Foto: Odd Mehus. Scenograf: Ingrid Tønder. Kostymedesign: Ane Aasheim. Lysdesign: Arne Kambestad

Fosse som familiekomedie

Karakterene i Den Nationale Scenes oppsetning av Namnet er sjarmerende, hverdagslige og gjenkjennelige, men forestillingen satser for tungt på sin egen komikk.

Scenografien i oppsetningen av Jon Fosses skuespill Namnet på Den Nationale Scene likner mest av alt på et stort dukkehus: Publikum ser rett inn et toetasjes hus uten vegger. Husets seks rom er dekorert i en smakfull og minimalistisk 1970-tallsstil med sjakkmønstret kjøkkengulv, lyse teppegulv i flere rom og en enkel, brun skinnsofa og skinnstoler i stuen. Når de seks personene i Namnet begynner å gå rundt i huset mens scenelysene blinker og bassdunkende musikk strømmer ut i salen, blir det med ett synlig hvor lav takhøyde det er i huset. Allerede fra første sekund underbygger Ingrid Tønders scenografi den beklemte stemningen som etter hvert skal dominere storparten av scenene i Trine Wiggens regi.

Tilbake til start
Bærebjelken i Namnet er dysfunksjonelle og uavklarte familierelasjoner. Persongalleriet er lite og består av jenta, gutten, søsteren, moren, faren og Bjarne. Som så ofte ellers hos Fosse utspiller handlingen seg over et kort tidsrom med lite ytre handling til fordel for fokus på situasjoner, tilstander og personkonstellasjoner. En ung, høygravid jente og kjæresten hennes kommer plutselig hjem til foreldrene like før fødselen. Det unge paret har ingen penger og intet annet sted å gjøre av seg, men jenta synes likevel hjemkomsten er uutholdelig. Jentas mor utsetter i det lengste å fortelle jentas far om graviditeten, og begge overser svigersønnen fullstendig. Forholdet mellom jenta og gutten er spinkelt, og når jentas barndomsvenn Bjarne ankommer, er det nær ved å gå i stykker, for Bjarne har vært langt mer enn en venn.

Når Namnet igjen settes opp på Den Nationale Scene er det nesten 25 år siden sist. Bestillingsverket ble opprinnelig uroppført her under Festspillene i 1995, og ble tildelt Ibsenprisen året etter. Den gangen var det Trine Wiggen selv som spilte den unge jenta. Opptaket av forestillingen finnes i Fjernsynsteatrets arkiver, og når man ser utdrag fra forestillingen, som for øvrig var regissert av Kai Johnsen, er kontrastene opp mot 2020-versjonen naturlig nok ganske store. Ikke bare har det skjedd en omfattende utvikling i regi og skuespillerarbeid ved norske scener; tolkningen av Fosses tekster er utvilsomt i endring. Det er mest slående hvordan den dempede, langt mer gravalvorlige tilnærmingen, som preger 1995-versjonen, i Wiggens regi er byttet ut med en utadvendt spillestil som betoner mer av komikken og absurditeten i teksten.

Sosialt beklemte
Personene i Namnet klarer sjelden å snakke sammen eller å lytte ordentlig til hverandre. Istedet klamrer de seg til hverdagslige klisjeer om vær og vind, eller gjentar de samme setningene til det kjedsommelige. Jentas mor klager over at hun har vondt i foten, faren får aldri sove, og jenta selv sier igjen og igjen til gutten at «Og du kunne ha brydd deg/ litt meir om meg/ Eg kan jo fø/kva tid som helst». Dialogen er full av ufullstendige setninger, avbrytelser og pauser. Det er nettopp blandingen av det realistiske og stiliserte som gjør skuespillet så krevende å sette opp – å finne den rette balansegangen mellom det alvorlige og absurde er ingen enkel øvelse.

Styrken i Wiggens regi er måten hun utnytter de fysiske mulighetene i rommet. Det tilfører teksten flere lag. Spesielt godt gjort er hvordan den konstant sosialt beklemte stemningen hele tiden forsterkes gjennom hvordan personene står, går og plasserer seg i forhold til hverandre i scenene. For eksempel står jentas kjæreste nesten uten unntak bak den brune skinnsofaen hver gang en av foreldrene kommer inn i stua, som om han prøver å gå i ett med veggen. Når faren attpåtil helt uten å se seg for tusler inn i stua rett forbi gutten og tørt sier «så var den dagen ferdig», før han går inn på kjøkkenet, er det morsomt og vondt samtidig. Her er også mange kostelige scener mellom foreldrene, jenta og gutten, der faren hjelpeløst står rett opp og ned som om han ikke riktig vet hvor han skal gjøre av seg. Den klønete anstrengtheten forsterkes dessuten gjennom enkle grep som at søsteren, gutten og jenta alle sammen spretter akkurat litt for raskt opp av sofaen i det moren entrer rommet.

Familiekomikk
Til tross for at storparten av rolletolkningene tidvis er farlig nær å vippe over i det karikerte, har spillet likevel en direkte og troverdig kvalitet over seg. Kristi-Helene J. Engebergs opptreden som jentas søster er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av. Hun er kledd i en lyserosa piqueskjorte og har et energinivå som langt på vei overgår jenta og gutten, og ler en overivrig, lys latter. Det skal ikke mer til enn at Sissel Ingri Tank-Nielsen i rollen som moren entrer scenen med bustete hår og et litt bortkomment uttrykk mens hun ler for seg selv og sier «Vet dere hva jeg hørte nede på butikken» mens hun ignorerer barnas forsøk på å få kontakt med henne, før publikum begynner å le.

I det hele tatt er det lett å la seg begeistre over hvor gjenkjennelige menneskene på scenen er. Kristian Berg Jåtten og Ameli Isungset Agbota i rollene som gutten og jenta, spiller med solid innlevelse og dynamikk som levendegjør det unge parets umodenhet og usikkerhet slik at jeg tror på det. Den utrygge utstrålingen Berg Jåtten har når han står med lysbleiket, vannkjemmet hår kledd i trange bukser og en turkis genser med vest utenpå er til å ta og føle på, og utfylles fint av Isungset Agbota, som med stor mage og et altfor kort, rutete skjørt, minner litt om en forvokst tenåring. En av forestillingens fineste scener er når de bretter klær sammen på soverommet og diskuterer hva det ufødte barnet skal hete. Det ender med at gutten begynner å gråte og at jenta trøster ham.

For lite ubehag
Imidlertid er mange av forsøkene på å lage munter komikk altfor enkle. Når moren smetter ut på kjøkkenet, vasker kjøkkenbenken iherdig med en klut mens hun står med ryggen til faren og hurtig sier at datteren er gravid, er det morsomt, men samtidig så overspilt at den subtile spenningen som eventuelt kunne blitt etablert i scenen, forsvinner fullstendig. I tillegg blir det for parodisk i en annen scene der Bjarne, søsteren og jenta ender i en intens lekeslåssing på gulvet i entréen som om de er ungdommer, mens moren står i stuen og forteller svigersønnen hvordan døtrene hennes er blitt godt voksne. Et annet problem underveis er tre korte pausesnutter med musikk der beaten til en nyskrevet låt av Lars Vaular strømmer ut av høyttalerne mens personene beveger seg i huset. Assosiasjonene mine går til polert reklamefilmestetikk. Dette er kanskje en strategi for å bryte opp scenene litt, men musikken tilfører ikke materialet noe som helst. Når Vaulars låt spilles på slutten av forestillingen mens publikum går ut av salen, fremstår det umotivert og rart. Musikken blir liggende utenpå uten å være integrert i helheten.

Dessverre evner ikke forestillingen å veie opp for det humoristiske med et tilsvarende alvor. Man kan jo diskutere hvor subtil Fosses tekst egentlig er i utgangspunktet, men i det minste åpner den for å etablere en tydeligere spenning, et ubehag og en uhygge i dialogene og relasjonene mellom personene. I alle fall opplever jeg at dette trykkende ubehaget ligger der latent når jeg leser den dramatiske teksten. I Wiggens regi er stemningen derimot først og fremst beklemmende, men aldri verken særlig klaustrofobisk eller ubehagelig. Ved å la ensemblet holde mer tilbake og gi mer plass til å dvele, er det mulig at den ensomheten og smerten som befinner seg i kjernen av skuespillet kunne fått et større spillerom. Når det alvorstunge, vonde trykket i teksten er fraværende, blir forestillingen rett og slett litt tom

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER