Kunsthøgskolen i Oslo Foto: NN

Generalistenes tid er forbi

INTERVJU: Hvordan definerer de seg som regissører, og hva tenker de om utdanning? Chris Erichsen har intervjuet de fire nye regilærerne ved Teaterhøgskolen KhiO på epost.

Victoria Meirik
amanuensis, bachelor
Hvordan vil du definere deg selv som regissør?

– Først og fremst er jeg som regissør opptatt av å sette etablerte kulturelle oppfatninger opp mot samtiden. Spesielt handler det om oppfattelser og tolkninger av kjønn, det utsatte barnet og språkløshet. Jeg er en undersøkende regissør samtidig som jeg tar i bruk etablerte former for å gå i dialog med en oppførelsestradisjon. Det er det etablerte språket i samtiden som interesserer meg.

Victoria Meirik.
Victoria Meirik.

Jeg har vært opptatt av de voldelige understrømmningene i samfunnet og det som leder til krenkelser av individet. Spesielt i kulturen vår og spesielt innenfor det lukkede private rommet. I det prosjektet har sinnet og desperasjon vært sentral i mange av mine oppsetninger. I forlengelse av det har emosjonalitet og teatrets spill vært sentralt for meg, og i dette irrasjonaliteten. Dette leder igjen til min interesse for gestaltning i teatret.

Jeg er tiltrukket av fortellinger rundt et individ. Et portrett hvor individet brytes ned eller er i sterk konflikt med omgivelsene. I forlengelse av det er jeg en regissør som er opptatt av skuespillerens gestaltning av den skrevne teksten. Jeg har vært opptatt av det spilte opp imot tilstedeværelse, og strategier i det teatrale. I mitt perspektiv som regissør er teater et skalkeskjul, eller den sanneste løgnen. En løgn man tar på alvor for å forføre sitt publikum, for igjen å la dem identifisere seg med det som er utenfor dem selv.
Hvilken regitradisjon tilhører du?

– Ut i fra dette er jeg en del av den europeiske regitradisjonen, som ser på regissøren som idébærer, fortolker og tenker som bygger en forestilling ut i fra et konsept. Jeg tilhører den regitradisjonen som er tekstbasert, hvor dramatikeren er leverandør av materialet til iscenesettelsen. Her er tradisjonelt dramatikeren hovedidébæreren som regissøren er fortolker av eller går i dialog med. I forlengelsen av det er jeg, med min bakgrunn fra Nederland, i en tradisjon som ser teatret som en kroppsligjøring av en idé eller en filosofi, hvor regissøren er den som skal tydeligjøre det bakenforliggende i sin samtid for sitt publikum.
Hvilke evner er de viktigste en regissør bør ha?

– En tydelig samfunnsholdning, en forståelse av dramatikkens vesen, analytisk evne og evne til å skape handling og situasjoner i et scenerom. Samt evne til å danne et helhetlig konsept som materialiserer seg i et tydelig teatralt språk som er spesifikt for regissøren.

Hvordan utdanner man en regissør?

– Det er klart at i utvelgelsen av studentene har man allerede sett evner som skal dyrkes videre i hver student. Studenten har i starten av sitt forløp en interesse og et tema som skal tydeliggjøres og som skal materialisere seg.

Ved siden av dette er det mulig å gi studenten ferdigheter i tekstanalyse, skuespillerarbeid, konseptutvikling og visuelle utarbeidelser, samt i dramaturgi og komposisjon. Studenten skal gis et vokabular i et håndverk for å kunne tydeligjøre hans/hennes eget prosjekt som regissør og gi dem ferdigheter slik at de kan kontekstualisere seg i sin egen samtid. Han/hun skal kunne bygge et team rundt sin egen idé. Dette er verktøy for å tydeliggjøre det personlige prosjektet til regissøren for ham/henne selv. Etter endt utdannelse skal studenten ha evner til å skape en forestilling ut i fra en idé. Resten er opp til studenten.


Runar_Hodne_mid(1)

Runar Hodne
amanuensis, bachelor

Hvordan vil du definere deg selv som regissør, og i den forbindelse: hvilken regitradisjon tilhører du?

– Jeg har arbeidet med hele spekteret av dramatikk under ulike forutsetninger og anser meg uavhengig av tradisjon. Enhver forestilling bør realiseres utfra prosjektets spesifikke natur, slik at det oppstår en genuin estetisk autonomi der alle regler og tradisjoner kan settes i spill avhengig av tekst, medarbeidere og skuespillere som er involvert.

Hvilke evner er de viktigste en regissør bør ha?

– En regissør må kunne sette sitt eget kunst- og verdisyn inn i en større og relevant sammenheng. Derfor er evnen til å balansere analyse, teknologi, etikk og estetikk viktigst.

Hvordan utdanner man en regissør?

-I en balanse mellom teori og praksis av de nevnte felt.


Tore Vagn Lid
Tore Vagn Lid

Tore Vagn Lid
Professor, master

Hvordan vil du definere deg selv som regissør, og i den forbindelse: hvilken regitradisjon tilhører du?

– Jeg er, og vil nok alltid være, preget av at inngangen min til teatret gikk gjennom musikken og musikalske tenke/arbeidsformer. Regissøren – sa russiske Meyerhold – må først og fremst være musiker. Og jeg har alltid identifisert meg med dette, og forstår appellen hans i retning en utvidet forståelse av regissøren som en som komponerer med –  teater som helhet. Regifaget er altså for meg den fagligheten som evner å behandle teateret som en fler-medial komposisjon; et flerstemt rom av prinsipielt likestilte kunster- og kunstnere. Samtidig ser jeg meg som del av en tradisjon som hele tiden forsøker å utvide teatret som kritisk erfaringsrom ved å holde vinduene åpne for den konkrete samfunnsmessige konteksten som alltid vil være en del av en teaterforestillings scenografi. En ambisjon for meg – både kunstnerisk og pedagogisk – er derfor utviklingen av en slik dramaturgisk regiforståelse, hvor regi og dramaturgisk kontekst tenkes uløselig knyttet opp mot hverandre.

Hvilke evner er de viktigste en regissør bør ha?

– Evnen til hele tiden å se, lese, lytte og lære av teateret nettopp som et kollektivt, flerstemt rom. I det ligger å kunne forstå, ha respekt for, men samtidig tørre å ta valg på vegne av forestillingen som helhet. Dermed må regissøren være istand til å kombinere et dramaturgisk overblikk med en genuin forståelse av det kunstneriske teamets individuelle prosesser og behov. Med andre ord en kombinasjon av over-blikk og dybde-blikk som hele tiden må kunne utvikles, utvides og anvendes i møte med nye kolleger, nye forestillinger, nye kontekster.

Hvordan utdanner man en regissør?

– Det gjelder – ikke minst på masternivå – å finne balansen mellom det å ta vare på, dyrke og styre etter det særegne som registudentene allerede har med seg, og samtidig tørre å utfordre/tilrettelegge for selvrefleksjon, perspektivering og målrettet arbeid med faglige “blindsoner” og “blanke felt”. Her blir det viktig å få til en metodisk tilnærming som ser regifaget i lys av de endringsprosessene som teateret har vært – og for tiden er inne i. I dette ligger – sammen med studentene – å undersøke, perspektivere, problematisere og forsøke å finne produktive rom for regissøren innenfor ulike kunstneriske arbeidsprosesser, organiseringsformer og arbeids-konstellasjoner. Akkurat her tror jeg at KHIO med sin samlokalisering av billedkunst, design, dans, opera og teater kan gi noen helt særegne muligheter framover.

