Fullbooket reise med Tidsmaskinen II

Forestillingsnavn: Tidsmaskinen II – et innblikk i erfarne koreografers liv og virke

Spillested: Scenehuset i Oslo

Regi: Dansens Hus

Medvirkende: Leif Hernes, Anne Grete Eriksen og Kjersti Engebrigtsen i samtale med Hooman Sharifi

Lørdag var det søndagstille i Oslo, men travlere enn vanlig på Scenehuset. Dansens HusŽ ansatte hadde tatt hardt i og stilt fram 50 stoler, men måtte hente 30 til. Tidsmaskinen II – et innblikk i erfarne koreografers liv og virke samlet dansemiljøet til historietime. Kom og ta på vår kulturarv! Hvem svaier vi på skuldrene til? Folkeopplysning som dette gjør det lettere å finne balansen. Dansemiljøet trenger røtter for å vokse, noe Dansens Hus for andre gang betimelig tar konsekvensen av.

Dansdesigns to koreografer Anne Grete Eriksen og Leif Hernes var først ut i Tidsmaskinen II . Koreograf Hooman Sharifi var satt til å intervjue dem, uten at han viste særlig stor evne til å stille spørsmål.

Å designe dans for kamera

Sharifi spurte Dansdesign om de kunne oppsummere sitt kunstneriske virke. Hernes begynte å fnise av det store spørsmålet. Deres produksjon av dans, film, video og utendørsforestillinger ville det ta ham timer å snakke om. Dansdesign lærte seg tidlig å dokumentere sitt komplekse og forgjengelige kunstuttrykk. De viste derfor en kort kavalkade over designet dans. Jeg så par etter par danse rundt og rundt til lands og til vanns og i lufta med. Og så fikk vi selvsagt se åpningsdansen i snøen på Lillehammer OL. Dansdesign er tydelig inspirert av kontaktimprovisasjon, selv om de ikke sier det.

Å drive dans fram

Sharifi fikk til en mer intim samtale med Kjersti Engebrigtsen. Hun kalte seg igangsetter og koreograf. For å kunne skape dans på 1970-tallet var det nødvendig å bygge et verksted: Danseloftet i Oslo. Hun fortalte om en drøm der det hadde gått opp for henne at hun på ny trenger et ”veksthus” hvor hun til høsten skal dyrke fram sin neste dans. Denne gangen gjelder det bokstavelig talt et drivhus på Karl Johan på CODA-festivalen. Det publikummet som var igjen, lot seg sjarmere av disse praktiske betraktningene i plenum. Engebrigtsen har også drevet fram Dansens år og Ny dans i Norge. Spørsmålet er om denne driften er hennes viktigste bidrag til dansehistorien?

Kritikk som dialog

Både Dansdesign og Engebrigtsen nevnte kritikernes kommentarer som svært viktig for deres kunstneriske utvikling. På 1980-tallet fikk de opp til seks anmeldelser pr. forestilling! Kritikerne var selv seriøse dansekunstnere med kunstforståelse og evne til å skrive. De vurderte ut fra dansekunstens egne kriterier og fungerte som et kvalifisert korrektiv til koreografene. I dag skrives kritikker for publikum og ikke for dansemiljøet, hevdet Dansdesign. Som nyrekruttert kritiker til scenekunst.no og dance.no tviler jeg på dette, men jeg forholder meg heller ikke til noen dagspressedesk med salgskrav.

Maskinene forteller

Sharifi kunne ha spurt hvorfor det var Dansdesign og Engebrigtsen som var gitt oppgaven å fortelle om vår nære dansehistorie på Tidsmaskinen II. Dansdesign har vært flinke til å sette spor. Engebrigtsen har ikke vært like synlig, men kom godt fram i Tidsmaskinen som den foregangskvinnen hun er. Innblikket i disse erfarne koreografenes liv og virke ga et sammensatt bilde av norsk dansekunst oppunder århundreskiftet. Blant publikum satt det mange koreografer som også kunne snakket om sitt arbeid med dans i samme epoke. Fire av dem skal til pers i Tidsmaskinen til høsten. Det er kanskje lettere å be dem fortelle som har dansedokumentasjonen i orden? Når Tidsmaskin-arrangørene velger våre historieskrivere, kan det være verdt å merke seg at usynlighet ikke er det samme som mangel på kunstnerisk kvalitet.

Jeg ser fram til å høre flere stemmer. Historietimer som dette er nødvendige for at yngre koreografer, kritikere og det interesserte publikum skal kunne balansere sin dansekunnskap stødigere mellom fortid og framtid.