Gje mæ sprit – begge typa!

En slags normaltilstand er i ferd med å sige inn i deler av kulturlivet. For første gang siden nedstengingen i mars er jeg tilbake på Trøndelag Teater, riktignok med et strengere køsystem enn vanlig og med spritstasjoner ved inngangsdørene. Jeg er her for å se Bunnlinjan av Marianne Meløy (skuespiller og tekst) og Trygve Brøske (musikk), en forestilling som egentlig skulle settes opp i oktober, men som har blitt fremskyndet med førpremiere og to ytterligere visninger i juni.

Det er ikke vanskelig å forstå motivasjonen for dette grepet. Bunnlinjan, som kretser rundt temaene folkehelse, samfunnsutvikling, økonomi og miljø, har vel aldri vært mer relevant enn akkurat nå. Siden forestillingen også er en videreutvikling av Bunnlinja, som først ble satt opp ved teatret i 2016 og dermed inneholder mye innøvd og utprøvd materiale, tåler nok forestillingen en bråere visningsstart enn nyproduksjonene ville gjort.

Oppvekstskildring og korona Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i opplevelsen av at de tre siste månedene vært preget av nasjonal unntakstilstand samtidig som perioden har vært nokså hverdagslig og lite bemerkelsesverdig på et personlig plan. På samme måte er det en slags tosidighet ved Bunnlinjan. Mye av innholdet i den essayistiske monologen til Meløy – hvor hun mimrer fra sin egen oppvekst på ei øy i Vesterålen – er tidløst og har blitt tatt med videre fra den opprinnelige forestillingen. De karismatiske øyboerne, enten det er nyinnflyttede Tesla-eiere, aggressive multeplukkere, gamle grinebitere eller det opportunistiske bondekvinnelagsmedlemmet onkel Guttorm, blir alle levendegjort på en overbevisende måte. Frustrasjonen som kan oppstå når gamle vaner må bryne seg på nyvinninger som smart-tv og botox-klinikker danner grunnlag for flere morsomme sekvenser der Meløy briljerer både i tekst og mimikk. Gjennom problematisering av forsøpling, gjengroing av kulturlandskap og utryddelse av sjøfugl får forestillingen i tillegg en dypere, samtidsrelevant forankring.

Samtidig kan man si at korona-pandemien har gitt forestillingen et tydeligere tolkningsrom, all den tid økonomiske og helsemessige bunnlinjer nå for alvor trer frem. Tante Audhild, som i 2016 formodentlig nøyde seg med å tove sitteunderlag (for å unngå urinveisinfeksjon), har i denne versjonen av forestillingen fått håndsprit og munnbind på repertoaret. Meløy beskriver at hun selv, i desperasjon etter sosial kontakt, har begynt å klemme lyktestolper. Teknologiske duppeditter, og nødvendigheten av digitale chatterom i særdeleshet, byr på utfordringer. En spesielt kontrær onkel bedyrer at “no har kvinnan begynt å bake brød og passe egne unga, og grensan e stengt. Ja, ka va det æ sa!”.

Sånn sett faller muligens Bunnlinjan mellom to stoler (eller krakker – både møbelet og sammenbruddet har fått plass i forestillingen). På den ene siden er det tydelig at den er en selvstendig produksjon uavhengig av pandemien. På den andre siden virker justeringene, disse utvalgte dryppene av dagsaktualitet, som et forsøk på å gjøre forestillingen til teatrets korona-alibi. Resultatet er at forestillingen gjenspeiler den tidligere nevnte ambivalensen mellom normal- og unntakstilstand. Likevel synes jeg ikke at grepet er så vellykket som man kunne ønske seg når man ser det i en helhetlig kontekst som omfatter hvordan Trøndelag Teater har jobbet med og under pandemien.

Nye former for teater Det var for eksempel lett å få inntrykk av at forprosjektet Verdens overgang skulle ha en tydeligere tilstedeværelse i den ferdige forestillingen enn det har fått. Prosjektet foregikk ikke som en vanlig forestilling inne på teateret, men gikk ut på at Meløy kåserte live fra en av de gamle telefonboksene som står ute i byrommet. Her skulle hun prate “om det vi alle er oppe i nå – og om nye linjer, gamle linjer og de lange linjer, før hun gjeninntar scenerommet med sitt reviderte regnskap i forestillingen Bunnlinjan”, ifølge beskrivelsen på teatrets hjemmesider. I løpet av tre kvelder kunne folk ringe inn til Meløy i telefonboksen, mens de selv satt hjemme i sine egne stuer, for å lytte til kåseriet. Konseptet er hentet fra da telefonen ble oppfunnet og publikum plutselig kunne ringe inn til teatrene for å høre forestillinger.

Bortsett fra at temaene Meløy pratet om fra telefonboksen var beslektet med de som senere ble presentert i Bunnlinjan, virker det ikke som at telefonprosjektet har hatt noen innvirkning på den endelige forestillingen. Det fremstår heller som et litt ufullendt supplement. Det ville nok vært fruktbart å finpusse og i større grad implementere prosjektet i forestillingen hvis de virkelig ønsket å vise hva teater kan være og gjøre under en unntakstilstand. Bunnlinjan blir, slik jeg ser det, stående et sted mellom forsøket på å vise en ordinær forestilling slik det ble gjort før korona og ønsket om å aktualisere og bruke situasjonen i teaterøyemed. Motivasjon og prosess forblir noe uklar – som når det, ved forestillingens start, gjøres et poeng ut av at suffløren må bruke plastvisir for å unngå spyttingen/smittespredningen til Meløy, men så forsvinner visiret sporløst halvveis inn i hendelsesforløpet.