Går verden til helvete?

Klimakrise, økokrise, overforbruk og miljøgifter truer naturen. Vi må våkne opp før det er for sent: Tiden er inne for handling! Dette er motivasjonen bak krisetrilogien til Ossavy og Kolbenstvedt.

Varsler og biolog Første del av trilogien, BIOS, gikk på Black Box høsten 2013 og var en meditasjon over den økologiske krisen vi er inne i med biedød som hovedtema. Andre del Still in Silence som akkurat har gått på Black Box tok for seg sprøytemiddelet Fipronil, frøprodusenten Monsanto og korrupsjon i FNs organisasjoner. Tredje del, Se, kommer i løpet av 2014.

Bakgrunn for Still in Silence er en rekke intervjuer som Ossavy og Kolbenstvedt gjorde med biolog og varsler Baard Johannesen som forarbeid til BIOS. Johannessen jobbet i to perioder for FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, først fra 1996-99 og deretter i 2005. Organisasjonen har som formål ”å sikre alle nok næringsrik mat for å leve et sunt liv” og er ment som en nøytral og uavhengig møteplass der eksperter kan møtes for å innhente data og drive analyser. FAO skal bistå FNs medlemsland med veiledning for å bedre nasjonal landbruksplanlegging og utvikling av lover og regelverk.

Problemet er ifølge Johannessen at forskningen som drives i FAO ikke er fri. Ledelsen i FAO legger sterke føringer på hvilke konklusjoner forskerne får lov til å trekke, og de som jobber der har taushetsplikt. Johannessen oppdaget at det var nære bånd mellom den franske produsenten av sprøytemiddelet Fipronil og ledelsen i FAO, og at dette var grunnen til at Fipronil fortsatt stod som et godkjent sprøytemiddel på FAOs lister. Johannessen hadde selv forsket på middelet og så hvilke omfattende skader det gjorde på miljøet. Han tok opp problemet i samtaler med UD, men siden han hadde taushetsplikt kunne han egentlig ikke gå ut offentlig med sine bekymringer. Til slutt kunne han ikke holde seg taus lenger og fortalte om sine erfaringer til en journalist i Dagens Næringsliv som lagde en sak på det i september 2005. I forberedelsesintervjuene til BIOS forteller Johannessen at han ble frosset ut av FN-organisasjonen og fikk sin forskerkarriere ødelagt av en svertekampanje.

Politisk teater At Still in Silence vil være dokumentarisk og politisk teater, er klart fra start. Det hele begynner med at en e-post-utveksling mellom Baard Johannessen og blant andre advokat Erling Grimstad og daværende miljøvernminister Erik Solheim blir lest av Nina Ossavy. Mens hun leser, stabber en mann i rustning seg over scenen og prøver å skyve henne bort fra mikrofonen. Når hun ikke vil slutte med opplesningen, ender han med å kneble henne. Storebror undertrykker varsleren med makt. Det er kanskje ikke et subtilt bilde på hvordan overmakten behandler de små som prøver å varsle om feil i systemet, men så er kanskje heller ikke tiden inne for å være subtil. Den potensielle katastrofen vi står ovenfor vil ramme så mange at ingen kan forholde seg likegyldige. Ossavy etterlyser aksjon, men ser ikke noe til den i scenekunsten. Den er der hos billedkunstnerne og forfatterne, men teaterverden har fortsatt hodet i sanden, mener hun. Dette prøver Ossavy og Kolbenstvedt å gjøre noe med.

Skal kunsten være fri? Skuespillet er fragmentarisk i form med flere tråder som går parallelt. Ikke bare er historien om Baard Johannessen en viktig del, men vi blir også presentert for frøprodusenten Monsanto som med sine genmanipulerte frø prøver å få globalt herredømme over frøproduksjonen. Frøene de leverer er sterile, noe som gjør at bønder er avhengig av å kjøpe nytt såkorn til hver avling. I tidligere tider tok man vare på en liten del av innhøstingen som man kunne bruke som såkorn neste vår. Monsanto er også verdens største produsent av insektmidler.

Dette materialet blir presentert av skuespillerne på scenen og i videokutt som inneholder alt fra intervjuer med involverte personer til en demonstrasjon mot Monsanto holdt i Argentina. Et band bestående av fire 10-åringer spiller musikk som fungerer som kommentar til det vi blir presentert. De åpner hele forestillingen med en versjon av PILs ”Anger is an energy”, og senere spiller de ”It’s the end of the world as we know it”. Når Johannessen i en av sine e-poster ber om hjelp spiller bandet Beatles’ ”Help”. Heller ikke her er virkemidlene særlig subtile.

