Foto: Bengt Wanselius. Scenografi Serge von Arx. Kostymer Maria Gyllenhoff. Lysdesign Andreas Fuchs

Forutsigbare forviklinger

Med moderne og minimalistisk scenografi forsøker Trøndelag Teater og regissør Runar Hodne å blåse liv i Shakespeares Stor ståhei for ingenting.

Foajeen på teatret er tettpakket med publikummere mens skuespillere i glitrende og flagrende gevanter sprader frem og tilbake over hodene våre langs balkongen i andre etasje. Noen kappekledde karakterer beveger seg i tillegg på bakkenivå. Plutselig står en av dem rett bak meg, i neste øyeblikk er han slukt av menneskemassen. Etter hvert blir det klart at vi befinner oss i Messina på Sicilia, og blant mennene som vrimler omkring er fyrsten Don Pedro (Kai Remlov) og adelsmennene Claudio (Isak Holmen Sørensen) og Benedikt (Kenneth Homstad). De ankommer byen seirende etter å ha deltatt i et slag. Fra balkongen tas de imot av guvernør Leonato (Hildegunn Eggen) med sin datter Hero (Ragne Grande) og hennes kusine Beatrice (Mari Hauge Einbu). Claudio forelsker seg dypt ved synet av Hero, og en plan settes i gang for å gifte de to. Samtidig blir Benedikt og Beatrice, som kappes om å være den mest kyniske og rappkjeftede blant guvernørens hoff, dratt mot hverandre gjennom list og lureri.

Forvirrende forhold
Det at forestillingen starter ute i foajeen er et forfriskende grep som gjør at publikum med ett blir en del av folkemassene utenfor guvernørens palass. Det er imidlertid også risikofylt, for det er utfordrende å få med seg alt som blir sagt, og ikke minst å se hvem som snakker. Dette opplever jeg til tross for at jeg selv står strategisk plassert i midten av foajeen. Det umiddelbare overraskelsesmomentet ved romplasseringen blir etter hvert erstattet av en bekymring for ikke å få med meg tilstrekkelig av karakterenes og handlingens introduksjon.

Trådene samles likevel nokså fort når forestillingen fortsetter inne i scenerommet. For å komme oss dit, tas publikum med gjennom bakrom og lagerrom slik at vi entrer scenen fra baksiden. Øyeblikket når det store scenerommet åpner seg for oss, er slående. Publikum finner etter hvert sine vante plasser, hvorpå Benedikt og Beatrice fortsetter kurtisen, mens Don Juan (Ingrid Unnur Giæver) sår splid mellom Hero og Claudio ved å hevde at førstnevnte har vært utro. 

Visuelle kontraster
Inne på hovedscenen står karakterenes markerte sminke og ekstravagante, gjøgler-aktige kostymer (Maria Gyllenhoff) i fin kontrast til den enkle scenografien, som Serge von Arx har laget av hvitt papir. Både landskap, arkitektur, maskeradeball-masker, sverd og musikkinstrumenter er tilsynelatende limt sammen av dette materialet. Måten skuespillerne innimellom bruker scenografien til å understreke forestillingens handling på virker gjennomtenkt, og gir dem noen flere strenger å spille på. En avrevet papirremse står for eksempel som symbol på avstand og avgrunn mellom to karakterer. 

Forestillingens beste partier er intrigene som utspiller seg rundt forholdet mellom Beatrice og Benedikt. De to fremstår mindre forutsigbare enn de andre karakterene, og deres tiltrekning mot hverandre bunner i mer interessante årsaker enn den sentimentale kjærlighetsaffæren til Claudio og Hero. Det er også i replikkutvekslingen mellom Beatrice og Benedikt at teksten, som er André Bjerkes oversettelse fra 1969, glimter til med raske vittigheter og syrlige bemerkninger: “Du skremmer ordene ut av sin mening slik du kløyver dem,” er en av Benedikts anklager mot Beatrice. Hun kontrer med at Benedikts feil “holder så tett sammen at ikke en dyd kan klemme seg inn”. 

Overfladisk distanse
Til tross for interessante romlige og visuelle løsninger, og små morsomheter underveis, er forestillingen tidvis platt og lite engasjerende. Dette blir spesielt tydelig i sekvensene som skal være inderlige eller alvorstunge. I disse partiene fremstår karakterene flate og manus virker stivt og kunstig. Det kan nok være krevende å levendegjøre Shakespeares figurer, for eksempel når motivet til erkeskurken Don Juan ikke ser ut til å rekke dypere enn at han ønsker å frarøve Claudio alle goder som han selv ikke kan få. Tankene vandrer likevel til Rabarbrateateret som sommer etter sommer har satt opp Shakespeares komedier i en bakgård på Bakklandet i Trondheim, med mengder av sjarm og innlevelse. 

Det stadig aktuelle ved tema som forfalskning og manipulasjon til tross, så sitter jeg igjen med følelsen av at Trøndelag Teaters Stor ståhei for ingenting egentlig ikke angår meg. Avstanden mellom nåtid og den italienske renessansen blir for stor mens karakterenes personligheter er for grunne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER