Gi henne scenen

Lørdag 21.august fylte forfatter, dramatiker og poet Cecilie Løveid 70 år. I anledning 70-års jubileet inviterte Den Nationale Scene i Bergen til Løveid-dag på teateret i samarbeid med Nationaltheatret, Skrivekunstakademiet, Dramatikkens Hus, Norsk Forfattersentrum Vestlandet, Kolon forlag og BIT Teatergarasjen. Dagen var delt i to, og første del foregikk på dagtid med et program bestående av foredrag og panelsamtaler, mens kveldsprogrammet var en halvannen time lang festforestilling der husets skuespillere blant annet framførte smakebiter fra Løveids skuespill.

Jubileumsdagen er man altså tilbake der alt begynte: Bergensfødte Cecilie Løveid debuterte som dramatiker med skuespillet Vinteren revner i 1982 på Den Nationale Scene i Bergen, ti år etter sin debut som forfatter. Selv er jeg født i 1990 og har gått glipp av Løveids virke som dramatiker på 80- og 90-tallet. Mine møter med hennes dramatikk på scenen begrenser seg til to episoder: I 2016 anmeldte jeg oppsetningen av Vår ære/ vår makt på Den Nationale Scene, et samarbeid mellom Løveid og Tore Vagn Lid der de tok utgangspunkt i Nordahl Griegs skuespill med samme tittel og laget sin egen versjon gjennom en vev av virkemidler som skuespill, foto, film, tekst og musikk. Stykket fikk Ibsenprisen.

Så ble det stille veldig lenge inntil nyopprettede Bergen Dramatikkfestival gikk av stabelen for første gang i fjor høst og arbeidsvisningen av Semmelweiss.Materiale ble fremført – et scenisk essay der Løveid gransker Bjørneboes skuespill om håndhygienes far med alvor, kløkt og humor.

Hinsides tids- og sjangergrenser Det er ingen enkel oppgave å oppsummere et helt kunstnerskap. Dagprogrammet på Den Nationale Scene varte litt under tre timer og inneholdt intet mindre enn én panelsamtale med jubilanten selv og to korte foredrag etterfulgt av to nye panelsamtaler. På den ene siden var det prisverdig hvordan arrangørene lyktes i å belyse Løveids mangslungne kunstnerskap på en bred og publikumsvennlig måte ved å la bidragsytere fra både teater- og litteraturfeltet komme til orde gjennom både personlige og faglige hyllester. Samtidig bar flere av innslagene preg av det strenge tidsskjemaet, og det var tydelig at enkelte programposter hadde fortjent mer plass.

Spesielt var samtalen mellom Cecilie Løveid og forfatter og leder ved Skrivekunstakademiet Sivert Nesbø med sine 30 minutter altfor kort til at Nesbø rakk å stille interessante oppfølgingsspørsmål. I det minste var det en fornøyelse å lytte til Løveids anekdoter om hvordan en gjeng unge gutter banket på døra hennes og ønsket henne velkommen tilbake da hun flyttet til Bergen igjen ved å hoppe nakne ut i sjøen, eller om hvordan et familiemedlem sendte henne en koffert det senere vokste poteter ut av. I sånne øyeblikk er det som om Løveid skriver mens hun snakker, og jeg blir usikker på hvor fortellingen begynner og virkeligheten slutter – er alt bare noe hun finner på?

Samtlige bidragsytere understreket at Løveid er en uredd kunstner som har hatt stor betydning for teater- og litteraturfeltet ved å gå sine egne veier. «Cecilie Løveid er egen og hun er noe helt eget», uttalte Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved universitetet i Bergen, i sitt korte, kåserende foredrag der han snakket om Løveid som lyriker og betonte sjangeroverskridelsene og hvordan hun har vært fri fra trender og bevegelser gjennom hele forfatterskapet. «Hun kombinerer elementer man ikke kunne se for seg har noe med hverandre å gjøre. Ved å forene det enkle og det komplekse i diktene sine gir hun oss redskaper til å tenke videre med», sa Vassenden.

Teaternær dramatiker Kanskje ligger noe av svaret på spørsmålet om hvorfor Løveids skuespill ikke riktig er blitt sluppet inn i den teatervarmen de fortjener, i nettopp det at tekstene hennes sprenger sjangergrenser og konvensjoner, og at teatret derfor kvier seg for å ta fatt på materialet. Universitetslektor Siren Leirvågs innlegg var en blanding av et foredrag og en personlig hyllesttale der Leirvåg fokuserte på hvordan Løveid som dramatiker har utfordret teatret og dramaturgisk modelltenkning i en årrekke gjennom sin poetiske skrivemåte. Hun tegnet et bilde av en kunstner som alltid har vært veldig nær teatret og som har vist at dramatikeren har en sterk rolle også innenfor teatrets vegger dersom hun inviteres til å ha en aktiv rolle i institusjonene, slik Løveid ble invitert inn i flere produksjoner på 1980-tallet.

Også i den påfølgende panelsamtalen om Løveids dramatikk mellom leder av Dramatikkens Hus, Line Rosvoll, dramaturg ved Nationaltheatret Mari Vatne Kjeldstadli og Leirvåg, forsøkte Leirvåg å problematisere dramatikerens begrensede mulighetsrom og arbeidsbetingelser i institusjonene i dag. Rammevilkårene i teatret har stor betydning for dramatikernes arbeidsprosesser, og hun stilte spørsmål ved om det har skjedd et tilbakesteg på 2000-tallet sett opp mot for eksempel produksjonen av Løveids Balansedame i 1986 på Den Nationale Scene, der arbeidsmetoden fulgte en flat struktur. Kjeldstadli protesterte og uttalte at teaterlandskapet har åpnet seg på en helt annen måte siden 1980-tallet. Til tross for uenighetene, vitnet samtalen først og fremst om en høyst levende dramatiker som fortsatt overrasker, både gjennom arbeidsvisningen av Semmelweiss.Materiale under Bergen Dramatikkfestival i fjor høst der Kjeldstadli var dramaturg, og som dramatiker for bestillingsverket Sylv om Sylvia Plaths liv til Nationaltheatret som nå er under utvikling.

Kjærlig hyllest og bitende kritikk Dagprogrammet ble avsluttet med en fin miks av uformell, kjærlig hyllest og inderlig alvor med Poesidigg spesial, et månedlig poesikonsept i Bergen med opplesninger og samtaler som ble startet i 2012 og ledet av poet Henning Bergsvåg. I panelet satt jubilanten selv sammen med Bergsvåg og poet Steinar Opstad, og temaet var Løveids praksis som lyriker. Seansen ga en opplevelse av å lytte til en samtale mellom venner der det uanstrengt ble vekslet mellom høytlesning og samtale, og i likhet med den engasjerte panelsamtalen om Løveids dramatikk og Leirvågs innlegg tidligere på dagen, kunne man gjennom Opstads nærvær og hans finstemte høytlesning av utdrag fra Løveids radiostykke Du, bli her! alene nærmest høre at Løveids forfatterskap har hatt livsavgjørende betydning for ham.

Underveis fikk forfatterne Erlend O. Nødtvedt og Tomas Espedal komme med sine hilsener. I sin tale benyttet Espedal anledningen til å fremføre en bitende kritikk av Den Nationale Scenes rolle i å ivareta og dyrke fram dramatikere, og han mer enn antydet at det har skjedd en total svikt hva gjelder Cecilie Løveid. «Da vi begge bodde i København, undret jeg meg over at du ikke var ansatt som dramatiker på DNS med frie tøyler og fritt budsjett. Endelig har Bergen en dramatiker av storformat, tenkte jeg!», sa Espedal, før han uttalte at «DNS har gjort en drittjobb», til lett humrende latter fra salen. Espedal sparket i mange retninger, og forklarte teatrets manglende satsning på Løveid som et resultat av at Bergen ikke egentlig er en kulturby, men en handelsby full av kremmere som er opptatt av fortjeneste. Espedal hevdet det burde være en plikt for Den Nationale Scene å sørge for at skuespillene spilles flere ganger, før han avsluttet med mer forsonende ord: «Heldigvis finnes DNS som en mulighet, og jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at fremtiden for Cecilie også er DNS».

Ikke for sent Jeg gikk på kveldens festforestilling med Espedals flammende appell friskt i minne, og foruten de utallige videohilsenene fra teater-Norge som ble projisert på sceneteppet i salen før forestillingen begynte, og de engasjerte gratulasjonstalene fra både Line Rosvoll og forlegger Bjørn Aagenæs i Kolon Forlag, opplevdes de tre utdragene fra Løveids skuespill Balansedame (1984), Visning (2005) og bestillingsverket Sylv som fortsatt er under utarbeidelse, mest av alt som obligatoriske pliktøvelser for skuespillerensemblet. Hva man kan få til med prøvetid på bare få dager er selvsagt begrenset, men inntrykket jeg sitter igjen med er at ufortjent lite krefter er lagt ned i denne såkalte hyllesten. Utdragene fra Balansedame og Visning var stive og famlende, men Sylv ble et lyspunkt – i en slags collageaktig vev av replikker og musikk ble det bygget et univers der fortid og framtid gle over i hverandre og der skuespillerne ble akkompagnert av gitar og saksofon. Her fikk vi se skuespillerne jobbe aktivt med materialet, og det gav en fornemmelse av at noe står på spill.

Likevel er det et mysterium for meg at institusjonen der Løveid debuterte som dramatiker i 1982 ikke gjør større anstrengelser for å markere 70-årsjubileet. Hvorfor ikke sette opp en helaftens forestilling eller en serie med forestillinger i mindre format? Løveids skuespill har utvilsomt fått mindre oppmerksomhet gjennom tidene enn de fortjener på norske teaterscener, og da spesielt innenfor de store teaterinstitusjonene. Årsakene til dette er sammensatte, men i det store bildet handler det om finansieringsspørsmål, skjev maktfordeling på scenekunstfeltet og institusjonsstrukturer som er overmodne for forandring og nytenkning. En sped begynnelse på å stake ut en ny kurs kan være om Den Nationale Scene anstrenger seg for å gjøre det kommende året til et Løveid-år.