FUNNYSORRYJESUS

Jo, det er morsomt. Ikke hele tiden, men store deler av tiden. Det er morsomt som når vi ser håndverkerne i en Midtsommersnattdrøm framføre den tragiske historien om Pyramus og Thisbe. Mens Baktruppen ga til beste sin versjon av skapelsen og utdrivelsen av Edens hage, Moses som reddes av Faraos datter, Jesu’ siste måltid, hans korsfestelse og påfølgende oppstigning til himmelen, opplevde jeg det faktisk som om Shakespeares hjelpeløse amatørskuespillere var våknet til live.

Et bevisst valg

Men det er en forskjell på Shakespeares amatørforestilling og Baktruppens FUNNYSORRYJESUS. En liten, men svært avgjørende forskjell: Håndverkerne i Aten gjør sitt aller beste, det er ikke deres hensikt å fremstå som hjelpeløse og urkomiske, de håper og tror at det de presterer er stor skuespillerkunst. Baktruppen gjør akkurat det motsatte: De anstrenger seg for å være så amatørmessige som mulig, og alle vi intellektuelle tilskuere ler og fryder oss, og synes det vi ser er genialt. Rett og slett.

Eller for å si det på en litt annen måte: Der Shakespeares håndverkere er ganske naive og dumme, er Baktruppens medlemmer skarpskodde intellektuelle kunstnere, som nyter stor anseelse, ikke bare her hjemme, men også langt utenfor Norges grenser. Derfor må de ha en mening med å presentere denne karnevaleske og absurde parodien på de gamle mysteriespillene. Og deres hensikt kan ikke være å sjokkere oss: Baktruppens våkne og intellektuelle publikum lar seg ikke sjokkere over at det drives gjøn med de store kristne mytene.

Innenfor/utenfor

Ett viktig element er selve arenaen Baktruppen har valgt for forestillingen: Vi publikummere sitter vaglet sammen i amfi i et trangt butikklokale. Utenfor går folk i gata forbi: De kikker litt forundret og nyfikent inn på den merkelig forsamlingen der inne. Noen drar på smilebåndet, andre vinker. Vi publikummere morer oss kongelig, det ser ut til å være noe ustyrtelig komisk over alle disse menneskene som er utenfor. Vi er ”innenfor”, i ordets dobbelte betydning. Et øyeblikk tenker jeg at dette utenfor/innenfor kanskje er selv poenget, at Baktruppen på sin finurlige måte driver gjøn med oss, og vår store beundring for deres kunst. Så kommer jeg på at det er ikke slik det henger sammen: Trine Falch har jo vist seg for oss kledd i antikkens hvitt og gull, det kommer nok noe mer. Og det gjør det: Trine Falch kommer inn i butikken med et ark med en kortfattet beskrivelse av alle de forbipasserende vi har observert. Litt etter kommer også en mann fra Baktruppen – Jørgen Knudsen? – han har notert ned alle bilene som har kjørt gjennom Dælenenggata. Vi nikker gjenkjennende. Våre iakttakelser og Baktruppens stemmer godt overens.

Iskaldt i Edens hage

Men nå begynner det å skje ting. Her kommer Adam i Worm Winthers skikkelse, uten en tråd slik rollen krever, det må være kaldt nå som termometeret tangerer null, han ser da også ganske blåfrossen ut. Er det Jørgen Knudsen eller Per Henrik Svalastog som kniper lårene godt sammen for å gi oss illusjonen av at han er Eva? Så går det slik det alltid gjør: Eva lar seg friste av Slangens eple, Adam lar seg friste av Eva, og Gud jager de ulykksalige ut av Edens hage. Syndefallet førte iallfall noe godt med seg: I sine neste rolleskikkelser slipper aktørene å fryse. Innimellom kommer Baktruppen med håndskrevne plakater, og vi deltar henrykt i avsyngingen av de dunkle og hermetiske tekstene som mer eller mindre haltende føyer seg etter melodien til mer eller mindre kjente salmer.

Slutten er rene apoteosen: Med sitt trekors på ryggen stiger Jesus til værs på en heisekran som han etter en del forgjeves forsøk til slutt klarer å sette i gang. Han forsvinner ut av vår temmelig begrensede synsrand. Men nå har de forbipasserende som er begynt å stimle sammen der ute, en fordel over oss: De kan følge Jesu ferd opp mot hustakene på Rodeløkka. De ser opplagt også det vi bare begynner å ane: At Worm Winther /Jesus har like store problemer med å få heisekranen til å gå ned som han tidligere hadde med å få den til å gå opp. Resten av Baktruppen kunngjør sin utålmodighet: Kommer ikke Jesus ned igjen snart, tar de imot applausen uten ham. Trusselen er effektiv: Jesus lander trygt.

Riktig morsomt

Som sagt – iblant var det riktig morsomt. Humoren er enkel, litt naiv, litt plump, kanskje litt studentikos. Og av de tre-fire Baktruppen-forestillingene jeg har sett, er FUNNYSORRYJESUS er den første som henvender seg til oss publikummere – vanligvis har Baktruppens medlemmer mer enn nok med å henvende seg til hverandre. Fra mitt synspunkt er det absolutt en fordel. Hva de teaterfilosofiske – og litteraturteoretiske aspektene ved FUNNYSORRYJESUS angår, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at de utgjør selve essensen i forestillingen. Men de mer dyptloddende eksegesene overlater jeg til spesialistene. For oss vanlige teaterentusiaster er det for øvrig både interessant og oppklarende å lese Baktruppens egen Oppklaring av modernismen.

Baktruppen viste: FUNNYSORRYJESUSi Dælenenggata 31 i Oslo