Assosiative passasjer finnes også, med mer eller mindre tung symbolikk. Blant annet møter vi Ikaros, den hvite haren, og Odyssevs i form av internettanarkisten Anonymous som slåss med en Kyklops som har fått byttet ut øyet med en megafon. Det virker som om dette er segmenter som er puttet inn for at det skal bli mer ”teater”, mer kunst og mindre dokumentarisk. Dette er stemmen til den etablerte teaterscenen, men disse passasjene virker tannløse i forhold til intervjuene og videoklippene. Den kunstneriske formen når ikke fram på samme måte. Dette blir også tematisert i stykket i passasjer som fungerer som kritikk til det etablerte teatermiljøet og som diskusjon rundt kunstens og teaterets rolle: ”Kunsten må være fri!” sier antagonisten i stykket, spilt av Henning Farner. ”Hva mener du med fri? Kan den ikke mene noe?” Svarer Nina Ossavy. Er det farlig om den blir dokumentarisk?

Hvor etterrettelig bør et slikt teaterstykke være? En av farene ved dokumentarprosjekter som Still in Silence er at forestillingen ukritisk kan videreformidle et smalt perspektiv på en kompleks virkelighet. Når pressen tar opp en sak på vegne av noen, har den eller de som rammes av kritikk, rett til tilsvar, og ofte samtidig tilsvar. Dokumentarteater snakker også vegne av andre enn seg selv, men en forestilling eier talerstolen og definisjonsmakten på en annen måte. Ingen i stykket talte FAOs sak.

I Still in Silence ligger det en bevissthet om dette, i og med at det er arrangert en serie publikumsdiskusjoner med inviterte gjester etter hver forestilling. Etter premiereforestillingen var blant andre Baard Johannessen og tidligere forskningsdirektør i FAO, Stein W. Bie, med i panelet. Bie, som var forskningsdirektør i perioden 1995-97, blir ikke kritisert i selve forestillingen, men innrømmer likevel at han følte seg truffet av det som ble formidlet. Som Johannessen følte han at det var lagt for sterke føringer på hva som kunne diskuteres i organisasjonen. Han fikk heller ikke lov til å snakke om problematiske saker utenfor FAOs vegger Bie har. siden blitt økologisk bonde.

At ingen i debatten talte FAOs sak, gjorde at den manglet brodd, men vi fikk i det minste en bekreftelse på at Johannessen ikke er alene om å oppleve at det er problemer i FAO.

Arne Sannes Bjørnstad fra Utenriksdepartementet var også til stede. Han leder en nyetablert varslingstjeneste som skal ivareta varslere som Johannessen. Han beklaget at Johannessen hadde blitt dårlig behandlet, men bedyret at de nå har bedre rutiner for å ta seg av varslingssaker.

Til senere forestillinger er blant annet tidligere miljøvern- og utviklingsminister Erik Solheim, filosof Arne Johan Vetlesen og lederen av Transparency International Norge Guro Slettemark invitert.

Egner teateret seg til å formidle politiske saker? Vi er vant til å se klimakrise og økokrise bli behandlet i avisartikler, kronikker eller i dokumentarer. Et teaterstykke når kanskje færre enn en aviskronikk ville ha gjort, men samtidig blir de som er til stede, kraftigere berørt. En aviskronikk er lett å skumlese eller å glemme, men når man blir utsatt for virkemidlene man har til rådighet på en teaterscene, sitter opplevelsen i lenger.

Faktisk synes jeg Still in Silence tidvis kunne ha vært sterkere i sine virkemidler og insinuasjoner. For eksempel viste Kolbenstvedt og Ossavy under paneldebatten et av klippene som ikke ble tatt med i selve hovedforestillingen. Det viser Stein W. Bie som sier at det må komme en katastrofe før vi våkner opp, før verdenssamfunnet gjør noe med den situasjonen vi ser akkurat nå. Han ønsker ikke at en slik katastrofe skal komme, men ser den som uunngåelig. Dette klippet ble strøket fra forestillingen i siste sekund, men kunne godt ha fått plass i selve stykket.

Etter at Johannessen gikk ut med sine erfaringer fra i Dagens Næringsliv i 2005 har Norge kritisert ledelsen og pengestyringen i FAO og redusert støtten to ganger, men bidrar likevel med 140 millioner kroner årlig. Det skal også foregå reformarbeid i organisasjonen, men dette tar tid og mangler angivelig støtte fra toppledelsen. Det virker som de nytter å si fra, i hvert fall til en hvis grad. Med skuespillet til Ossavy og Kolbenstvedt blir søkelyset satt på en viktig og vanskelig sak. Jeg håper at de blir hørt, for jeg ble i hvert fall engasjert etter å ha sett stykket.

Still in Silence fungerer i alle fall som en oppvekker for de handlingslammede.

Anders K. Krabberød er doktorgradsstipendiat i biologi ved Universitetet i Oslo.