Undervannsjenta. Foto: Renate Jensen

Fortellinger fra havet

Vannet rant som en kuratorisk strøm gjennom mange av programpostene til Festspillene i Nord-Norge 2021.

“Havet bærer på gode og dårlige minner”, fastslås det i Čázevulošnieida – Undervannsjenta. Forestillingen er en av flere under årets festspill i Harstad som har sjø som tematikk. I løpet av festivalen blir da også havet presentert på ulike måter: fra eventyrlig og mystisk til avslappende velværebasseng, men også sårbart i det ene øyeblikket og en nådeløs kirkegård i det andre.

Stormende og sensuell
Et av festspillenes høydepunkt var en sober påminnelse om farene havet fører med seg, både direkte og indirekte. Forestillingen Utvik Senior hadde premiere under festivalen, og den har jeg anmeldt tidligere på Scenekunst.no. Den handlet om fiskebåten Utvik Senior som forsvant en stormfull kveld utenfor Senja i 1978. På stramt og medrivende vis tydeliggjør regissør Nina Wester og Rimfrost produksjoner spenningsforholdet mellom staten og lokale fiskere, enkeltmennesker og stormaktspolitikk. Utvik Senior genererte respekt for de som har havet og fisket som levevei.

Til tross for sitatet innledningsvis, og i motsetning til Utvik Senior, var det stort sett yndige og sensuelle aspekter ved sjøen som ble presentert i barneforestillingen Čázevulošnieida – Undervannsjenta. Den fant sted i et nedlagt butikklokale, hvor en sirkustelt-lignende installasjon med florlett, lyseblått stoff omkranset publikum og utøverne. Sammen med lyden av sildrende vann, som ble spilt av bak forhenget, skulle scenografien ta med publikum ut av Harstad sentrum og ned på havets bunn. Det var imidlertid litt vanskelig å fantasere seg bort fra de kalde gulvflisene. Čázevulošnieida – Undervannsjenta er laget av koreografer og kunstnere og var i større grad en sanselig opplevelse enn at den var bygget på et narrativ. De to utøverne (Ingá Márja Sarre og Diego Lavin Belda) hadde på seg fargerike drakter, og Sarre fremførte et knippe replikker på samisk og norsk hvor hun beskrev følelsen av vannet som omkapslet henne. Ellers besto forestillingen av myke, danseriske bevegelser, joik og sjonglering med glasskuler. Høydepunktet kom i form av en stor papir-ål som ble ført sakte frem mellom publikum. Glasskulene var pene, og ålen var passelig skummel, men når man ikke vet hvem forestillingens karakterer er eller hva de vil bortsett fra å danse og sjonglere blir opplevelsen fort mager.

Laks med hjemlengsel
En annen av festivalens barneforestillinger var Bølgebrus ved regissør Katrine Strøm. Den foregikk utendørs og tok med barna på en labyrintisk reise hvor containere, fiskegarn, sandkasser og vannbaljer med tang og skjell skapte en helhetlig og spennende scenografi. Ved forestillingens start fikk barna utdelt forstørrelsesglass og ble ledet fra den ene posten til den andre av skuespillere i fargerike klær og sydvest. Den didaktiske innfallsvinkelen, hvor diverse fascinerende fakta om havet inngikk, ble krydret med elleville pirater og treffsikker mimikk. Det håndverksmessige ved forestillingen var spesielt imponerende; ulike tablå gled elegant over i hverandre ved hjelp av enkle, foranderlige rekvisitter. 

Et av dyrene barna fikk lære om i Bølgebrus var laksen og dens reise fra elva den er født i, ut til havet, og så tilbake til elva igjen for å gyte. “Laksen får hjemlengsel”, bedyret skuespillerne. Voksenversjonen av denne innsikten fikk jeg presentert i installasjonen The Bone av kunstner Michelle-Marie Leteliér. Med VR-skjerm foran øynene og hodetelefoner over ørene ble verden rundt meg forvandlet til et mørkt havdyp mens en personifisert laks fortalte om livet i havet. Den snakket overbevisende om det å være laks: følelsen av vannstrømninger mot kroppen, jakten på mat, sameksistensen med andre dyr og ikke minst den sterke trangen til å vende tilbake til opphavsstedet. Kontrasten blir stor når laksen etter hvert snakker fra en oppdrettslaks sitt perspektiv og alle disse naturlige impulsene og inntrykkene frarøves den. The Bone stiller betimelige spørsmål om menneskers behandling av andre dyr, selv om det tekniske utstyret skrantet litt. Et parti fremsto hakkete, mens jeg kun fikk høre et par sekunder av det jeg antar skulle være et joikeparti av musiker Ánde Somby

Det å oppleve naturen på andre måter enn den menneskelige var også utgangspunktet i Jana Winderens bidrag i Festspillutstillingen: Spring Bloom in the Marginal Ice Zone. Gjennom en åtte-kanals lydinstallasjon fikk publikum oppleve hvordan det høres når plankton blomstrer, is smelter og seler, hval og fisk kommuniserer. Det var som å få innblikk i en skjult, men samtidig sårbar verden, stadig utsatt for menneskelig påvirkning.

Fra Havet. Foto: Renate Jensen

Uferdig forestilling
Under festspillene var det premiere på Maja Skogstads Fra Havet. Mens publikum lå i fluktstoler, overvar vi møtet mellom to ganske forskjellige venninner. Den ene het Ellida (Skogstad) og fremsto som et karrieremenneske på flukt fra en travel hverdag i storbyen. Den andre bodde og arbeidet ved kysten, og virket langt mer jordnær i væremåte og livsførsel (Line Møller-Christensen). Det ble således spilt på klisjeer når disse motpolene skulle tilbringe tid sammen, men det var likevel en energi og noe uforutsigbart ved karakterene som gjorde dem interessante å følge. Den enes begjær etter et avslappende liv i et hus ved havet ble avløst på humoristisk vis av den andres pessimisme. Små hint til Henrik Ibsens Fruen fra havet la opp til en spennende intertekstualitet, men disse sammenhengene ble for vage til at jeg synes de ga forestillingen noe særlig dybde. Scenografien (Ingrid Granrud Veiersted) besto av lerret med projiseringer av bølgebrus og en kvinne i våtdrakt som fløyt i vannskorpa, i tillegg til en svær, rosa og oppblåsbar flamingo. 

Jeg så frem til at dramaturgien skulle avsløre mer av bakgrunnen til karakterene og hva som dro dem mot hverandre om selve motivasjonen bak forestillingen. Bare 30 minutter inn avsluttes imidlertid Fra Havet brått med at ei ny venninne introduserer seg på samme måte som Ellida gjorde. Det hele virket tilfeldig. Det opplevdes nærmest som at siste halvdel av forestillingen hadde blitt skåret bort, da det i Festspillenes program sto oppført at Fra Havet skulle vare i en time. Hva Skogstad egentlig ville si om havet forblir uklart.

Klimaforankring
Det er interessant å se såpass mange ulike perspektiver på forholdet mellom hav og mennesker i løpet av en festival. Miljøaspektet med klimaforandringene fremstår som en åpenbar og viktig vinkling, sammen med et kritisk blikk på hvordan vi behandler sjøen og livet som lever der. Festspillene i Nord-Norge var best da den aktivt tok for seg denne problematikken, samt presenterte fakta om havet på morsomme og kreative vis. Å erfare verden rundt oss på andre måter enn det vi mennesker vanligvis gjør, slik publikum fikk anledning til gjennom Winderen og Leteliér sine bidrag, kan potensielt være en øyeåpner når det kommer til fremtidig naturforvaltning. I disse tilfellene ble havet til mer enn bare en kulisse, og jeg kjente på en reell følelse av at noe står på spill.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER