydefulle universet gjør at jeg overgir meg helt.

Det er en stund til vi skal leve i samfunn uten kjøpesentre som betydningsfulle møteplasser for ulike mennesker på ulike steder. Det døde kjøpesenteret inneholder kanskje nettopp derfor stor ambivalens. Vi ser en type sivilisasjon forsvinne for øynene og vanene våre, og det gjør ideen om at det finnes begravde ikke-steder, som for lengst er blitt til sted for de som insisterer aller mest, besnærende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER