Bilde: Kammerspill 3

Fra tomme øyeblikk til velkomponert lek

-Begge forestillingene gjør krevende estetiske grep, men bare én
er i nærheten av å lykkes, mener vår anmelder, Thor Sannæss. Han så
Et øyeblikk etter og Kammerspill 3 på Scenehuset i
Oslo i helgen.

Forestillingsnavn: Et øyeblikk etter / Kammerspill 3

Spillested: Scenehuset, Oslo

Et øyeblikk etter: Rubato Dance
Experiment

Koreografi og dans: Vigdis Langeggen Eriksen
og Vibeke Sæther

Kammerspill 3

Koreograf: Vivild Bergersen

Komponist: Risto Holopainen

Dansere og musikere: Anders Førisdal, Inger
Malene Glette, Tinna Gretarsdottir, Pia Holden, Risto Holopainen,
Tora Ferner Lange og Gjertrud Pedersen.

Lys: Jan Erik Smedhaugen

Vivild Bergersen og Rubato DE har gått sammen for å
lage en helaftens danseforestilling. Det synes som om samarbeidet
mest er av praktisk art, for Et øyeblikk etter og
Kammerspill 3 har lite felles uttrykksmessig.

Tomme rom

Et øyeblikk etter er en pas de deux for to kvinner.
Viktige koreografiske elementer er bevegelser som tar og deler
rommet, av og til på grensen til det pantomimiske, og møter mellom
danserne som har klare kontaktimpro elementer, ved at de direkte,
eller i overført betydning, gir og tar vekt. Lydfølge deler opp
forestillingen og gir hver del sin karakter. Sammensetningen av
delen gir forestillingen en svak dramaturgisk struktur fra det
slappe anslaget til delen med fransk musettemusikk da det er i ferd
med å ta av, men så er forstillingen over.

Et øyeblikk etter er samtidsdans som
skriver seg inn i en modernistisk tradisjon der man med demokratisk
sinnelag ikke ønsker å påtvinge en entydig fortolkning, men
overlater publikum til sine egne opplevelser.

Resepsjonsteoretikeren Wolfgang Iser mente det
var et kjennetegn ved all kunst at den, i større eller mindre grad,
har tomme fortolkningsrom som publikum fyller med sin fortolkning.
For at dette skal være givende rom å være i bør veggene opp- eller
utfordre til opplevelse og fortolkning. Det betyr at det går an å
ha en holdning, vilje, ja endog fortelle en historie, uten at man
påtvinger publikum entydige meninger. Snarere tvert i mot: Skal
publikum ha gode opplevelser må forestillingen ha en uttalt
holdning eller vilje. Rubato er ikke de eneste i
samtidsdansen som har noe å lære om formidling av
resepsjonsestetikken.

Ungdommelig dadaisme

Kammerspill 3 går nesten i en annen felle som
(post)moderne kunst lett kan gå i. Det er fellen
selvreferensialitet, dvs. at forestillingen handler om seg selv.
Som i dette tilfellet er det ofte forestillingens form som
tematiseres. Sentralt i Kammerspill 3 er det faktum at
musikerne danser og danserne musiserer. Derved stiller man
spørsmålet om dette er en forestilling eller konsert. Svaret er
langt på vei gitt når Kammerspill 3 selv presenterer seg
institusjonelt som danseforestilling.

Det som redder forestillingen er at
formeksperimentet er gjort med stor lekenhet. Dansernes og
musikernes skikkelighet kontrasteres fornøyelig med dansernes
gitarklimpring og leirgjøkblåsing, og musikernes keitete
bevegelser. NRKs Lille Lørdag-nerder er her flyttet til en
skolegård på 40-50-tallet med foldeskjørt og knikkers. En infantil
absurditet kombineres elegant med en velkomponert sammensmelting
mellom dans og musisering. Man føler seg nesten hensatt til en
ungdommelig, dadaistisk kabaret.

Det kan være et spennende spor å følge for
Bergersen og Holopainen. Hvis det neste blir at de blander flere
kunstarter i kompotten, og legger til mer voksne ingredienser til
lekenhet, kan dette bli enda mer spennende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER