Fri scenekunst ikke lenger rart og pussig

Av Julie M. Løddesøl

På et lager i DTSŽ kontorer i Storgaten 10 b i Oslo ligger kataloger over teater- og danseaktivitet fra 30 år tilbake. De første ser snodig daterte ut, selv for en som ser på 1977 som en nokså nær fortid. Dette året ble daværende Teatersentrum etablert, som en kunstnerinitiert organisasjon. I den første katalogen for 1978 er 15 grupper presentert, og både dans, teater og figurteater var med.

I en kortfattet historisk fortelling om Danse- og Teatersentrum, skriver daglig leder Tove Bratten:

“Det frie feltet er scenekunstens åpne rom, det er her man velger hva og hvem man vil arbeide med, det er her man forsker frem nye uttrykk og videreutvikler et eget scenisk språk.”

-Tove Bratten, hvordan er dette åpne rommet forskjellig fra scenekunstens åpne rom fra 1977?

-Ja, hvis du ser på katalogen fra dengang, er det gruppenes kollektive arbeidsform som fremheves, mens vi i dag ser en dreining i det frie feltet mot tydeligere kunstnerskap. 1970-tallet var jo svært politisert, og situasjonen i det frie feltet i Norge var for eksempel veldig forskjellig fra Sverige. Der brøt skuespillere fra institusjonsteatrene ut og dannet frie grupper, fordi de ville ha større fokus på skuespillerens arbeid og hva de skulle sette opp. I Norge endte skuespillere fra institusjonsteatrene som var opptatt av det demokratiske, ideologiske utgangspunktet, opp i regionteatrene. De som startet de frie gruppene var ofte folk med forskjellig bakgrunn. Mange av dem søkte utvikling ved å knytte seg til andre kompanier, som Odinteatret. Gjennom det frie feltet fikk vi også kontakt med det levende europeiske teatret, som Kantor, Grotowski, Barba, fordi det var viktig for gruppene å komme seg ut. Allerede da utviklet mangfoldsperspektivet seg, sier Bratten.

Rart og pussig

I lang tid hadde teaterinstitusjonen definisjonsmakten på hva som var profesjonelt teater, mener hun. For Teatersentrum, og fra 1997 Danse- og Teatersentrum, handlet det i mange år om å øke bevisstheten og kunnskapen i Norge om at det finnes mange forskjellige scenekunstformer.

-I Norge er vår litterære tradisjon så sterk. Fortellingen har betydd mye, helt fra eventyrene og sagaene til Ibsen. I dag er heldigvis forestillingen om at fri scenekunst er rare, pussige oppsetninger nesten borte.

-Ja, tror du det?

-Ja. Antagonismen er bygget ned, ellers ville aldri Robert Wilson ha kunnet gjøre Peer Gynt på Det Norske Teatret og Den Nationale Scene eller Teater Ibsen ha brukt Kirsten Dehlholm til Torpedo under arken. Se hvordan Jo Strømgren, Ina Christel Johannessen og Ingun Bjørnsgaard blir trukket inn i institusjonene. Verdensteatret har ennå ikke, såvidt jeg vet, hatt et samarbeid med institusjonsteater i Norge – det er kanskje fordi de jobber så sterkt visuelt – med det er bare et spørsmål om tid, spår hun.

Kunstnerbedrifter

Det frie feltet har altså fått status, og kunstnerne starter i dag egne kunstneriske bedrifter for å realisere sine kunstnerskap, som hun kaller det.

-Det handler ikke om at man ikke får jobb på institusjonene, det handler om å skape sitt eget uttrykk. De vil være i det frie feltet, fordi de har en kunstnerisk ambisjon og evne til å gjennomføre prosjektene sine. Derfor mener jeg at folk som jobber i kunstinstitusjonen bør være mer interessert i det frie feltet. Det bringer scenekunsten i bevegelse og her ligger mye kraft!

Frp og det frie feltet

-Frps Karin Woldseth kunne på NTOs ikke forskjellen på det frie feltet og amatørteatervirksomhet, og hun er vel ikke alene om ikke kjenne forskjellen. Det gjenstår vel en del arbeid å gjøre?

-DTS har mange oppgaver! Vi skal være et talerør for et mangfoldig felt. Det vakre i feltet er at man kan samles om felles standpunkt.

-Men hva har dere gjort vis á vis Woldseth og Frp?

-Vi prøver å få til et møte, men vi prioriterer å holde kontakt med Stortingsgruppen. Og det viktigste nå er jo den rød-grønne regjeringen, naturligvis. Vi må tenke hvordan vi får mest ut av dialog med politikerne. Så det er ikke tilfeldig at det står om fri scenekunst i Soria Moria-erklæringen.

Tove Bratten har vært daglig leder for DTS siden 1993. Hun liker å være “bak-kvinne” og arbeide politisk strategisk, og syns det er fint å jobbe med den felles identiteten for et felt som ofte nok spriker. Hun mener det er viktig at ikke enkeltgrupper settes opp mot hverandre. Tvert om, en interesseorganisasjon i et så omskiftelig felt må ha en stabil, forutsigbar infrastruktur, mener hun. Finnes det noen utfordringer igjen?

“Giske-ordningen”

-De står i kø! Vi må nå få trøkk på ordningen som Trond Giske kaller Strømgren-ordningen, og som vi kan kalle Giske-ordningen, smiler hun, og fortsetter:

-Den må veldig fort omfatte ti kompanier til, som får støtte på samme nivå (3 millioner kroner hvert år i fire år). Dessuten må vi få ut flere forestillinger. Det er mange som blir produsert, som ikke blir vist nok.

-De to siste dagene har Aftenposten hatt artikler om at dansen har det så mye verre enn andre kunstarter. Hva er din kommentar til det?

-Riksteatret har en formidabel oppgave i å formidle dans. Scenekunstbruket er en viktig formidler av dans – 28 prosent av det vi distribuerer, er dans. For å kunne formidle mer, må Scenekunstbruket ha mer penger, og det er ikke blitt prioritert de senere år.

Brattens tredje punkt på oppgaver som venter, er arbeidet for å få bort en passus fra statsbudsjettet i 2007, som sier at de som får statsstøtte, ikke kan søke offentlig støtte gjennom Norsk kulturråd. Det skaper vanskeligheter for blant annet en del av DTSŽ medlemmer, for festivaler og programmerende teatre, som BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avant Garden og Black Box Teater.

-De fleste av disse er små mottakere, som er konglomerater av finansieringskilder. Denne bestemmelsen virker stikk i strid med Giskes forutsetninger og skaper mye uro på et felt som er sårbart og vart. Selvsagt skal det offentlige kunne avslå søknader, men jeg håper vi skal få frem nyansene her, avslutter Tove Bratten. Imorgen inviterer DTS til fest på Stratos på Youngstorget i Oslo for 160 gjester, kulturminister Trond Giske inkludert.

Fakta om DTS: Styret 2007:

Styreleder Thorbjørn Gabrielsen, Teater Nor, Nordland

Kristin E. Bjørn, Ferske Scener, Troms

Janne Langaas, Barske Glæder, Oslo

Jo Strømgren, Jo Strømgren Kompani, Bergen

Gunnar Thon Lossius, Lossius GTL Management, Akershus

DTS har 4,5 ansatte, og en engasjementstilling. Omsetningen er i underkant av 12 millioner kroner, hvorav 1,9 millioner kroner er statsstøtte for drift av DTS, det resterende i hovedsak penger til Scenekunstbruket, UD-midler for eksport av scenekunst og DKS-midler.