Only Connect, Ny musikk, 2017, foto: Anne Valeur.

Fusjonsfestivalen

Anne Hilde Nessets siste Only Connect-festival som leder av Ny Musikk framstår som en strømlinjeformet pakke med rød sløyfe på til den som skal overta stafettpinnen.

Anne Hilde Nessets åremål som kunstnerisk leder for Ny Musikk går mot slutten, og etterlater seg to tydelige – og kanskje korrelerende – spor: En bevisst sjangeroverskridende profil, og stor publikumsoppslutning. To nye festivaler har blitt til under hennes ledelse, Only Connect, og Off the page – musikkfestivalen med foredrag og samtaler istedenfor konserter. I begge tilfeller bærer programmeringen preg av en sammenstilling av kunstarter, som litteratur, film og performance, men også en mer bokstavelig forståelse av begrepet “ny musikk”, som i tillegg til samtidsmusikk forstått som nyskrevet musikk i den klassiske, partiturorienterte tradisjonen, inkluderer lydkunst, eksperimentell populærmusikk, støymusikk, og improvisasjon. Årets Only Connect-festival var intet unntak – med stappfulle konserter og lange barkøer, og samtidsmusikk-tungvektere som Ardittikvartetten og Oslo Sinfonietta var programmert sammen med blant andre forfatter og performance-artist Tim Etchells og jazztrommis Paal Nilssen-Love.

Lyd og bilde
I motsetning til tidligere år har ikke årets festival et overbyggende tema, men man kan likevel ane noen røde tråder og sammenhenger, blant annet tre verk som inkluderer video: Kristine Tjøgersens Mistérios do Corpo, og Jennifer Walches to verk Everything is important og An Gélacht.

Jennifer Walshe-verkene har det til felles at en føler seg overkjørt av et godstog når de er over, enda de har helt ulik tematikk og musikalsk framgangsmåte. Everything is important er skrevet til Ardittikvartetten, og framstår gjennomkomponert og velregissert, idet videoen med tilhørende lydspor, strykekvartetten og Walshe selv på vokal kombineres med upåklagelig presisjon og timing. Filmen består for det meste av en heseblesende strøm av løsrevne øyeblikksbilder av den moderne vestlige verdens grå og konsumorienterte hverdagsliv, ispedd stadig tilbakevendende bilder som danner et slags narrativ: En animasjon som viser hvordan en atomeksplosjon sprer seg utover av jordkloden, nærbilder av forpakninger med potassium iodide (kaliumjodid – kan begrense enkelte skadevirkninger av radioaktivitet), og muggbefengte, forfalne tilfluktsrom, uegnede til å ta imot befolkningen når katastrofen er et faktum. Selv om måten disse myriadene av auditive og visuelle inntrykk er sydd sammen på fremstår gjennomtenkt og raffinert, er det likevel som om lyd og bilde spenner bein på hverandre. Walshe snakker, skriker og synger, strykekvartetten ligger konstant på et dynamisk høygir, og selv om bildene alene åpner for tankevirksomhet og fortolkningsmuligheter, er det som om lydsporet kan oppsummeres i én setning med versaler og tre utropstegn, ropt rett inn i lillehjernen.

I An Gélacht er denne kollisjonen enda mer tydelig. Verket er basert på en film Walshes avdøde grandonkel, Caoimhín Breathnach, aldri rakk å gjøre ferdig. Breathnach syslet visstnok med sine kunstneriske prosjekter i en isolert og tilbaketrukket tilværelse på den irske landsbygda, og i den norske delen av programmet står det at han var opptatt av “slående kassetter”, hva nå det skal bety. Mye falt på plass da jeg slumpet til å slå opp i den engelskspråklige delen av programmet, der det står “subliminal tapes”, altså kassetter det er gjort opptak på som taler til underbevisstheten, noe som i større grad forklarer hvorfor en kassett på sirlig vis flettes inn i gresstrå og inngår i mystiske ritualer, der diagrammer tegnes opp, steinplater brennmerkes med ulike mønstre, og busker og trær pyntes med tøyremser. Filmen er kanskje overtydelig noen steder, men mange av sekvensene innbyr til refleksjon over Breathnachs tilsynelatende underlige liv i en irsk skogkant, og ikke minst, inni sitt eget hode. Dessverre er Walshes frenetiske improvisasjoner av sukking, prusting, hyperventilering, rop og sang, akkompagnert av Toshimaru Nakamura og Martin Taxt på henholdsvis mikser og mikrotonal tuba, så konsekvent insisterende og påtrengende at de ikke gir bildene rom til å tale for seg selv.

Only Connect, Ny musikk, 2017, foto: Anne Valeur.

Kristine Tjøgersens Mistérios do Corpo (Kroppens mysterier) urfremføres ved årets festival, og er også skrevet til Ardittikvartetten. Musikken erstatter lydsporet i kunstneren Hermeto Pascoals videoverk med samme navn, der han bruker sin egen kropp som instrument. Selv om Walshes virksomhet befinner seg i et helt annet univers og en generell sammenligning er fåfengt, er den diametralt motsatte tilnærmingen til bruk av lyd og bilde likevel slående. Med omsorgsfull innsikt i de ulike strykeinstrumentenes klanglige muligheter graver Tjøgersens fram og foredler unike og spesifikke lyder som tilsynelatende spretter ut av Pascoals kropp. Musikken som oppstår er både uhyre interessant i seg selv, men også helt integrert i bildene, og ved at noen av de samme lydene gjentas når Pascoals repeterer en bevegelse dannes et eget språk, som elegant unngår alle plumpe imitasjoner av kroppslyder.

Strykere
Et annet hint av rød tråd kan anes gjennom flere svært ulike stykker for strykere. Therese Birkelund Ulvos Fragile for solo fiolin, uttrykksfullt framført av Britt Pernille Frøholm, utforsker spennet fra den så vidt hørbare lydene av baksiden av buen mot én streng, til markante melodilinjer med assosiasjoner til kulokk og folketoner. Håkon Thelins verk The Ark, skrevet for Oslo Sinfonietta og ensemblet POING, og med Steinar Ofsdal som gjesteartist, er sentrert rundt Håkon Thelins kontrabass, og består av lange strekk med lavmælte, prøvende fragmenter som bygger seg opp til komplekse klangflater, og iblant samler seg i distinkte melodier, før det hele løses opp på ny. Seeping Through, av og med Tim Etchells og Aisha Orazbayeva, kombinerer spoken word og fiolin, og Orazbayeva improviserer usofistikert og kantete, enkelt og repetitivt, og kontrasterer og supplerer Etchells hverdagslige, sarkastiske og satiriske tekstbrokker, som han framfører med en troverdig blanding av desillusjonert resignasjon og innbitt indignasjon. Orazbayevas hardhendte omgang med buen på gripebrettet knaker og knitrer og eter seg inn i bevisstheten på samme måte som følelsen av avmakt i tekstens tematikk.

På festivalens siste dag er to digre drog av noen improvisasjonsbaserte verk plassert litt for tett sammen i programmet. Ensemblet Nakama (vokal, fiolin, piano, trommer og bass) improviserer rundt tradisjonell buddhistisk chanting utført av en gruppe fra Rinzai Zen-senteret, men musikerne lykkes ikke helt med å interagere med koret, og verket framstår mest som en sammenhengende lang drone av chanting med akkompagnement. Festivalen avsluttes med gigantverket more fun, please, spilt av Paal Nilssen-Loves ensemble Large Unit, for anledningen oppgradert til Extra Large Unit, med 20 elever fra Norges Musikkhøyskole i tillegg til de faste 12 medlemmene. Selv om idéen er god og utøverne knallsterke – og med et lite forbehold om at en times intens chanting tidligere på kvelden hadde gjort meg lite mottakelig for nye langtrukne improviserte lydflater – framstår det for meg som om musikken vokser seg selv over hodet, og bygges ut til en vedvarende massiv lydvegg som jeg tror det er morsommere å være inni enn å høre på, der intensiteten og varigheten i seg selv virker å være det fremste formålet.

Fusjonens kulminasjon
Øyvind Torvunds The Exotica Album, framført av BIT20 Ensemble og støymusikerne Kjetil Møster og Jørgen Træen, blir stående som et symbol på Anne Hilde Nessets fusjonsfestival på sitt mest vellykkede: Komposisjon og improvisasjon møtes i utforskning av en obskur popsjanger, og smektende strykere og framtredende harpearpeggioer forstyrres behagelig av dissonanser, rytmeforskyvninger, og finkalibrert støy fra saksofon og datamaskin.

Man kan mene hva man vil om Anne Hilde Nessets utvidelse av Ny Musikks virksomhet, men det er ingen tvil om at hun har skapt et helhetlig kunstformidlingskonsept med stort nedslagsfelt. Det ligger definitivt også mange viktige diskusjoner igjen i kjølvannet av hennes åremål, og det blir spennende å se hvor en ny leder velger å ta veien.

 

Merknad fra kritikeren: Jeg har i etterkant av publisering blitt gjort oppmerksom på at Caoimhín Breathnach, hvis planer og skisser verket An Gélacht angivelig er basert på, er en fiktiv karakter, som inngår i en fiktiv katalog over irsk avantgarde-musikk. Dette endrer likevel ikke mitt inntrykk av at den visuelle fremstillingen av det indre og ytre livet til karakteren Caoimhín Breathnach – fiktiv eller ikke – inviterer til et nivå av refleksjon, som musikken i stor grad overkjører.
Hilde Halvorsrød

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER