Bilde: Sommerlig utsikt fra Baktruppens butikk i Dælenenggata

FUNNYSORRYJESUS

FUNNYSORRYJESUS er morsomt. Ikke hele tiden, men store
deler av tiden. Og for første gang opplever jeg at Baktruppen er
opptatt av meg som pulikummer. Men de dypere eksegesene overlater
jeg til spesialistene.
Av IdaLou Larsen

Jo, det er morsomt. Ikke hele tiden, men store deler av tiden.
Det er morsomt som når vi ser håndverkerne i en
Midtsommersnattdrøm
framføre den tragiske historien om Pyramus
og Thisbe. Mens Baktruppen ga til beste sin versjon av skapelsen og
utdrivelsen av Edens hage, Moses som reddes av Faraos datter, Jesu’
siste måltid, hans korsfestelse og påfølgende oppstigning til
himmelen, opplevde jeg det faktisk som om Shakespeares hjelpeløse
amatørskuespillere var våknet til live.

Et bevisst valg

Men det er en forskjell på Shakespeares amatørforestilling og
Baktruppens FUNNYSORRYJESUS. En liten, men svært avgjørende
forskjell: Håndverkerne i Aten gjør sitt aller beste, det er ikke
deres hensikt å fremstå som hjelpeløse og urkomiske, de håper og
tror at det de presterer er stor skuespillerkunst. Baktruppen gjør
akkurat det motsatte: De anstrenger seg for å være så amatørmessige
som mulig, og alle vi intellektuelle tilskuere ler og fryder oss,
og synes det vi ser er genialt. Rett og slett.

Eller for å si det på en litt annen måte: Der
Shakespeares håndverkere er ganske naive og dumme, er Baktruppens
medlemmer skarpskodde intellektuelle kunstnere, som nyter stor
anseelse, ikke bare her hjemme, men også langt utenfor Norges
grenser. Derfor må de ha en mening med å presentere denne
karnevaleske og absurde parodien på de gamle mysteriespillene. Og
deres hensikt kan ikke være å sjokkere oss: Baktruppens våkne og
intellektuelle publikum lar seg ikke sjokkere over at det drives
gjøn med de store kristne mytene.

Innenfor/utenfor

Ett viktig element er selve arenaen Baktruppen har valgt for
forestillingen: Vi publikummere sitter vaglet sammen i amfi i et
trangt butikklokale. Utenfor går folk i gata forbi: De kikker litt
forundret og nyfikent inn på den merkelig forsamlingen der inne.
Noen drar på smilebåndet, andre vinker. Vi publikummere morer oss
kongelig, det ser ut til å være noe ustyrtelig komisk over alle
disse menneskene som er utenfor. Vi er ”innenfor”, i ordets
dobbelte betydning.
Et øyeblikk tenker jeg at dette utenfor/innenfor kanskje er selv
poenget, at Baktruppen på sin finurlige måte driver gjøn med oss,
og vår store beundring for deres kunst. Så kommer jeg på at det er
ikke slik det henger sammen: Trine Falch har jo vist seg for oss
kledd i antikkens hvitt og gull, det kommer nok noe mer. Og det
gjør det: Trine Falch kommer inn i butikken med et ark med en
kortfattet beskrivelse av alle de forbipasserende vi har observert.
Litt etter kommer også en mann fra Baktruppen – Jørgen Knudsen? –
han har notert ned alle bilene som har kjørt gjennom Dælenenggata.
Vi nikker gjenkjennende. Våre iakttakelser og Baktruppens stemmer
godt overens.

Iskaldt i Edens hage

Men nå begynner det å skje ting. Her kommer Adam i Worm Winthers
skikkelse, uten en tråd slik rollen krever, det må være kaldt nå
som termometeret tangerer null, han ser da også ganske blåfrossen
ut. Er det Jørgen Knudsen eller Per Henrik Svalastog som kniper
lårene godt sammen for å gi oss illusjonen av at han er Eva?
Så går det slik det alltid gjør: Eva lar seg friste av Slangens
eple, Adam lar seg friste av Eva, og Gud jager de ulykksalige ut av
Edens hage. Syndefallet førte iallfall noe godt med seg: I sine
neste rolleskikkelser slipper aktørene å fryse. Innimellom kommer
Baktruppen med håndskrevne plakater, og vi deltar henrykt i
avsyngingen av de dunkle og hermetiske tekstene som mer eller
mindre haltende føyer seg etter melodien til mer eller mindre
kjente salmer.

Slutten er rene apoteosen: Med sitt trekors på
ryggen stiger Jesus til værs på en heisekran som han etter en del
forgjeves forsøk til slutt klarer å sette i gang. Han forsvinner ut
av vår temmelig begrensede synsrand. Men nå har de forbipasserende
som er begynt å stimle sammen der ute, en fordel over oss: De kan
følge Jesu ferd opp mot hustakene på Rodeløkka.
De ser opplagt også det vi bare begynner å ane: At Worm Winther
/Jesus har like store problemer med å få heisekranen til å gå ned
som han tidligere hadde med å få den til å gå opp. Resten av
Baktruppen kunngjør sin utålmodighet: Kommer ikke Jesus ned igjen
snart, tar de imot applausen uten ham. Trusselen er effektiv: Jesus
lander trygt.

Riktig morsomt

Som sagt – iblant var det riktig morsomt. Humoren er enkel, litt
naiv, litt plump, kanskje litt studentikos. Og av de tre-fire
Baktruppen-forestillingene jeg har sett, er FUNNYSORRYJESUS
er den første som henvender seg til oss publikummere – vanligvis
har Baktruppens medlemmer mer enn nok med å henvende seg til
hverandre. Fra mitt synspunkt er det absolutt en fordel.
Hva de teaterfilosofiske – og litteraturteoretiske aspektene ved
FUNNYSORRYJESUS angår, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at
de utgjør selve essensen i forestillingen. Men de mer dyptloddende
eksegesene overlater jeg til spesialistene. For oss vanlige
teaterentusiaster er det for øvrig både interessant og oppklarende
å lese Baktruppens egen Oppklaring av modernismen.

Baktruppen viste: FUNNYSORRYJESUSi
Dælenenggata 31 i Oslo

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER