Foto: Lars Opstad. Scenografi: Peder Freiij, kostymedesign: Ann Bonander Looft, lysdesign: Phillip Bøe Isaksen

Frykt og medlidenhet

Girls & Boys er hard kost.

I perioden 2009 – 2018 ble 24 barn under 18 år drept i Norge, 11 av disse ble drept av sine biologiske foreldre. Ifølge forskning vist til i VG i en sak fra desember 2019 skjer 80% av barnedrapene som del av foreldres selvmord eller psykose. At foreldre med vitende og vilje tar livet av sine egne barn er det aller mest grusomme et menneske kan gjøre. Det strider mot instinktene og fornuften, og det strider mot det menneskelige. Det er 2450 år siden Evripides med utgangspunkt i myter lot Medea drepe barna sine i sjalusi og hevn. Den greske tragedien skulle vekke frykt og medlidenhet, og fortellinger om slike grusomheter lar heller ikke i 2020 publikum sitte uberørt igjen.

Monolog
Girls & Boys er skrevet av den britiske dramatikeren Dennis Kelly og hadde urpremiere på West End i London i 2018. Det er en monolog som grovt sett handler om en dame som forelsker seg i en mann, de har et vidunderlig forhold, får to barn og hun har en stigende karriere. Når mannens liv rakner, innser hun at han aldri har unnet henne egen suksess. Hun tar med seg barna og reiser. Fire måneder senere oppsøker han dem og dreper barna før han forsøker å ta sitt eget liv.

Stine Fevik er alene på scenen. Hun bærer rommet godt og har kontakt med publikum, men i store deler av forestillingen synes jeg teksten jobber mot henne. Manuset plasserer ikke hovedpersonen som karakter. Det antydes en klassereise, men i oppsetningen får ikke klasseperspektivet en ramme som gir hovedpersonen dybde. Innledningsvis er hun vulgær og arrogant. Hun er tøff i trynet og røff i kantene, og jeg lurer på hva teksten prøver å si oss om henne som kvinne. Det er mulig det er et britisk klasseaspekt her som ikke lar seg oversette så godt og som gjør at hun forblir ugjenkjennelig for meg til tross for oversettelsens forsøk på å plassere forestillingen geografisk i Oslo. Fevik spiller på vestfolddialekt, og selv om det ikke er sceneriksmål, ligger det for meg egentlig ingen klasseindikatorer i språket.

Dette gjør at jeg savner mer dynamikk i karaktertegningen og spillet. Fordi det er relevant for den senere handlingsutviklingen, lurer jeg også på om det tøffe ytre dramatikeren har tillagt karakteren er der for å vise oss at hun egentlig er sårbar, eller om det at hun er så arrogant kommer av selvtillit og styrke. Her mener jeg teksten i seg selv er uklar, men at regien og spillet ikke har tatt noen valg i hvilken retning de vil tolke karakteren. Siden hovedpersonen selv er ansvarlig for fortellingen får vi nødvendigvis bare det ene perspektivet på hva som har skjedd. Dette gjør at alle de andre karakterene i fortellingen blir sjablonger, og narrativet hadde vært tjent med mer dybde hos den ene personen vi får bli kjent med. .

Realisme og skuespill
Når forestillingen begynner, er Oslo Nye Teaters heisscene plassert sånn at hun er hevet halvveis opp i scenerommet. Der hun befinner seg er det hvitt, mens det er rødt under henne. I Peder Freiijs scenografi ser det strålende ut, men det skaper litt for stor fysisk avstand. Fevik er nemlig bedre når hun får spille nærmere publikum. Hun er også god når hun får spille mer nedtonet, vise mer følelser og legge vekk den tøffe holdningen. Jeg er usikker på hvilket realismenivå forestillingen prøver å legge seg på, men jeg synes den er best når den lar et teatralt språk få plass. Fevik er en sterk skuespiller når hun får bruke kroppen sin og når hun kommuniserer direkte med publikum. Da er hun trygg og klar, og det er tydelig i tilstedeværelsen hennes. Det er flere scener der hun spiller at hun er i dialog med barna sine, og scenene er varme og humørfylte med en god dose gjenkjennelse. Måten Fevik klarer å levendegjøre de to ikke-eksisterende barna på, er imponerende. De er ikke-eksisterende på to nivåer. For det første er de der ikke i teaterrommet, det er lett å akseptere, men så sier hun at hun vet at de er døde, og at hun spiller scenene ut for å kjenne seg nærere dem. Det skaper et godt teatralt og emosjonelt lag. Når hun skal til å forklare hva som skjedde da barna hennes ble drept, går hun ut av rollen og kommuniserer direkte med publikum om at det vil bli fælt å høre på. Hun ber oss huske at det ikke skjer nå. Selv om beskrivelsene gjør meg urolig, kjenner jeg at nærheten Fevik byr på gjør at jeg aksepterer situasjonen.

Vondt
Når jeg kommer hjem fra teatret er jeg stiv i nakken og skuldrene. Det blir fysisk tydelig for meg at det har vært anstrengende å se forestillingen. Det er i all hovedsak menn som dreper. Ifølge politiet ble 25 mennesker drept i Norge i 2018 av 26 gjerningspersoner, og bare én av gjerningspersonene var kvinne. Dramatiker Dennis Kellys utforskning av barnedrap handler også om skjevheten mellom menn og kvinner som finnes selv i vellykkede forhold. Mannen i dette skuespillet handler som han gjør når han blir forlatt, og vi blir fortalt at det skjer når han føler at han mister kontrollen over sin egen familie. De patriarkalske strukturene synes ubrytelige, og familievold og –drap er patriarkatets verste konsekvens. Stine Fevik ber oss huske at dette ikke skjer nå, og selv om det også skjer svært sjeldent at barn blir drept av fedrene sine, så er patriarkatet rundt oss hele tiden, og ett drept barn er ett for mye.

Det er ikke til å komme bort fra at teater som dette har noe spekulativt ved seg. Det er umulig ikke å bli berørt av det, og å gå inn i menneskets absolutte mørke gjør det vanskelig for publikum og kritikere å skille skitt og kanel. Dramatikeren kunne med fordel tonet deler av lidelsen ned. At drapene er så ekstremt brutale føles unødvendig. Han har også skrevet for flate karakterer, og regien gjør ikke nok for å veie opp for denne svakheten. Mer dynamikk hadde fjernet noe av det spekulative preget. Det taler allikevel til forestillingens fordel at den er best når det er som mørkest. Det ender med frykt og medlidenhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER