All my dreams come true. Av Christian Lollike. Festspillene i Bergen 2014

Funky funky

KRITIKK: All My Dreams Come True er et vellykket dysfunksjonelt lureri. Det funker. Grethe Melby har sett Christian Lollikes forestilling på Festspillene i Bergen.

All My Dreams Come True setter teatralitet og iscenesettelse i våre virkelige liv på spill, og i starten er dette irriterende overtydelig. To skuespillere – en mann og en kvinne – nærmest konkurrerer om å være mest deprimert, liksom. De er så “træt af” sine formålsløse liv. Deres liv er slett ikke like meningsfylte som hos karakterene i Disneys univers. De er så normale og uorginale og trette av å forsøke på å være noe annet. Man går inn og ut av kjente roller fra eventyrene om Tornerose, Snehvit og Aladdin med lampen. Vi får være med på problematiseringer av Disneys åpenbare markedstilpasninger. De originale folkeeventyrenes gørr og gru er fjernet til fordel for todimensjonale og blodfattige – ja – nettopp – tegneseriefigurer. Figurene er "kappet pikken av", som vi kan lese i forhåndsomtalen. Vi får til og med en liten visitt til det multinasjonale selskapets tåpelige håndtering av merkevarebeskyttelse. Den er definitivt egnet til å legge bånd på den frie ytring og meningsdannelse.

Alle problemstillingene vi må gjennom, er velkjente og relativt gjennomdiskuterte: Hvordan Disneykonsernet spesielt, og kulturindustrien generelt, produserer kjønnsroller og forestillinger om hvem vi skal være. Hva som er vellykket. At vi gjennom våre vestlige massekulturprodukter blir tildelt fortellinger om at vi har alle muligheter til å realisere oss selv mens det er krig og sult og nød i verden. Og at alt dette er informasjon som sirkulerer i vår kultur på en så gjennomtrengende måte at vi rett og slett mister oss selv.

Dette fører oss lett inn i rollen som dansk skuespiller på en Den Nationale Scene i Bergen, der man overspiller sine latteranfall og sine depressive klager over hvor meningsløst det hele er. Å skulle overvære en slik seanse blir i neste omgang en slags rituell kritikk av kulturindustrien. Og dette er en relativt velkjent øvelse i finkulturelle kretser, i og med at teateret med stor T skal gi oss noe mer og noe dypere en massekulturens banaliteter, da dette er kunst med stor K. Vi skal få “dét”.

Og dét er, med all respekt å melde, såpass kjedelig at jeg blir sittende og undre meg på hvor lenge dette skal vare, og ikke minst, hvor i all verden dette skal ende. Jeg spør meg også om min reaksjon har å gjøre med at mitt teatersyn er formet i scenerom som likner svarte bokser og ikke attenhundretallets nasjonalromantiske gullornamentikk. Det er mulig at det er meg det er noe galt med, at det er jeg som rett og slett sitter med et kognitivt handicap, siden jeg ikke opplever dette som så stort og viktig som festspilldirektøren skal ha det til.

Men nettopp ved å starte der, i arbeidet med en type narsissisme som den amerikanske psykologen Jean Twenge har beskrevet som et trekk ved den vestlige kultur, plukker forestillingen umerkelig på strenger i mitt følelsesregister. Det skjer på en måte som for meg gjør det nødvendig å etterlyse en eller annen form for kontakt med publikum. En kunstnerisk brodd som engasjerer. Det er kjedsomhetens tone som stemmes i.

Det har tatt meg litt tid å forstå at dette kanskje er gjort med vilje. Det bør det være. Akkurat som at det er gjort med vilje at det blir morsommere etterhvert, når de to dvergene, den høye mannen og den tykke damen entrer scenen sammen med spastikeren i rullestol. Da får vi utkledningsseanser og catwalk og en fremvisning av ulike rollefigurer. Det hele blir komisk og underholdende fordi noe alltid er litt feil og klønete. Klisjeene blir gjenbrukt – og kanskje etter Disneykonsernets oppfatning – misbrukt. Ny mening skapes, selv om det ikke akkurat var det vi ønsket å se. For i forestillingen blir tegneseriefigurene til merksnodigheter i møtet med aktørenes abnormale kropper. Når fortellingene skal konstrueres på nytt, blir det et spørsmål om hvor grusomme kan man tillate seg å bli, hvor langt man kan gå i forlystelsen, og om når man har moret seg langt over alle grenser.

Det går an å prøve å forklare det som skjer i forestillingen med gode gamle Aristoteles: I komedien møter vi mennesker som holder en lavere standard en oss. Derfor ler vi. I tragedien møter vi rollefigurer som er bedre. Derfor gråter vi. Og jeg skammer meg selvsagt litt over at jeg ler og lar meg underholde av dette, det er jo litt umoralsk å le av mennesker som er annerledes, er det ikke? Jeg er lokket til å le fordi jeg har følt meg et lite hakk bedre enn de to emosjonelt dysfunksjonelle danskene som startet det hele, og jeg lokkes videre til å le fordi det er et misforhold mellom de andres kropper og omgivelsene rundt. Men er det etisk forsvarlig? Og er det etisk korrekt å bruke ordet “dverg”? Sist jeg hørte en rullestolbruker omtale seg selv, kalte han seg selv en "funkis". Trenger jeg å være så redd for å komme med de feile ordene?

Problemet med min egen skamfølelse er at den kommer av at jeg allerede definerer meg selv som normal. Det er jeg som definerer enkelte mennesker som “alt for små” i forhold til hva som passer. Og jeg er himla redd for å ikke passe inn. Redd for å komme i skade for å si noe som er like ille som å si "neger".

Det er ganske åpenbart at forestillingen legger opp til at de to danske skuespillerne fra åpningssekvensen skal betraktes som “ekte skuespillere”, mens alle de andre – dvergene, den lange mannen, den tykke damen og mannen i rullestol – blir å forstå som rekvisitter. Helt til også dette problematiseres. Det smaker ikke helt godt å glede seg over at en dverg ikledd et supermankostyme skal croudsurfe og bæres gjennom salen av det dannede teaterpublikums hender. Det er rørende når mannen i rullestol fremfører en tekst om drømmen om å kunne gå, løpe og stå – og om å bare få være seg selv – hva nå enn det skulle innebære. Men det er også litt pinlig å la seg berøre av dette og bli nesten på gråten av denne monologen.  For selvsagt er også dette et fortellerteknisk grep – et av triksene i boken.

Det er nettopp her, i forestillingens siste scener, dette stykket blir riktig godt. For rett etter at man har spilt på de sentimentale strenger, lokket på tårene som ligger klar i øyekroken, fyres det på med seksualisert vold mot mannen i rullestol – men selvsagt bare på liksom og med teaterblod. Det er da jeg innser at det er mitt blikk som tolker rullestolmannen som en rekvisitt. Selvsagt kan han lyve, være på liksom og spille skuespill. Selvsagt kan han det. Man blir ikke mer sann og ekte av å ha et handicap.


Grethe Melby (f.1972) er medieviter med graden cand.polit fra institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Hun har bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og har jobbet som teaterprodusent, prosjektkoordinator, kritiker og journalist.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER