Festival for folket

Fra storslått oppvisning med Zero Visibility Corp. og Trondheim Symfoniorkester til intime dansefester i stua hos tilfeldige Svartlamon-beboere aktiverte dansefestivalen Multiplié Trondheim by på mange plan.

Hemmelig hest i stille sprang

I Janne-Camilla Lyster sitt koreografiske arbeid oppstår eit fysisk rom kor det poetiske trer fram gjennom ein form for stringent improvisasjon mellom ord, rørsle og samtidsmusikk. Til saman innbyr det til eit meditativt rom både for utøvarar og publikum.

Scene, sal og alt det i mellom 

Jeg tok med meg en baby på 11 måneder for å se We are symphony, en forestilling annonsert som for både voksne og barn under tre år. Det utfordret både meg som kritiker og forestillingen i seg selv.

Byens hjerte

Årets Oslo Internasjonale Teaterfestival framsto som tilstedeværende, relevant og inkluderende, uten å gi etter for lettvinte krav om tilgjengelighet og folkelighet. Den er rett og slett i ferd med å bli en festival for Oslo.

Torturerte sinn som finner healing i fellesskapet

Jaamil Olawale Kosokos tverrestetiske soloperformance Séancers gir et dypdykk i rasismens nådeløse vold og afrikansk åndelighet som overlevelse som svart i vesten.

Amatørens redningsvest

Forfatterbevegelsen har vært vårsesongens store dansesnakkis, og forfatterne skal ha honnør for å begi seg ut på ukjent farvann. Det koreograf Marie Bergby Handeland allikevel viser når hun setter amatørdansen i sentrum er at bevegelse er tillært, skriver Andrea Csaszni Rygh.

Smertestillende på scenisk resept

Voice-overen og den episodiske strukturen i La posibilidad que desaparece frente al paisaje gir forestillingen en filmatisk kvalitet. Det bidrar til å lage en type avstand mellom kunst og tilskuere, samtidig som forestillingen har en veldig sanselig tilstedeværelse.

Kunsten å drepe seg selv

I Séancers benytter Jaamil Olawale Kosokos bevegelse, tekst og dramatisering om hverandre som verktøy for å skape et utforskende og melankolsk møte med spøkelser. Det gir oss et innblikk i hva poesien kan gjøre med vreden når retorikken ikke strekker til.

En hyllest til fansen

I denne hyllesten til et av den postmoderne dansens største ikoner pustes det nytt liv i fem korte verk skapt i tidsrommet 1971-2009. Selv om deler av dansen har noen tiår på nakken oppleves ikke verkene daterte, og forestillingen som er en hyllest til koreografen blir vel så mye en hyllest til dagens publikum.

Illevarslende og urolig om overvåkningssamfunnet

Danser Tony Tran og filmskaper Andreas Leonardsen forvrenger følelsen av virkelighet i forestillingen Encryption.

Dansekritikerrørsla

I forbindelse med Dansekritikerrørsla – et kritikkverksted for dansekritikk – publiserer Scenekunst.no her en rekke korte kritikker av danseforestillinger på Oslo Internasjonale Teaterfestival som finner sted fra 8. til 17. mars. Alle kritikkene er skrevet av deltakerne i Dansekritikerrørsla.

Innsmigrende kraft

Basisen i finkulturen er tilstede, men du får den ikke midt i fleisen i Caen Amour – en leken reise gjennom det syndige, trivielle og innsmigrende.

Med naturen som ramme

Storslått landskap, metallisk kostyme som glitrer i vintersola, er noen av de vakre elementene som gjør dansestykket Diorama for Huk visuelt tilfredsstillende. Men forestillingen lykkes ikke i å imøtekomme dansens potensial.

Bevegelsesspråk verdt sin hyllest

Det skulle gå nesten 40 år fra først gang Brown besøkte Norge med kompaniet sitt (på Henie Onstad Kunstsenter, i 1979, og i Oslo og Bergen i 1983) til det norske publikummet endelig fikk muligheten til å erfare hennes banebrytende postmodernistiske arbeid igjen denne helgen på Dansens Hus.

Leve Oslo!

Det er ei tid for alt. Unn deg eit lite kvarter til ein date med deg sjølv og samtida.

SISTE SAKER