Frigjørende gråt

De tre svartkledde kvinnene entrer det tomme, sparsomt belyste rommet. De kryper sammen på scenegulvet, ligger krumbøyd med hodet dekket av det lange håret. Sakte, forsiktig, begynner de å bevege seg. Tynne lyder: pust, piping, forsøksvis gråt, stiger opp fra figurene, som søker seg ut, og opp. Men noe holder dem igjen.

De prøver på hver sin måte, i hvert sitt ensomme univers, som om de to andre ikke var der rett ved siden av. Men plutselig er det som om det oppstår en kontakt. Den enes bevegelser forplanter seg i den andre, som et fysisk og sjelelig ekko. Men så er det som om ekkoet forsvinner i løse lufta og de må begynne forfra.

Men de gir seg ikke. Det er som om de har holdt på alltid og ikke vet om noe annet, og sånn kommer det til å fortsette. Slik Grusomhetens Teater og dets eier, kunstneriske leder, regissør, billettkontrollør m.m. Lars Øyno, selv holder på, på sitt insisterende vis.

Sufi-sitat

«When the heart weeps after that which it has lost, the spirit laughs toward that which it has found».

Dette kjente sufi-sitatet danner et vakkert og presist motto for Grusomhetens Teaters nye forestilling, Lament II, en videreføring av 2015-forestillingen Lament. Et nytt kapittel i dette teatrets stedige inntrengen i Artauds og Grotowskis sparsomme, ekspressive teaterlandskap. Et teater ribbet for jåleri, ytre staffasje og billige tricks. Et nakent scenegulv, kroppene, stemmene og deres eiere.

Men det har skjedd noe siden Lament I, som var en frustrert, repeterende rotering over temaet sorg, med sin dertilhørende følelse av ikke å komme videre. Med to kvinner, hjelpeløst fanget i sine egne sirkler, som bokstavelig talt gikk på veggene. Og ikke noe annet. Et flott arbeid, men det pekte ikke videre, syntes jeg for «selv en stillstand må ha framdrift for å bli synlig for et publikum».

Nå har Hanne Dieserud og Sara Fellmann fått selskap av den japanske danseren Mika Hibiki. Med det er det fortvilte kvinnefellesskapet blitt tilført et nytt medlem med en annen inngang til materien. En mer kontant, framoverretta, asiatisk om man vil, energi. Den religiøse dimensjonen og stillestående sorgen er dempet ned til fordel for gråtens frigjørende potensial. Frigjøringen kommer ikke som en revolusjon, mer som en gradvis bevegelse over mot avklaring og et definert fellesskap mellom de tre kvinnene.

Omvendt burka Som sist skjuler de først ansiktene bak sine lange, tykke hårmanker, som en omvendt burka, mens de fortvilet forsøker å komme seg ut av noe som likner et limbo mellom liv og død. De kjemper, hver for seg, en intens kamp for å reise seg, men det skal først lykkes når de gjør det sammen. Bevegelsen vekk fra isolasjonen og over mot fellesskapet utgjør, slik jeg ser det, selve den dramatiske hovedstrømmen i dette ordløse verket. Underveis skapes det en rekke slående bilder, både som kollektive bevegelser og som stillestående tablåer. Ikke minst når de sammen stivner i hver sin positur opp mot veggen og bare står der i noen sekunder: Et utrolig sterkt øyeblikk som tar slutt alt for tidlig!

I den grad det sies noe er det som en innvendig rituell, hemmelig hvisking, uforståelig for alle andre enn hviskeren selv, og knapt nok det. Musikken utgjøres av den samlete lyden av aktørenes stemmer og bevegelser, og kunne for den saks skyld vært spilt inn og/eller framført som rent lydverk. Lysarbeidet, som vanlig ved Jan Skomakerstuen, er eminent i sin nyanserte enkelhet og byr tidvis på ren scenografisk magi når ulike vindusaktige, dekorative mønstre avtegner seg på veggene parallelt med at kvinnene gradvist går livet, og lyset, i møte.

Kniven mot strupen Kanskje er det reelt, kanskje er det bare en tilfeldighet som likner en tanke: I 2015 hadde Grusomhetens Teater kniven mot strupen, etter å ha fått et fatalt avslag på en søknad til Kulturrådet. Lament skulle opprinnelig ha vært prolog til en stor, ambisiøs forestilling som dermed aldri ble noe av: Jesus Kristus in Memorandum. Til gjengjeld hadde teatret fått forprosjektstøtte til arbeidet med prologen! Som en konsekvens av det ble den forlenget til en full forestilling, og dermed en direkte avspeiling av den situasjonen teatret befant seg i. De to skuespillerne Hanne Dieserud og Sara Fellmann gikk bokstavelig talt på veggene. Slik teatret kanskje gjorde. Men samtidig vendte de tilbake til de grunnleggende bestanddeler i den kunstneriske, og politiske, tradisjonen som utgjør selve hovedinnholdet i Grusomhetens Teaters kunstneriske oppdrag i det norske scenekunstlandskapet. I dag ser situasjonen, kanskje, lysere ut? Slik kan i hvert fall Lament II tolkes!

«Teatret skal være gratis, anarkistisk. En gråt frigjør friheten, hjelper den å bryte gjennom», står det i programteksten. Grusomhetens Teater spiller et stykke på vei rollen som en dissident innen norsk scenekunst, slik Grotowski selv var en hemmelig, statsstøttet dissident i sitt hjemland Polen, bare med motsatt fortegn: «I had to say I was not political in order to be political», slik han innrømmet etter å forlatt landet under unntakstilstanden i 1982. «I had to say I was political in order not to be political», kunne Grusomhetens Teater kanskje sagt i Norge i 2018.