Foto: Hasnae El Ouarga

Frittgående teater

Sail Away With Me av Tormod Carlsen og Corbeaux av Bouchra Ouizguen gir en smakebit på Black Box teaters alternative visningsrom og format denne høsten. I en båt og i en hage kommer kunsten og publikum i kontakt med en annen type offentlighet enn blackboxen kan tilby.

Det er sesongåpning på Black Box teater i Oslo. Men boksen er tom. Teatret har denne sensommeren flyttet ut til Botanisk hage, Hersleb skole, Aker brygge og helt til Otta. Teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland gir en hastig innføring i de ulike forestillingene som skal vises i løpet av høsten, før hun introduserer et panel, bestående av kunstnerne Tormod Carlsen, Ann-Liv Young, Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban, Marius von der Fehr og Mia Habib. De forteller litt om sine respektive arbeid og i tillegg får vi se en visuell programtrailer med snutter fra forestillingene. Avslutningsvis dukker Marie og Fredriks teaterlag opp på lerretet for å rette oppmerksomhet mot sin forestilling Fru Inger fra Østeraat som spilles utendørs i Otta. En forestilling «uten samfunnsrelevans» heter det i programmet. Fru Inger fra Østeraat og Waiting for the Sun, som vises i oktober, er i tillegg av typen «durational», altså 8-12 timer lange og foregår på nattestid.

Den «nøytrale» svarte boksen
Hvorfor er det å gå på teater i dag så ofte ensbetydende med å befinne seg i et svart rom?Etableringen av blackboxen som en standard for en teaterscene har sitt opphav på 1960- og -70-tallet. Tanken var å skape et nøytralt rom som var lett å forme. Stikk i strid med postmodernistiske forestillinger og tidens forkastelse av idéen om det nøytrale og kontekstløse. Innovativ teaterarkitektur har de siste årene plukket opp en slik tilsynelatende konflikt. Mange steder i verden skjer det nemlig det noen kaller for en «black-box backlash», der teaterarkitekter avviser det minimalistiske black box-konseptet og i stedet satser på maksimalisme og eklektisk stil. Når kontekst uansett vil spille inn, hvorfor ikke gå hele veien i den andre retningen og betone det fullt ut?

Kanskje har ikke Black Box teater økonomi til å henge seg på en maksimalistisk trend, og det er kanskje ikke så sympatisk, eller miljøvennlig, å bruke masse ressurser på å bygge nye teatre hver gang vinden snur. Black Box teater har likevel funnet sin måte å eksperimentere med nye kontekster og romlige opplevelser som ikke trekker på idealer om nøytrale rom, men heller søker seg ut blant folk, bygninger og trær. I nærmere kontakt med en større offentlighet.

Tinitusrus og flukten fra hverdagen
Forestillingen Corbeaux av den marokkanske koreografen Bouchra Ouizguen ble vist under sesongåpningen i foajeen på Black box teater og dagen etter i Botanisk hage og i skolegården til Hersleb skole. Ouizguen har etablert seg på den internasjonale arenaen og Carte Blanche ble i 2017 tildelt kritikerprisen for hennes koreografi Jerada. I Corbeaux sprer elleve utøvere, en etter en, seg ut i foajeen, mens publikum finner noen (kanskje litt ukomfortable) plasser på sidene. Alle er kledd i helsvarte antrekk, med hvite kleder på hodet som minner om tradisjonelle skaut. Unisont setter de gang med å kaste overkroppene sine abrupt frem og tilbake, om enn på noe ulike måter, mens de brister ut i kraftige, påtrengende rop. Lyden er såpass høy at jeg må holde meg for ørene under resten av seansen. Dagen etter møter jeg opp i Botanisk hage, og finner fort den svartkledde gjengen med utøvere som marsjerer mot et område hvor de gjentar samme formasjon som dagen før. Denne gangen er ropene like høye, men ikke like påtrengende. Omgivelsene tilbyr en viss frihet, ved siden av gjør noen hunder, det forstyrrer kanskje litt, men tydeliggjør samtidig hva det innebærer å plassere koreografi i mer ukontrollerbare miljøer. Repetisjonen av rop og bevegelser gjentas i 20 minutter, en kraftanstrengelse til de grader, og vi ser etter hvert både spytt og svette piple frem. Anstrengelsene danner i stedet et slags grunnlag for en medrivende transe. Der det innendørs ble noe klaustrofobisk, og kanskje til og med plagsomt, er det utendørs livgivende og smittende, sågar suggererende. Avstanden ute tilbyr en frihet til å tenke som nærheten inne ikke byr på. Likefullt avrundes hele seansen av et forløsende utbrudd blant utøverne, en og en har de stoppet helt opp, og så bryter de ut ved å løpe rundt, klappe rytmisk, synge smilende og henvende seg til publikum som om de nettopp har vunnet en gullmedalje. Innendørs blir dette euforisk, mens ute deltar ikke publikum like mye i jubelen. Avstanden og tilfanget av andre inntrykk er nok sannsynlige grunner til det, men stemningen er likefullt enestående. Compagnie O byr på et genuint, folkelig, og kunstnerisk nyskapende opplegg.

Foto: Corentin Leven

I Tormod Carlsens Sail Away With Me blir vi invitert inn til å oppleve en teaterbåt. Programmet forteller oss at vi skal gå til gjestehavnen på Aker Brygge og se etter en sort båt, og den er lett å finne. Vi blir tatt imot av en person som ønsker oss velkommen, og forteller oss hvordan båten skal/kan oppleves. Først ut er et besøk i styrrommet, som også fungerer som kjøkken og utkikkspunkt. Nips, urter, og et lydspor setter stemningen om å være til havs og glemme landkrabbetilværelsen, det jordslige eiegods, og vender vi oss 90 grader ser vi ut av det kulerunde vinduet ut i Oslofjorden og dens øyer. Stemmene på lydsporet pønsker på hvorvidt båten er bygget for oss eller for kunstnerne. Tankene løper til Erik Pirolts kunstverk og utopiske bomaskiner «K.Y.S.» og «Flyvende utsikt», i likhet med disse er Sail Away With Me en flørt med barndomsdrømmer om lekne, selvlagde boformer og kanskje en mer voksen trang til å smelte kunsten sammen med livet. Men lydsporet stopper og veien går videre ned i baugen. Her venter vi sammen med et lite lag av folk, og praten går løst om det ene og det andre. Når det blir ledig blir vi vist toalettet, setter oss ned der, og når døren lukker seg omformes rommet til et titteskapsteater. Det som tidligere har sett ut som et vindu, viser seg nå å være et rom med en smått ubehagelig dukke som beveger øyne og munn til musikk. Det siste rommet er en liten lugar fri for lyd, men med mikrofon og en skjerm med karaokeinstruksjoner – her kan du lage lyden selv. Tilbake på kaia blir jeg stående og undre på hvorvidt dette egentlig fikk meg til å ønske å «sail away» eller om et lite kort visitt egentlig var nok.

Åpner for nye møter
Black Box teaters fokus på å programmere forestillinger på alternative visningsareanaer, som Sail Away With Me og Corbeaux er eksempler på, åpner opp for at kunsten møter en større offentlighet enn den ville gjort i teaterets tradisjonelle lokaler. Når kunsten gjøres mer tilgjengelig, er gratis, og tar plass ute på offentlige plasser, blir også opplevelsen av den helt annerledes. Den potensielle kontakten med et nytt publikum, med arkitektur og miljø som trekker oppmerksomhet gir en større bevissthet rundt hva kunsten gjør i samfunnet og åpner opp for samfunnets påvirkning på den. Et slikt møte blir tydeligst i Corbeaux, som tar plass i det offentlige rom, mens Sail Away With Me på et vis befinner seg i en alternativ virkelighet. Selv om båten befinner seg på Aker brygge framstår den ganske privat, og selv om den tiltrekker seg noen av de forbipasserendes blikk, er den fortsatt ganske utilgjengelig for et tilfeldig publikum. Det er kanskje heller ikke meningen å prøve så hardt på å nå ut, og slik forblir Sail Away With Me mer kunst for kunstnernes skyld.

Black Box teaters kunstneriske satsning denne sensommeren gir slik sett både plass til kunstnerne og legger til rette for at kunsten kan få en sterkere forankring i offentligheten. Kunsten gjøres tilgjengelig og relevant for fler når den presser seg ut av sine fire svarte vegger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER