Fra Dælenenggata til Chat Noir

Flere diskusjonsfora for teater har poppet opp i Oslo det siste året. Hvor plasserer Scenekunnskap seg i forhold til fora som for eksempel TeaterTanken eller Avdeling for teatervitenskap tilknyttet Black Box Teater?

– Scenekunnskap hadde sitt første møte i november 2011 der blant annet fagutvalget på Teatervitenskap (nå Avdeling for Teatervitenskap på Black Box) informerte om planlagt utfasing. Vi arrangerer åpne møter, og er ingen tenketank, men er medlemmer og har arrangert to av ni møter i samarbeid med TeaterTanken, sier initiativtaker og tidligere Baktruppen-medlem Ingvild Holm.

Hva er formålet med Scenekunnskap?

Ingvild Holm: Formålet er å bedre forholdene for og kunnskapen om kunstnerisk virksomhet, og bidra til en dialog og et språk som gir motstand mot markeds- og nytteorientering i utøvelse av scenekunst, forskning og politikk. Teaterfeltet trenger kunnskap om hverandre og om strukturelle forhold av betydning for vår virksomhet. Vi ville se på forhold rundt kunst og makt gjennom presentasjoner fra ulike deler av feltet. Vi ville også løfte fram teatervitenskap, og både estetiske, kjønnsorienterte, politiske og strukturelle masteroppgaver herfra er blitt presentert og diskutert på møtene. I dette ligger en kritikk av et rådende syn på humaniora som mindre viktig enn annen og mer "nyttig" virksomhet.

Motstand mot markeds- og nytteorientering: Hvordan klinger det i dine ører, Chat Noir-sjef Bjørn Heiseldal? Hvorfor er samarbeid med en aktør som Scenekunnskap viktig for Chat Noir?

Bjørn Heiseldal: Jeg hadde gleden av å bli invitert til Baktruppens gamle lokaler i Dælenenggata, og ble veldig sjarmert av stedet og måten møtene ble gjennomført på. Da jeg fikk høre at de måtte flytte, så syntes jeg det var veldig synd, og at det var viktig å opprettholde denne dialogen. Derfor var det helt naturlig å stille lokaler til disposisjon. Som alle andre vil privatteatrene at flest mulig skal gå i teater. For oss som ikke har støtte, så er det avgjort viktig at publikum vil kjøpe billetter og bruke tilbudet. Kveldens møte med anmelderne er derfor minst like viktig for oss som for institusjonene. Chat Noir er et 100-år gammelt revyteater med lange tradisjoner, og går jo lenger tilbake enn både Det norske teatret (hårfint riktignok!) og Oslo Nye Teater. Det er derfor naturlig for oss at vi også deltar i og stiller til rådighet en arena for nye tanker og dialoger mellom de ulike områdene i scenekunstfeltet.

Scenekunnskap har altså hittil holdt til i lokalene til en tidligere frigruppe, Baktruppen. Hvorfor ble det samarbeid med akkurat Chat Noir?

Ingvild Holm: Baktruppens amfi i Dælenenggata var et godt egnet lite lokale for den type samtaler som vi ville legge til rette for.Vi klarte å samle en god del folk i Dælenenggata [se oversikt i pdf i faktaboksen, red. anm], og ville nok ha fortsatt der om det ikke var for at det heite boligmarkedet førte til salg av nok et kunstnerdrevet lite næringslokale. At vi fortsetter på Chat Noir, handler om at Bjørn Heiseldal var den med eget hus som viste mest interessert for Scenekunnskap, og som ubedt tilbød oss rom til fortsatt virksomhet. Det sa vi selvsagt ja til. Ved å favne ytterpunkter klarer vi kanskje i enda større grad å samle hele bredden av feltet til møter som angår oss på forskjellige måter. Det vil styrke vår kunnskap om hverandre og forståelse for nødvendigheten av forskjellige uttrykk og behov slik at vi kan verne om hverandres kunstneriske særegenheter. Dessuten er det kanskje flere likheter mellom Chat Noir og Dælenenggata enn man skulle tro. Størrelsen blant annet. Hvor mange møter det blir med Scenekunnskap Chat Noir vet vi foreløpig ikke.

– Rent konkret ønsker vi å invitere til en uformell samtale om scenekunst som er noe annet enn den klassiske paneldebatten, sier teaterviter Gabrielle Haga. – Som regel har vi én som holder hovedinnlegg og et par som kommenterer. Så kan alle som vil være med i diskusjonen, og terskelen er lav. Slik tør kanskje flere å la sin stemme bli hørt, noe som er sentralt for Scenekunnskap.

Ingvild Holm: Og for å minne om at kunsten er å motsi makta på andre språk, i annen drakt og med andre metoder pleier jeg å stille i narredrakt.

Haga og Holm samarbeider om Scenekunnskap. Hvordan oppsto disse møtene?

Ingvild Holm: Da Baktruppen la ned i mars 2011, og jeg tok over Baktruppens amfi i Dælenenggata, var jeg sterkt kritisk til kunstpolitiske forhold med byråkrati, markedsorienteringer og estetiske tilpasninger innenfor scenekunsten. Jeg kalte nedleggelsen en kunstpolitisk tragedie, og ville bruke lokalet til noe som kunne bidra til å nære den indre maktkritikken i scenekunstfeltet, og føre til endring. Samarbeidet med Gabrielle kom i stand fordi hun hadde skrevet en masteroppgave der blant annet Baktruppens søknader til Kulturrådet ble analysert rundt språklige føringer og profesjonaliseringskrav. Jeg syns det virket naturlig å starte der, og Gabrielle ville gjerne! Nettopp fordi hun mente at hennes og kollegers forskning var viktig og burde formidles til dem det gjelder. Jeg ville sørge for at de som undersøker scenekunsten møtte de undersøkte i en situasjon som var uformell og intim, med vin.

Gabrielle Haga: Det er mye god forskning som foregår på teatervitenskap som aldri når utenfor universitetets vegger. Denne forskningen er en viktig del av feltet som helhet. Jeg ville være med å synliggjøre den, og samtidig være et forum der nye forskere kan bli hørt: På en masteroppgave bruker man to lange år på å fordype seg i et emne som angår scenekunstfeltet. Så leverer man og så er det over, sannsynligvis uten at andre får innsikt i arbeidet. Dette hadde vi lyst til å gjøre noe med. Initiativet vårt sammenfalt også med nedprioriteringen av faget teatervitenskap ved UiO, noe som gjorde forumet vårt enda mer aktuelt. Scenekunnskap skal fremover også være en ad hoc-arena, der vi skal åpne opp for samtale for det som til en hver tid er aktuelt på feltet.

Ingvild Holm: Jeg var også interessert i å se nærmere på kulturforskning slik man for eksempel finner hos Telemarksforskning, en type forskning som i stadig større grad legges til grunn for utformingen av kulturpolitikk. Dette er forskere med tildels svak faglig tilknytning til scenekunsten og kunst forøvrig. Jeg ville bringe dem nærmere kunsten, forbundene og utøverne, og bidra til mer kunstnær forskning.

Kunne dette samarbeidet oppstått for ti år siden?

Gabrielle Haga: Det har jeg ingen forutsetninger for å svare på. Men da vi skulle invitere til samtale om scenekunst første gang, var vi aldri i tvil om vi skulle invitere de private teatrene inn – selvfølgelig skulle vi det. Det var helt naturlig og ikke noe vi vurderte for eller imot. I tillegg var tilbakemeldingen fra privatteatrene veldig positiv.

Bjørn Heiseldal: Utfordringen for privatteatrene post-Giske er at kulturdepartementets budsjetter har økt enormt. Dette har gitt et mye større kulturtilbud, men uten at vi har fått noen finansieringsmodeller for våre produksjoner. Pussig nok, for det er jo omtrent bare vi innen kultursektoren som nå ikke har noen form for støtte. Samtidig ser vi at repertoaret blir likere. Dette var ikke like tydelig for ti år siden, så det er nærliggende å tro at det er et resultat av de rødgrønnes kulturpolitikk, og at samarbeidet oppstår nå fordi både frigrupper og privatteatre opplever de samme negative konsekvensene.

– Ja, blir repertoaret likere? Det blir i alle fall mer mangfoldig. Ser man på hva teatrene faktisk setter opp for tiden, kan det se ut som om det blir stadig mer overlapping mellom frigrupper, produserende teaterhus og privatteatre. Institusjonene veksler mellom å produsere selv, programmere og spille repertoar. Er dette et problem, og i tilfelle hvorfor?

Bjørn Heiseldal: Vi oppfatter ikke at det er et problem at teaterhusene endrer form og repertoar, enten de er offentlige eller private. Det som er problemet, er at all støtte fra staten er bundet til enkelte teaterhus, og ikke følger produksjonene. Kunstmidlene brukes ikke til å skape kunstarbeidsplasser, men omsettes i stedet i store salgs- og markedsorganisasjoner hvor selve billettsalget bare utgjør ca. 15% av inntektene. Dette føles urimelig for oss som ikke har noe sted å søke midler. Filmprodusentene er private de også, og de har jo et omfattende system for støtte både før og etter produksjonen, så det er ingen grunn til at det ikke skal finnes løsninger også for oss som produserer teater.

Ingvild Holm: Så lenge programmet er basert på kunstneriske vurderinger og ikke praktiske eller økonomiske, så lenge profesjonalisering ikke blir kommersialisering, og så lenge opprør, motstand og annerledeshet utenfor teaterhusene også prioriteres, er det greit for meg. Mitt hovedanliggende er å bedre forholdene for det frie feltet. Men det er opplagt at også teaterhus og privatteatre har sitt å stri med, og kanskje kan mer scenekunnskap gjøre hele feltet mer kollektivt og solidarisk.

Hva mener dere er de store institusjonenes viktigste oppgaver? Hva ville vi miste hvis nasjonale teaterinstitusjoner forsvant, slik det nylig har skjedd i Nederland?

Ingvild Holm: Institusjonen skal drive med scenekunst, være kritisk urytmisk og i utakt, foran og bak markedets marsjtakt, på mange forskjellige måter, og gjerne også med klassikere. Vi må sørge for at det som har skjedd i Nederland ikke skjer her.

Bjørn Heiseldal: Vi mener avgjort at de store institusjonene er viktige, men at det er feil å vurdere deres virksomhet bare ut i fra oppnådde budsjettmål. Det er klart at institusjonene har et oppdragende ansvar. De bør konsentrere sin virksomhet rundt klassikerne, ny norsk dramatikk og teater for barn.

Det er naturlig å tenke at store institusjoner med lang historie er solide nok til å tåle å bli diskutert, og at institusjonene kan bli skjerpet på en god måte av å bli utfordret på hvorfor og hvordan de gjør det de gjør. Men kan konflikter mellom ulike deler av teaterfeltet påvirke hvordan samfunnet rundt oppfatter oss?

Bjørn Heiseldal: Et kulturliv uten diskusjoner og debatter er helt utenkelig. Så lenge debatten blir ført på en ordentlig måte, så tror ikke vi at den er ødeleggende. Målet er at debatten skal bringe oss framover, og nytenking og diskusjon om alternative organisasjonsmodeller må også kulturlivets institusjoner tørre å ta. Debatten som går nå mellom det frie feltet og privatteatrene på den ene siden, og institusjonsteatrene på den andre siden eller debatten mellom NRK Drama og film- og TV-regissører, er på mange måter den samme. Det handler om at noen får veldig store beløp, mens andre ikke får noe. Dette kombinert med at det har blitt utdannet veldig mange mennesker innen kunstfeltet de siste årene, gjør at det kommer til helt tydelige interessekonflikter. Kombinasjonen av mange høyt utdannede mennesker uten jobbmuligheter opp mot de som er trygt innenfor institusjonene vil helt naturlig føre til en form for interessekonflikt innen for et hvert samfunnsfelt, og selvsagt også slik innenfor kulturfeltet.

Ingvild Holm: Det er god grunn til kritikk, men debatten har hatt en tendens til å skjære ut ganske kjapt og bli proteksjonistisk og sur, særlig fra intitusjonens side. Når kunstfeltet politisk sett er utsatt, vi står foran et mulig regjeringsskifte og sannsynlige (og allerede gjennomførte nedskjæringer i Oslo) er det kanskje lurt å bruke spalte- og møteplasser konstruktivt.

Kveldens Scenekunnskap Chat Noir skal handle om teaterkritikk. Hvilken rolle har kritikken i dette bildet?

Gabrielle Haga og Ingvild Holm: Vi har gode teaterkritikere som skriver under dårlige forhold, og kritikken er stadig mer utsatt. Teaterkritikken er et viktig bindeledd mellom scenekunstfeltet, både det frie og institusjonelle, og samfunnet rundt. Teaterkritikeren har et formidlingsansvar som går utover her og nå og det sceniske uttrykket. Teaterkritikken blir blant annet dokumentasjon for ettertiden. Therese Bjørneboe er vår hovedtaler. Hun spør om teaterkritkken er i krise, og tar for seg utfordringer, kriterier, formater, og utviklingstrekk. Det blir også innlegg fra Ida Lou Larsen og Inger Merete Hobbelstad med flere. Bjørn & co. sørger for bartender, fine priser og popcorn.