Demoner 2014. Nationaltheatret 2014. Foto: nationaltheatret.no

Fra kommentarfelt til terrorcelle

ANMELDELSE: I Geir Gulliksens Demoner 2014 på Nationaltheatret går kommentarfeltenes sinte unge menn til aksjon. Det er en forestilling med et sjeldent sug, skriver Chris Erichsen.

”Om gud er død, er alt tillatt”. Påstanden dannet basis for det meste av det Fjodor Dostojevskij skrev. Ikke minst De besatte, som Geir Gulliksen i Demoner 2014 har omskrevet til en fortelling om Norge i 2014.

Her har de sinte, bitre unge mennene revet seg løs fra den ensomme tilværelsen i nettavisenes kommentarfelt og funnet sammen i en terrorcelle. Gud er i dette tilfellet ”Kjærlighet. Ekteskap. Kjønnsroller. Skole”, slik en av de unge mennene, Sjatov, spilt av Henrik Rafaelsen, formulerer det.

– Kristendommen er vasket vekk og arkitekturen er maltraktert. Finnes det noe som helst som har fått stå urørt etter dere? Alt har dere kastet om på, som om mennesker kunne skapes fra grunnen av, som om ingenting fikk være naturlig, skriker han ut mot Varvara og Stefan, som her representerer den patetiske, politisk korrekte, svikefulle foreldregenerasjonen.

Dostojevskij og ungdommen
Det er noe med Dostojevskij og ungdommen. De besatte ble skrevet i et 1800-talls Russland hvor den nye tiden og bærerne av dens ideer kjempet forgjeves mot et føydalt, stagnert system. Det avfødte en desperasjon i enkelte miljøer som så vold og terror som den eneste veien ut. Hundre år seinere ble terroristen Ulrike Meinhof, for mange i min generasjon, en del av et mytisk drømmebilde av den arketypiske opprøreren. Følelsen av at alt er forbi, at ingenting nytter, er jo ofte ett av ungdommens paradokser. Og svaret på det er gjerne å sprenge det hele i lufta: Alt det som tar fra deg motet, som vil presse deg inn i rammer som du aldri har bedt om å være en del av, og som du ikke har makt til å yte en motstand mot som ikke går på systemets premisser. På 70-tallet var den følelsen så utbredt at til og med enkelte miljøer i politiske ungdomsorganisasjoner på den relativt moderate venstresida ikke bare begynte å flørte med tanken, men også forsøkte å opprette konkret kontakt med sine forbilder på kontinentet.

Og nå har altså de desperate, besatte, i et post 22. juli-Norge, inntatt scenen på Nationaltheatret.

Ord og kropp
Geir Gulliksen trekker, i et forhåndsintervju i Klassekampen, fram det fysiske aspektet, kroppsliggjøringen, som det mest spennende i overgangen fra skrevet tekst til scene. Og rent bortsett fra at det beviselig er mennesker med sine kropper som står der, så er det lenge siden jeg har sett en mindre fysisk teaterforestilling. Her snakkes det over en lav sko av aktører som står mer eller mindre stille. Og det i seg selv er fascinerende: Hva kan man, i 2014, få ut av en scenetekst som er så dominert av ord?

Kvalitet
Ikke så rent lite, skal det vise seg. Noe som selvfølgelig har sammenheng med kvaliteten, som gjennomsyrer det meste. Det er et stoff fullt av spenninger. Spenninger som merkes i teksten, skuespillerne imellom, i de regimessige grepene, i scenografiens lag på lag som gradvis åpenbarer seg innover i scenerommet, i musikken som veksler mellom et lett truende, statisk, lavmælt grunnkomp og eksplosiv metallmusikk.

Det starter foran ytterste scenografilag, en massiv vegg langt framme på scenen. Der lever paret Stefan (Nils Ole Oftebro) og Varvara (Gisken Armand) sitt beskyttede, veletablerte liv, som trues av de undergravende kreftene det selv har produsert: Utroskap, moralsk og politisk forfall, forkledd kynisme. Det spilles nærmest som en komedie, med dertilhørende klisjeer som vekker mye gjenkjennende latter i salen. Men etter hvert som scenen befolkes av unge mennesker besatt av tvil og tro, rettferdig harme og mer eller mindre kompliserte relasjoner seg imellom, og i takt med at nye scenografiske lag åpenbares, blir det hele mer og mer alvorlig og komplekst.

Den erklærte hovedpersonen er Varvaras sønn Stavrogin, spilt av Pål Sverre Hagen, terrorcellens mystiske, karismatiske og litt passive, desillusjonerte inspirator. Men i konkurranse med det kompliserte flettverket rundt ham, er det som om mystikken skrelles av ham. Inn slentrer den skakke Pjotr, Stefans sønn. Det er han som er forestillingens egentlige hovedperson, spilt av Ole Johan Skjelbred. Han tar scenen fra det øyeblikket han entrer den, med det flakkende, paranoide blikket sitt og den lett skjeve gangen. Det er i det hele tatt en skjevhet i denne på-randen-figuren som fascinerer, med sin underliggende fanatisme, sterke innvirkning på Stavrogin og vilje og evne til å handle. I mine øyne er Skjelbreds Pjotr den av figurene som i størst grad har tatt konsekvensen av den stillestående spillestilen og utnytter den maksimalt innenfor de trange rammene han er blitt tildelt.

Etter hvert som dynamikken spilles ut i det kaotiske persongalleriet blir det klart at det finnes en såre enkel grunnmotivasjon hos de fleste: Bak og under alt raseriet og pratet om kulturradikalisme, svik, det gode liv osv er det kjærligheten de egentlig higer etter. Dette enkle, som gjør alt så komplisert.

22. juli
Du seier at du elskar meg/ Men det blir for enkelt, skrev en annen dramatiker, Maria Tryti Vennerød, tirsdag 1. mai 2012 i sin daglige poesiblogg under rettssaken mot han som mange av oss fortsatt har vondt for å nevne navnet på. Å knytte en fortelling om høyreekstrem terrorisme i Norge i dag til 22. juli er mer eller mindre uunngåelig. Likevel er Gulliksen nøye med å understreke at det er her og nå det foregår. Spørsmålet jeg stiller meg, er likevel om ikke dette er et bilde av et Norge som er i ferd med å bli gårsdagens. De sinte, unge mennene som har følt seg oversett og marginalisert av den politisk korrekte 68er-eliten har jo fått sitt eget parti i regjering! De har fått sine forsvarere i en ny kulturelite i spennet fra Jon Hustad til Hans Rotmo. Toneangivende tidsskrifter opererer som deres talsmenn eller advokater. Om noen tar til motmæle mot åpenbart rasistiske ytringer, får de vite at de angriper ytringsfriheten. Og begrepet ”trekke stigen opp etter seg” som uttales med stor kraft, har vært i omløp i flere tiår. Selv er jeg en post-68er og var lenge rasende på disse dvaske, sjøltilfredse, politisk helgarderte dinosaurene som okkuperte statsapparatet, massemediene, kulturlivet og akademia og hindret alle oss andre i å komme til. Men noen terrorist ble jeg aldri, heller ikke i kommentarfeltene.

I den grad denne forestillingen har med 22. juli å gjøre, er det nok mest de juridiske eller politiske konklusjonene den kommenterer. Og det er jo langt på vei dem vi lever med i dag. Massemorderen spaserte inn på arenaen mens alle så en annen vei. Da det ble klart hvem han var, fikk mange det plutselig travelt med å slette facebookstatusene sine. Etter en kort stund, og spesiellt etter dommen, var de tilbake som om ingenting hadde hendt. Ansvaret for det som skjedde ble isolert til gjerningsmannen, og han aleine. Men her har Geir Gulliksen, med Dostojevskijs hjelp, diktet opp en hel gruppe. Og da antyder han vel det vi egentlig alle vet, men i påfallende liten grad sier, og som skaper det vakumet vi nå lever i:

Selv om morderen var aleine om selve handlingen, så opererte han i relasjon til og innenfor et klima som han fikk en klar følelse av legitimerte hans handlinger.

Et sjeldent sug
Men graden av aktualitet for en teaterforestilling avgjøres ikke av det til enhver tid eksisterende nyhetsbildet og den allmenne stemningen i samfunnet. Demoner 2014 inneholder mer enn nok spenning i seg selv til å rettferdiggjøre sin eksistens. Forestillingen har et sjeldent sug, som skapes av den nære sammenhengen mellom tekstens vandring innover i materien den beskriver, og måten det følges opp på scenen. Her antar jeg at dramaturg Cecilia Ölveczky har hatt en viktig funksjon.

Regissør Runar Hodne beretter i programmet om en ”særegen kunstnerisk atmosfære” i prøvetiden. Man skal lytte med skepsis til regissører som sier sånt. Men denne gangen tror jeg på ham.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER