S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hild Borchgrevink, redaktør – 17. september 2012

Fremad, provinser!


Publisert
17. september 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/fremad-provinser/
Facebook

Tore Vagn Lid. Foto: Transiteatret / BT

INTERVJU: – Spenning mellom sentrum og provins er produktivt, sier Tore Vagn Lid. Før helgen fikk han Bergen kommunes kunstnerpris for 2012. Vi fikk et lynintervju i sluttspurten mot ny produksjon på Hordaland teater.

Politikerne i Bergen har som mål i byens kunstplan at Bergen skal være Nordens mest spennende kulturby i 2017. Før helgen delte kommunen ut 2,7 millioner kroner i stipender og priser til byens kunstnere og kulturarbeidere. Kunstnerprisen gikk til regissør og scenekunstner Tore Vagn Lid.

Under seminaret Det andre øyet og i en artikkel i programmet til Ibsen-festivalen nylig, oppfordret Tore Vagn Lid til å ta vare på provinsen.

Hvorfor blir det bedre teater av sterke provinser?

– I den artikkelen skrev jeg om at bystrukturene i Tyskland, som har mange relativt sterke byer med klar identitet og særegenhet, etter min mening har bidratt til å utvikle et mangfoldig og spenningsfylt tysk teaterlandskap. For et lite språkfelleskap som det norske, i et land med få og spredte byer, er dette ekstra viktig å ha i tankene. Vi må finne måter å dyrke ulike poler, posisjoner, stemmer og motstemmer på, og ta vare på særegenhet.

I ditt eget kunstneriske arbeid snakker du ofte om kontrapunkt, om å formulere motstemmer som er innbyrdes forskjellige. Er det en sammenheng for deg mellom den geografiske og kunstneriske ideen om motstemmer?

– Det er en direkte sammenheng, ja. Spenningene som oppstår mellom selvstendige stemmer inne i et kunstnerisk arbeid og forskjeller mellom ulike steder i et geografisk landskap, skaper begge en dynamikk og en interaksjon som jeg ser som produktiv.

Denne spenningen mellom sentrum og periferi finner man også igjen i forholdet mellom Norge og resten av verden. Du studerte selv både i Norge og i utlandet. Hvorfor valgte du akkurat Institut für Angewandte Theaterwissenschaft i Giessen?

– Jeg valgte Giessen først og fremst fordi jeg ble invitert dit av Heiner Goebbels som jeg møtte i etterkant av et gjestespill i Hildesheim i Tyskland sommeren 2003. Jeg holdt et foredrag til forestilligen som het "Musikken i teateret og teateret i musikken", og dette ble utgangspunktet for doktorgraden jeg har avlevert der. Men jeg hadde lenge vært klar over instituttet og deres utrolig produktive og åpne forutsetninger – ikke bare for sjangeroverskridende kunstnerisk arbeid, men også for en arbeidsform som gjør overskridelser mellom teori og praksis til en metode i seg selv.

Nylig gikk den internasjonale Ibsen-prisen til Heiner Goebbels. Hvordan kan en stor pris til en tysk scenekunstner også være viktig for norsk teater?

– Hans-Thies Lehmann sa noe klokt til meg under Ibsen-seminaret i Skien nå på mandag, nemlig at Heiner Goebbels i stor grad har lykkes å bringe innsikter og erfaringer fra det frie teaterfeltet og fra et ukonvensjonelt og eksperimenterende kunstnerisk arbeid inn i de store institusjonene. Dermed får langt flere og mer sammensatte grupper – det gjelder både publikum og teatrenes infrastruktur, de som arbeider i institusjonene, ta del i en måte å arbeide kunstnerisk på som ellers ofte når fram til få. Dermed endres preferansene; ting som før ble sett på som umulige å gjennomføre, blir mulige, og det som en gang var naturlig og selvølgelig, trer fram i et nytt lys.

Både Goebbels og du selv arbeider med postdramatiske arbeidsformer, der det visuelle og det musikalske i teatret blir ansett som likestilt med det språklige. Samtidig snakker dere begge om kontrapunkt. Hva er forholdet mellom disse strategiene? Er det mulig å formulere motstemmer hvis virkemidlene er likestilte?

– Ja. Her er du inne på noe som plager meg litt når det gjelder den generelle bruken av ord som polyfoni og kontrapunkt, også slik det brukes i Tyskland. Jeg holder akkurat på å skrive en artikkel om dette. Motstemmer og et kontrapunkt kan ikke bare defineres formalt, men er helt avhengig av innhold: hva som sies eller synges, av hvem og i hvilken kontekst. Postdramatisk teater – for å bruke den kjente formuleringen – betyr ikke for meg at alle virkemidler alltid skal være likestilte, men at de i prinsippet – altså i utgangspunktet – er det.

I et intervju med Shakespearetidsskriftet nevnte Heiner Goebbels en forestilling han så i Frankfurt i 1993 med den norske frigruppen Baktruppen, som hadde gjort inntrykk på ham, og som var en inspirasjon i hans eget arbeid med kontrapunkt og polyfoni. Glemmer vi at norske kunstnere faktisk er i dialog med verden rundt seg?

– Av og til kan det virke litt slik. Goebbels fortalte meg forresten om hendelsen i Frankfurt, og nevnte spesielt et lys som hele tiden – og i følge ham – ukontrollert slo seg av og på i løpet av forestillingen eller performancen, altså at lyset nærmest levde sitt eget liv. Nei, jeg tror ikke at vi glemmer det, men jeg tror vi har mye å tjene på å utvikle det.

Du har lenge arbeidet med Brecht-materiale, og har blitt satt pris på av tyske kritikere, som har opplevd det forfriskende og med et nytt blikk. Hvordan gir det at du ser Brecht fra Norge, deg mulighet til å se materialet utenfra?

– Det er et vanskelig spørsmål, men det nok kan tenkes at jeg i mitt blikk på Brecht har i meg litt av det Verfremdende, eller altså distanserte og underliggjørende blikket på Brecht, som forfatteren selv krevde at teateret skulle ha til sitt materiale. Jeg tror absolutt at den kulturelle og geografiske avstanden åpner muligheter for andre typer blikkvinkler og prismer på materiale som kan oppleves som oppgått og institusjonalisert – både av jurister og av kunstnere.

Snart har en ny forestilling du har skrevet, Straff, premiere på Hordaland teater. Her forsøker dere å finne ut hva straff betyr i dagens samfunn. Kan du si litt om hvorfor dere valgte dette temaet?

– For noen år siden utfordret Trond Birkedal meg til å gjøre et prosjekt som gikk i nærdialog med fengselet som institusjon. Oppdraget gav også rom for ta med et fint kunstnerisk cast av musikere og videofolk inn i prosjektet. Det slo meg at jeg til nå aldri virkelig hadde arbeidet med fenomenet straff og fengsel, selv om det er åpenbart at måten vi som samfunn straffer på, og hvordan vi tenker og føler om straff, sier veldig mye om oss som samfunn og som enkeltmennesker. Oppdraget endte i et langvarig kunstnerisk feltarbeid og resulterte i at jeg skrev et nytt stykke: Straff – Sørgespel.

Som i det gamle spillet Den forsvunne diamant finnes det et motto i stykket om at straffen kanskje ligger gjemt der du minst venter å finne den. Kort og godt har det blitt et søk – med alle tilgjengelige kunstneriske midler – etter straffens anatomi. I denne undersøkelsen har det eventyrlige vist seg å bli like vesentlig som det dokumentariske. Klassiske musikere spiller fra cellene, innsatte spiller alt annet enn seg selv, og video og lydarbeider søker blant stål og betong etter straffens vesen, hvis man kan bruke et slikt ord.

Straff – Sørgespel har en egen blogg, som finnes her: http://straff.blog.com/


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no