Jeg har laget meg noen stikkord eller «ledestjerner» for arbeidet framover. Her er et lite utvalg:
-Å utvikle et håndverksmessig forhold til ulike dramaturgiske og regimessige strategier og muligheter.
-Å sammenligne konkrete oppføringer, analysere og diskutere dem i fellesskap, bevisstgjøre ulike regipraksisers kvaliteter og omkostninger for å komme i posisjon til å ta selvstendige kunstneriske valg, hvor det å velge en strategi/et grep alltid vil innebære at noe annet velges bort.
-Å forberede regissøren på sitt møte med et moderne scenekunstmiljø, og slik virke til at motsetninger mellom teaterets ulike yrkes/kunst-aktører blir mindre.
– Å organisere overskridende samarbeidsmodeller innenfor kunstutdannelsen og masteren, slik at kjennskap til dramaturgiske, regimessige, musikalske, skuespillermessige og visuelle innovasjoner og praksiser i neste omgang kan få virke åpnende tilbake på selve teaterarbeidet.
-Å gjennom kritisk refleksjon og teori øke forståelsen for forholdet kunst/form, organisasjon/form, slik at nye regissører står bedre rustet i møtet med teaterapparatene og deres “institusjonelle” eller “ikke-institusjonelle” logikker og tyngdekrefter.
-Å bygge videre på den gode tradisjonen Tearerhøgskolen har når det gjelder regissørens forståelse for, og samarbeid med skuespillere og skuespillerutdannelsen.
-Å få til et utadvendt regi-studium som fortsetter å knytte kontakter mellom Kunsthøgskolen/Teaterhøgskolen og sentrale forsknings- og utdanningssteder i inn– og utland.


Kai Johnsen
Kai Johnsen

 

Kai Johnsen
Professor, master

Hvordan vil du definere deg selv som regissør, og i den forbindelse: Hvilken regitradisjon tilhører du?

– Jeg håper jeg er en regissør som stadig endrer meg. Samfunnet og verden forandrer seg fortløpende, det bør også scenekunsten, og derfor regissøren. Men utgangspunktet mitt, inspirasjonen, lå i sin tid i det teatrale modernistiske teatret, et fysisk/danserisk uttrykk, og billedkunstens konsepttenkning. Derifra ble nye tekster viktige for meg, og gjennom et mangeårig samarbeid med bla Jon Fosse prøvde jeg å utforske noe jeg ville kunne kalle det rituelle i det hverdagslige og det overskridende i det enkle. I dag arbeider jeg med en form for utvidet dramaturgibegrep – hvor estetikk, kontekst og sosiale prosesser gjensidig påvirker hverandre på forpliktende måter.

Hvilke evner er de viktigste en regissør bør ha?

– En regissør bør både ha evner til å gjøre andre medarbeidere, ikke minst publikum, og seg selv, skapende – samtidig som hun har særpreg og integritet. Scenekunsten konstitueres av ulike former for kollektive prosesser – og regissøren bør evne å gjøre disse prosessene til en dynamisk ressurs, og ikke et konsensusstyrt minste felles multiplum (da blir teatret reaksjonært). I forhold til teknikk/ferdigheter mener jeg at avanserte kunnskaper, i ikke-prioritert rekkefølge, om komposisjon, rom og fysikalitet, fortsatt er helt sentralt. Evnen til å kunne bidra til simultanitet i uttrykket er likeledes vesentlig. Aktørene, hva og hvem de enn måtte være, er scenekunstens frontarbeidere, og kunnskap om deres forutsetninger og potensiale vil alltid være avgjørende viktig.

Hvordan utdanner man en regissør?

– Det finnes det nok svært mange rimelig gode svar på. Et mulig svar kunne være: gjennom å skreddersy muligheter for at relevant teatral originalitet kan komme i spill. Selv skal jeg i hovedsak arbeide med regi på masterstudiet, et masterstudium som nettopp har som en viktig intensjon å ha et mer «åpent» syn på faggrensene i scenekunsten. Her er også forutsetningen at studentene har noen fartstid og/eller grunnutdanning bak seg. Jeg mener da at det er viktig å vektlegge den enkelte students særpreg og mulighetsrom – og prøve å stimulere til videreutvikling av dette. Jeg tror ikke lenger, egentlig uavhengig av hvilket nivå man utdanner regissører på, at man bør utdanne til en form for generalister. Videre tror jeg at den tiden hvor regissøren hovedsakelig skal arbeide med regi av “teaterstykker” på norske institusjoner er forbi, jeg tror vi bør arbeide med et ekspanderende regibegrep. Avgjørende viktig mener jeg det er å gi studentene erfaringer med at det ikke er mulig å skille kontekst, metode og produksjonsbetingelser – fra det kunstneriske resultatet.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER