Cutlass Spring av Dana Michel på Bastard 2019. Foto: Arne Hauge

Gammel hund i ny drakt

Lokalene er nye, men profilen er ivaretatt når Rosendal Teater – forhenværende Teaterhuset Avant Garden – inviterer til den årlige scenekunstfestivalen Bastard.

Bare en knapp måned etter den innholdsrike åpningen av teatrets nye lokaler øst i Trondheim, ble deres årlige, internasjonale scenekunstfestival Bastard avholdt. De fleste av festivalens arrangement, som besto av forestillinger, filmvisninger og en konsert, så ut til å gå sømløst for seg i det splitter nye huset. 

Teaterhusets omlokalisering – ut av en mørk kjeller og inn i et eget, stort, nyklassisistisk bygg  – kunne potensielt ha fått «bastarden» til å fremstå som et husvarmt raseeksemplar. For det er både behagelig og identitetsskapende å troppe opp på samme plass omtrent hver forestillingsstart, i stedet for å småløpe fra det ene lånte scenerommet til det andre. Nå kan man i stedet fylle tiden med et glass rødvin i bar- og restaurantområdet før man spaserer inn til neste forestilling i en av husets tre saler. På den måten fremstår teatret som langt mer etablert enn før, men festivalens program bar likevel preg av å være like avantgardistisk som i foregående år. 

Blod og brystpumpe
En av festivalens mest utfordrende og nyskapende scenekunstnere var kanadiske Dana Michel med danseforestillingen Cutlass Spring. Hun har vært i Trondheim i forbindelse med Bastard flere ganger tidligere. I 2014 viste hun Yellow Towel, mens oppfølgeren, Mercurial George, var på programmet i 2017. I årets forestilling var det som om både Michels kroppsbevegelser og uttalelser var komprimert ned til et absolutt minimum, og det krever sitt publikum å være i stand til å legge nok mening bak hver lille rykning og hvert korte sukk. I tillegg fremsto rekvisittene hun brukte nokså vilkårlige, selv om det helt sikkert ikke var tilfeldig at de fleste objektene på scenen var hvite når forestillingens tema er marginalisering, undertrykkelse og kultur. Til tross for at forestillingen var krevende, var den imponerende presis og underfundig på samme tid.

En annen forestilling på festivalens program, Hominal/Öhrn av Marie-Caroline Hominal og Markus Öhrn, var også utfordrende på sitt vis. Forestillingen inneholdt en hel del (jukse)blod, sadisme, død og fordervelse, samt et par groteske fødsler med monsterlignende figurer. Den var en slags hommage til Öhrns avdøde bestemor, som hele livet skal ha latt seg kue av sin ektemann og nå, etter sin død, endelig kunne leve så utsvevende hun bare ville. I forestillingen bar bestemorkarakteren en grønn horrormaske mens to blodige, punkterte plastbryst hang ut fra kjolekragen hennes. Stort mer enn det vulgære og primitive kunne Hominal/Öhrn imidlertid ikke by på, og det hele ble en platt og pinlig affære uten noen form for utvikling, mening eller dybde. 

There is a noise av Hestnes/Popović. Foto: Arne Hauge

Tekst som form og innhold
Et fellestrekk for flere av forestillingene under årets festival var at teksten hadde en viktig rolle: Som en leken og helt nødvendig simultanoversettelse i den Ibsen-baserte filmperformancen Et dukkehjem av Ingvild Holm, i standup-format med The Brogan Davison Show av Dance For Me, og som en uutgrunnelig undersøkelse av ord og deres betydning i forestillingen Footnote number 12 av Spreafico Eckly & Theatre Replacement. Sistnevnte var det urpremiere på under Bastard, og selv om forestillingen hadde hatt godt av å strammes mer inn, var den et av festivalens høydepunkt.

Footnote number 12 tok utgangspunkt i et essay fra 2006, skrevet av den amerikanske forfatteren William Foster Wallace. Selv om essayet, som handler om tennisspilleren Roger Federer, tilsynelatende virker nokså smalt, skulle det vise seg å inneha litterære kvaliteter som scenekunstnerne gjorde god bruk av. Den naivistisk sjarmerende utøveren James Long plukket forfatterens formuleringer fra hverandre og satte dem i en samtidskontekst. For eksempel ble Long irritert over bruken av ordet «spouse», hvis ordlyd virket å være «stuck in something», hvor dette «something» viste seg å være 1950-tallet. Long forsøkte å komme med gode alternativ («partner» blir for business-aktig, «lover» er assosiert med utroskap, «wife» indikerer eierskap), men endte flere ganger opp med å bekrefte både språkets utilstrekkelighet og dets kompleksitet. 

Traumeteater
Kommunikasjon var også sentralt i There is a noise av Hestnes/Popović, hvor Freya Sif Hestnes og Marina Popović brukte minner, dagboknotater og avhørssituasjoner til å fortelle om egne og besteforeldres opplevelser av krig. Forestillingen hadde et personlig og «nedpå» preg som kledde den godt, det alvorlige temaet tatt i betraktning. Publikum satt rundt et stort bord dekket av små soldatfigurer, panservogner, helikopter og andre militære miniatyrmodeller. Hestnes og Popović satt overfor hverandre ved dette bordet og stekte vafler mens de pratet. Forestillingens styrke lå i dens evne til å presentere historiske hendelser gjennom ulike personlige tolkninger og erfaringer, og å være i stand til å skape flere meningslag og rom for refleksjon.

Dette var egenskaper jeg savnet da det kom til dokumentarteateret H2 Hebron av kompaniet Winter Family, en forestilling som ble vist i Verkstedhallen. Denne forestillingen handlet også om krig og konflikt, og også her hadde teksten en nøkkelrolle: Den er basert på et kildemateriale bestående av 500 sider med vitnesbyrd om hvordan det er å leve i den palestinske byen Hebron. Selv om utøver Ruth Rosenthal personifiserte flere ulike stemmer med forskjellige sympatier og roller, satt jeg med en følelse av å bli fortalt hva jeg burde tenke og føle om situasjonen, i stedet for at disse innsiktene fikk oppstå naturlig. Sjelden har jeg opplevd at en så intens og ekspressiv formidling av et dramatisk narrativ når så dårlig frem til meg som publikummer. Noe av årsaken kan nok tilskrives en mislykket lydkjøring, noe som gjorde at jeg rett og slett hadde vanskeligheter med å få med meg alt som ble sagt. Men jeg opplevde også at Rosenthal langt på vei turet frem med sin heseblesende monolog uten å inkludere publikum. Uavhengig av grusomhetene og de åpenbare maktforskjellene i tema som formidles, så blir kunst uinteressant når den fremstår såpass instrumentell som her. 

Ny blanding
Alt i alt lover det godt for Rosendal Teater at deres nye hus tilsynelatende ikke bare tåler et høyt aktivitetsnivå, men at veggene også kan romme det grelle, utprøvende og det udefinerte. Det var ikke mangelen på vilje til eksperimentering eller å ta tak i utfordrende tema som gjorde at deler av programmet ikke nådde helt til topps. De positive erfaringene overgikk dessuten langt på vei de negative. Med dette som utgangspunkt kan vi våge å se frem mot en høstsesong som innehar alle mulighetene til nye Rosendal Teater, og samtidig særegenhetene til det gamle Teaterhuset Avant Garden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER