Foto: Erik Berg

Fristelser og farse

Den Norske Opera & Ballett gir publikum to ganske ulike opplevelser under overskriften Led oss inn i fristelse.

Nederst i den tiende grøfta i helvetes åttende sirkel, hvor skrikene fra de fordømte, ifølge Dante, skjærer som et regn av piler, der finner vi Gianni Schicchi – bedrageren som utgav seg for å være Buoso Donati på dødsleiet. Schicchi fikk utstedt et nytt testament der han gav hele Donatis arv til seg selv. I det hinsidige leder dette til pinsler som er så intense at Dante må holde seg for ørene når han går forbi.

I et lite hus i Louisiana, der månen speiler seg i Mississippi, bor to søstre som begge heter Anna. Anna I er praktisk, mens Anna II er vakker. Anna I er forstandig, mens Anna II er litt gal. De som møter dem ser to forskjellige kvinner, men de har «ett hjerte og en bankbok». Søstrene reiser gjennom USA, og hver by de kommer til representerer én av de syv dødssyndene. Los Angeles er sinne, Boston er begjær, San Fransisco er misunnelse, og så videre. Anna danset på Broadway, ble filmstjerne i Hollywood og giftet seg med en rikmann fra Boston, før hun (de) endelig, etter syv år, kommer hjem til familien med penger nok til å bygge det lille huset de har drømt om. Men hva har all denne syndingen kostet Annas sjel? Det er det nok bare Dante som vet.

I forestillingen Led oss inn i fristelse har Den Norske Opera & Ballett satt opp to én-akters operaer. Gianni Schicchi (1918) av Giaccomo Puccini og Giovacchino Forzano er en fornøyelig farse om testament og arv, der Donati-slekten krangler så fillene fyker om hvem som skal få hva, mens familievennen Schicchi gjennomfører sin list. De syv dødssynder (1933) av Kurt Weill og Bertolt Brecht følger Annaene på deres reise gjennom USA gjennom syv sanger, samt en prolog og en epilog.

Det er bare litt over 14 år som skiller de to verkene, men de ligger likevel en verden fra hverandre i uttrykk. Det handler ikke bare om det tyske og det italienske språket, eller om tysk og italiensk musikktradisjon – de representerer to helt ulike kunstsyn. Schicchi viser den italienske 1800-tallesoperaen i sine siste krampetrekninger. Vi aner et konservativt, nesten reaksjonært, ønske om å bevare dette uttrykket som både første verdenskrig og modernismen var i ferd med å bryte ned. Weill og Brechts musikkteater har et helt annet utgangspunkt. Den representerer et revolusjonært ønske om å filleriste borgerskapets smakspreferanser, speile samfunnet og massenes misere, og skape noe genuint nytt i en tid som var breddfull både av nye ideer og politisk uro.

Enkel, men effektiv regi
Forestillingen er lagt opp som en scenisk konsert, noe som betyr at orkesteret er på scenen, men sangerne likevel framfører handlingen. Det er enkel regi, lyssetting og rekvisitter, men ingen kulisser. Orkesteret er blant de største jeg har sett i Bjørvika (jeg talte både fire kontrabasser og tre tromboner). Det tar følgelig en god del plass, og det er derfor begrenset hvor mye scenegulv sangerne har å boltre seg på. Men de disponerer godt det de har. I De syv dødssynder er rekvisittene begrenset til en mikrofon, en sprinkelseng og et par reisekofferter. Lyssettingen er dunkel og film noir-aktig. I Gianni Schicchi står Donatis seng midt på scenen på en forhøyet plattform, mens sangerensemblet er spredt rundt i scenerommet med hver sin faste stol, som de tidvis forlater når handlingen krever det. Lyset er sterkt, og alle er kledd i pastellfarget åttitallsglam som kunne glidd rett inn i Dynastiet eller Miami Vice.

Disse sceniske grepene er enkle, men effektive. Jeg er blant de som foretrekker «små» iscenesettelser uten alt for mye staffasje, der sang, musikk og verkenes ideer får lov til å stå i sentrum. Regissør Hanne Tømta er kjent for klare regier der hun gir mye rom til teksten. Jeg er glad for at hun ser ut til å følge de samme prinsippene når hun nå også skaper forestillinger for operascenen.

Syv litt forsiktige fristelser
Anna er en av Weill og Brechts virkelig store kvinneskikkelser. Anna I er en sangrolle, og blir spilt av Eli Kristin Hanssveen. Anna II er en danserolle, som tidvis følger Anna I som en skygge, og tidvis går sine egne veier. Ofte viser Anna II hva som egentlig skjer når Anna I synger om sitt liv. Anna II danses av Georgie Rose, som også har stått for koreografien. Det tette og fine samspillet mellom Hanssveen og Rose er en av de virkelig fornøyelige sidene ved denne oppsetningen.

Eli Kristin Hanssveen er av de få operasangerne vi har i Norge som både mestrer musikalsynging og opera på toppnivå. Hun har dessuten et utseende som passer godt til 1930-tallets flapper-stil. Hun burde derfor være perfekt for Anna-rollen, men jeg blir imidlertid ikke helt overbevist.

Delvis kommer dette av enkelte estetiske valg som for meg framstår som litt mystiske. Weill og Brechts musikkteater er fullt av skarpe kanter både i tekst og musikk, men det viker som Den Norske Opera & Ballet har ønsket å slipe ned disse kantene noen hakk. Man må ikke nødvendigvis spille De syv dødssynder med skramleorkester, men når Weill låter som Puccini (full strykergruppe, tre tromboner, og en myk og oppmikket klassisk gitar), da er det noe som skurrer i mine ører. Kostymer og rekvisitter leder dessuten tankene mer mot den litt velfriserte jazzalder-fantasien Chicago, enn til 1930-tallets skitne underverden.

De ni sangene om Annaenes syndefulle reise gjennom USA blir rett og slett litt for forsiktige i denne innpakningen. Hanssveen har dessuten lagt seg på en ganske dyp og sensuell tolkning av rollen, og var utstyrt med mikrofon for å kunne spille på nyanser på lavt volum. Men mange av de lavere passasjene kom aldri helt ut over scenekanten. Det var først i Boston og San Francisco (begjær og misunnelse, henholdsvis dødssynd nr. 5 og 7) at det virkelig dro seg til med den intensiteten jeg gjerne skulle sett gjennom hele enakteren. Det kan ha vært mikrofonen – hadde Hanssveen måttet projisere for å overdøve det store orkesteret ville kanskje rolletolknignen blitt den maktdemonstrasjonen jeg hadde forventet meg fra en av Norges beste sangere.

Når dette er sagt, var det også mye å glede seg over. Passasjene til den ventende familien inneholder noe av musikkhistorien flotteste skriving for firstemmig mannsstemme.

Halvor Melien gav en karikert og virkelig fornøyelig tolkning av moren. Jeg er også glad for å konstatere at den aller mest iørefallende stemmen i mannskvartetten var Magne Staveland, som med sin høye tenor skar flott ut av toppen i Weills komplekse sats. Staveland er den første nyansettelsen i solistensemblet i Operaen på seks år, og det er fint å se ham gjøre en så god rolle.

Farse på hjemmebane
Det er få komponister, selv blant italienerne, som kan skrive for operastemmer som Puccini. Ariene er så vakre at selv en middelmådig sanger kan komme unna med det, og de har samtidig så mye rom for briljering at de store sangerne virkelig får vist fram hva de er gode for. Solistpraktikant Frøy Hovland Holtbakk gjør en flott tolkning av «O mio babbino caro» – en arie som er forbundet med storheter som Maria Callas og Renata Tebaldi. Holtbakk leverte kanskje ikke de største Puccini-utblåsningene jeg har hørt, men det var likevel solid utført – både i volum og høye toner, og i subtile og fine pianissimoer. Johann Weisser i hovedrollen som Gianni Schicchi leverte også en god tolkning, men den virkelig store stjernen denne kvelden var tenoren Eirik Grøtvedt som Rinuccio. Grøtvedt sang rollen selvsikkert og trygt. I Rinuccio arie «Firenze è come un albero fiorito» fikk vi det som kanskje var aller største musikalske høydepunkt.

I Gianni Schicchi virket det rett og slett som at hele apparatet i Operaen var mer på hjemmebane. Her fungerte det store orkesteret til fulle, sangerne gav mer av seg selv, og den litt konstruerte komikken i farse-sjangeren ble akkurat passe tullete.

To ulike opplevelser
Det er altså to ganske forskjellige opplevelser Den Norske Opera & Ballett har lagt inn under én overskrift.

Ofte kan det være fint å sette opp kontraster av denne typen, men hva Operaen egentlig har tenkt med denne litt snodige paringen kommer ikke helt fram. Begge verkene handler på sett og vis om fristelser og synd – deilig og ufordragelig synd, reklamerer Operaen – men jeg klarer ikke helt å se den røde tråden. Fristelsesgrepet blir mest en tom konstruksjon som det lukter litt koronakompromisser av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER