S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Deise Faria Nunes – 17. februar 2016

Forstyrrende og briljant

Jonas. Nordland teater 2016.


Publisert
17. februar 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Nordland teater Jonas av Jens Bjørneboe 9. -11. og 17. – 19. februar 2016. Anmeldelsen er basert på forestilling 9. februar. Premiere 22. januar, Stormen konserthus, Bodø

Regi/scenografi- og kostymedesign: Rolf Alme Koreograf: Marie Gachet Dramaturg: Nina Godtlibsen Lysdesign: Johan Haugen Med: Rune Løding, Piotr Misztela, Bjørn Ole Ødegård, Thais Hvid og Johan Vang Hansen.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/forstyrrende-og-briljant/
Facebook

– En forestilling jeg sent vil glemme, skriver Deise Faria Nunes om Jens Bjørneboes Jonas på Nordland Teater, som blander virkemidler fra Brecht, Artaud og et sterkt emosjonelt identifikasjonsteater.

Fem unge menn inntar scenen på Nordland teater og leverer en kraftig og rå enakter som aktualiserer et av de viktigste norske litterære verk i etterkrigstiden: Jens Bjørneboes roman Jonas. I den drøye halvannen time de spiller, blir publikum tatt med i et sterkt fysisk, visuelt og dyptgående dramaturgisk konsept som tar et oppgjør med vår manglende evne til å lære av fortiden.

Jonas er en førsteklassing som ikke passer inn i skolesystemet. Han har ikke lært seg å lese. Hjemme leser faren opp leksa for ham, og Jonas lærer seg den utenat. Når han kommer på skolen og blir bedt om lese høyt foran klassen, resiterer Jonas leksa mens hans ser i boka. Han tror han leser. Hans lærer, Frøken Bøe, som i forestillingen får navnet Bø, i en allusjon til den skremmende effekt hun etter hvert har på Jonas, tror også han leser – helt til han blir avslørt. Livet blir et mareritt for Jonas. Frykten for å bli sendt til ”Spesialskolen for evneveike”, også kalt ”Idioten”, tar overhånd, og Jonas rømmer. Etter hvert bytter Jonas skole og begynner på ”Den underlige skolen”.

Forestillingen omtales av Nordland teater som ”Historien om en liten gutt som ikke kunne lese – eller kanskje heller historien om et lite land som ikke kunne se.” Regissøren Rolf Alme legger ikke fingrene i mellom i sin bearbeidelse av romanen: dette handler om annerledeshet og utestenging i Norge og Europa anno 2016.

Overlærer Jochumsen er den eneste som synes å legge merke til at Jonas er fremmedspråklig. ”Tyskerungen” Bobbi er i denne forestillingen en muslimsk innvandrer, Johannes Marx en syrisk flyktning. De forskjellige skjebnene som skildres, og som i romanen danner et bilde av et land styrt av uniformitet, viser i Almes regikonsept en klar analogi til vår tids fremmedfrykt og stadig mer lukkede samfunn og dets undertrykkelsesmekanismer: Du kveles og din stemme ties ihjel, men det er til ditt eget beste. I en av de sterkeste scenene blir publikum brutalt konfrontert med det som kan bli konsekvensen av å la høyreekstreme krefter ta eierskap til og levere premissene for all islamkritisk retorikk.

”Den underlige skolen”, i romanen en analogi til Steinerskolen, beskrevet av Bjørneboe som et fristed hvor barn utvikles til selvtenkende og frie individer, er i Almes adapsjon ikke lenger den perfekte utdanningsinstitusjonen. Den er derimot et sted hvor verdens uro og forvirring blir stengt ute, i et forsøk på å oppnå sjelefred gjennom en virkelighetsflukt.

Jonas. Nordland teater 2016. Foto: Lars Solbakken

Artaud, Brecht og det maskuline Fem unge skuespillere med forskjellig kulturell bakgrunn spiller alle roller og opptrer også som teaterkor, dansere og fortellere. Små karakterrekvisitter som løsskjegg og parykker tas på og av foran publikum og identifiserer rollefigurene. Alle aktører er på scenen hele tiden, og det er befriende å slippe sceneskift og stivnede teaterkonvensjoner. De få kostymeskiftene innlemmes i koreografien og ellers i den sceniske handlingen.

Jonas viser også til viktige momenter i europeisk skuespillerkunsts historie, og disse referansene er brukt på en måte som understreker kompleksiteten i fortellingen. Spillestilen er sammensatt og blander Brechts episke teater, Artauds visjoner om den hengivne og fysisk tilgjengelige skuespilleren og teater som pesten, samt et sterkt emosjonelt identifikasjonsteater.

Regissøren har gitt hver scene et navn som prosjiseres på et lerret på bakveggen. Scenenavnene leses høyt av skuespillerne før de gir seg i kast med spillet, i åpenbar episk stil. Her mestres det Brechts verfremdungseffekt til fingerspissene, og aktørene går inn og ut av rollene med upåklagelig timing og innlevelse. Talen til overlærer Jochumsen i Rune Lødings skikkelse har klistret seg nådeløst i min hukommelse som en skuespillerprestasjon som synliggjør alle de viktige nyansene: ensomheten, frustrasjonen, raseriet, en ukontrollerbar patos som fører den gamle idealisten til døden, og til slutt, det subtile spørsmålet: hva oppnår du om du lar dine overbevisninger drepe deg?

Artauds visjon kommer tydelig fram eksempelvis i dialogene mellom Frøken Bø og Lærer Strange, spesielt i scenen kalt ”Diskusjon på lærerværelset”. Her blir lærerne portrettert som en blanding av menneske og dyr, med forvrengte stemmer og sterk mimikk. Ubehaget som føltes i noen av scenene var bortimot fysisk. Undertrykkelsen og forakt for den andre opplevdes som et dypt sår i samfunnet, en kollektiv byll, som teatret, etter Artauds syn, skal være med å tømme.

Disse ikke-naturalistiske tilnærmingene til skuespillerkunsten, som tar i bruk teknisk krevende sekvenser med dans og parkour, skaper identifikasjonsmomenter i forestillingen. Disse forsterkes ved bruk av live kamera, hvis bilder blir prosjisert på det store lerretet. Det er stort sett i disse filmklippene at Jonas kommer til orde, at han på naturalistisk vis uttrykker sine tanker og følelser. Den språklige aksenten, som er en åpenbar fremmedgjøringsfaktor ellers i samfunnet, blir i munnen på polske Piotr Misztela en virkemiddel som bringer oss nærmere Jonas. Jonas’ sårbarhet og ensomhet når dypere når han rent språklig viser oss hvor håpløs han føler seg. Denne håpløsheten kjenner alle som har prøvd å lære seg et fremmedspråk.

Et annet viktig dramaturgisk lag i Jonas er bildet forestillingen tegner av det maskuline. En interessant innfallsvinkel som kan nevnes, er Rolf Almes valg å la menn spille kvinnelige roller, som i antikkens teater. I Jonas’ verden slik den fremstår i forestillingen, sanser jeg en dør som åpnes inn til det maskuline, uten at det er så lett å sette ord på hvordan det skjer: brutal lek, rastløshet, bilder av homoerotikk, utilstrekkelighet, alt dette formidles med et slags ømt, men samtidig spørrende blikk: hva er maskulinitet, hva betyr det å være gutt og mann i vårt samfunn? Og, ikke minst, hvordan snakke om det maskuline uten å sette mennesker i bås og gjenta undertrykkende kjønnsmodeller?

I all sin kompleksitet og tetthet, med den energien og det følelsesmessige engasjementet den krever av sitt publikum, er Jonas en briljant forestilling jeg sent vil glemme.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no