S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Nanna Baldersheim – 13. mars 2012

"Forstår statsråden at det oppfattes som press?"


Publisert
13. mars 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/forstar-statsraden-at-det-oppfattes-som-press/
Facebook

Thorbjørn Røe Isaksen (H) var blant politikerne som benyttet Stortingets spørretime til å stille Kulturministeren spørsmål om institusjonenes kunstneriske frihet.

Torbjørn Røe Isaksen (H) griller kulturministeren om detaljerte politiske føringer for kulturinstitusjonene. Les Huitfeldts svar her.

I Stortingets spørretime forrige uke tok Olemic Thommessen (H) opp saken om politikernes inngripen i programmene ved norske kulturinstitusjoner.

Scenekunst.no omtalte saken første gang i januar i år i et intervju med teatersjef Terje Lyngstad. Vi gjengir her deler av debatten – resten kan du lese på Stortingets nettsider.

– Da Trond Giske tok kulturinstitusjonene i bruk for å fremme sitt politiske program Mangfoldsåret, trodde mange at det var en spøk – eller i alle fall at det ikke var noe som kom til å vare. Siden har man skjønt at så enkelt var det ikke. I år fikk kulturinstitusjonene pålegg om å innarbeide 200-årsjubileet i 2014 i sine programmer. Reaksjonene har ikke uteblitt, det være seg fra Sogn og Fjordane Teater eller fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO). Bakgrunnen er selvfølgelig at regjeringen systematisk, over tid, har innarbeidet holdningsmessige programmer i tildelingsbrevene, altså i den instruksen som gis til kulturinstitusjonene. Det dreier seg om barn og unge, det dreier seg om likestilling, og det dreier seg i særdeleshet om det regjeringen kaller mangfold, som i denne sammenheng er et annet uttrykk for integrering.Er dette en villet utvikling? Ser kulturministeren for seg at det kommer flere slike instrukser om politiske føringer?

Statsråd Anniken Huitfeldt understreker institusjonenes kunstneriske frihet. – Det er viktig for meg å understreke at jeg aldri på noen som helst måte skal diktere hva slags kunstneriske valg institusjonene tar. Tvert imot har jeg vært opptatt av i hele min periode som kulturminister å øke avstanden mellom politiske beslutninger og de kunstneriske prioriteringene som institusjonene tar, og som Kulturrådet tar. Men jeg mener at dette er midt i kjernen av hva som er en kulturinstitusjons oppgave, nemlig å bidra til å gi et tilbud til hele samfunnet, svarer kulturministeren.

Olemic Thommessen er ikke fornøyd med svaret, og gir uttrykk for det før han kommer med et oppfølgingsspørsmål: – Hvis statsråden tar seg tid til å lese rapporteringsskjemaet til kulturinstitusjonene, vil hun se at det skal utarbeides strategier for programutvikling. Hvor fri er man som kunstnerisk leder når man skal utvikle et program og strategier for program, dvs. langsiktighet, når man foran seg på bordet har krav om hensyn til barn og unge, likestilling, inkludering, i tillegg til alle de andre mer formelle tingene? Da er det ikke lenger snakk om å ha en åpen diskusjon i det offentlige rom om temaer som inkludering. Da er man inne i en situasjon hvor man faktisk styrer kulturinstitusjonene og tar kulturinstitusjonene i bruk som et instrument for regjeringens politikk. Det er noe annet enn det regjeringen sier i offentlige debatter, hvor man peker på at det er en avstand. Det er det ikke.

Kulturministeren svarer:

– Kulturlivets mangfoldsstrategier handler ikke om integrering. Det handler om å få fram de kritiske stemmene fra hele befolkningen. Da vi bygde Nationaltheatret, var det egne arbeiderforestillinger der. Slik er det heldigvis ikke lenger. Nå har Nationaltheatret et tilbud for hele befolkningen. Men dette burde bekymre både representanten Thommessen og meg: Hvis man tar seg en tur til en barneforestilling på Nationaltheatret, ser man at en tredjedel av Oslos barn så å si aldri er blant publikum. Jeg mener ikke at jeg på noen som helst slags måte skal si at nå må Nationaltheatret sette opp den og den forestillingen, men det er en utfordring at det i stor grad er barn som har foreldre med utdanning og høy inntekt som oppsøker kulturinstitusjonene. Dette mener jeg er et stort samfunnsspørsmål, fordi fattigdom i vår tid i mindre grad handler om smør på brødskiva eller om varme nok klær. Det handler om de barna som ikke deltar på kulturaktiviteter, forteller Huitfeldt.

Torbjørn Røe Isaksen (H) får ordet og har et spørsmål til kulturministeren.

– I tildelingsbrevet til Sogn og Fjordane Teater står det at «det forventes» at man skal inkorporere 1814-jubileet som en del av forestillingen, altså i det kunstneriske programmet.I Meld. St. nr. 10 for 2011–2012 (pdf) står det også svart på hvitt at man ønsker at man skal inkorporere mål om inkludering og mangfold i det kunstneriske programmet. Skal man som kunstnerisk leder på helt fritt grunnlag få avgjøre hva slags forestilling man skal sette opp, og hva innholdet i dem skal være? Eller skal det være et press, direkte eller indirekte, fra departementet og fra departementets politiske ledelse?

– Spørsmålet til statsråden blir rett og slett: Når det står «det forventes», forstår statsråden at det oppfattes som et press hos mange institusjoner?

Huitfeldt understreker nok en gang at alle kulturinstitusjoner i Norge har full kunstnerisk frihet.

– Men at kulturinstitusjonene i Norge skal spille en rolle i forbindelse med grunnlovsjubileet, enten det er museer eller andre, mener jeg er helt naturlig og en samfunnsoppgave som våre kulturinstitusjoner har.

Ib Thomsen fra FrP tar ordet og anklager Huitfeldt for ikke å svare på spørsmålet.

– Som vanlig går ikke statsråden i seg selv og tar selvkritikk. Som vanlig svarer ikke statsråden helt og fullt på spørsmålet. Det hun kaller samarbeid, opplever kulturen som styring. Når kulturen tar opp som et problem at den kunstneriske friheten blir fratatt den, synes jeg vi bør ta det på alvor. Det er ikke mange land som har en slik detaljstyring som statsråden legger opp til. Nord-Korea er vel det landet vi kjenner til som kommer nærmest det å styre kulturen. Kritiske røster og kritiske stemmer bør vi høre på. Lukkede avgjørelser bør vi bli kvitt. Hvem tør kritisere departementet, hvem tør kritisere Kulturrådet når man senere skal sende en søknad dit? Man bygger opp en fryktkultur som man bør gjøre noe med. Vi må få en åpenhet rundt dette. Hva vil statsråden gjøre med det?

– Jeg tror den største fryktkulturen som eksisterer i norsk kulturliv, er at Fremskrittspartiet skal få makt i norsk kulturpolitikk. Det er vel ingen partier som her som har bedt meg gå så direkte inn, enten det er i NRK, i andre kulturorganisasjoner eller i Kulturrådets innkjøpsordinger, og styre det. Så her er Fremskrittspartiet lite prinsipielle. Det vi gjør på dette området, er nøyaktig det samme som de har gjort i Storbritannia, nemlig å se på publikumsutviklingen, slik at kulturinstitusjonene skal nå nye grupper. Det er ingen annen styring av kulturinstitusjonene som vi legger opp til i denne stortingsmeldingen enn det de har gjort i Storbritannia, og deres politikk, de siste årene, forteller Huitfeldt.

Abid Q. Raja (V) tar først opp barns kår i Norge i oppfølgingsspørsmålet sitt.

– Fattigdom blant barn var noe denne regjeringen skulle fjerne med et pennestrøk. Det har nå gått seks år. Statsråden har altså tidligere vært barneminister, uten at noe skjedde. Men jeg skal holde meg til kultur, som er denne statsrådens departement. Teatersjef ved Sogn og Fjordane Teater, Terje Lyngstad, forteller om hvordan det stadig blir sterkere føringer fra Kulturdepartementet om hva teateret bør prioritere når de fastsetter neste års repertoar, og en underliggende trussel om mindre bevilgninger dersom dette ikke følges.

Raja fortsetter:

– Det Lyngstand omtaler som «kulturpolitikkens kalde klemme», er en beskrivelse mange i kultursektoren kjenner seg igjen i. En av statsrådens politiske rådgivere sier 1. mars at det er naturlig med tydelige føringer siden de offentlige bevilgningene har økt. For Venstre er det åpenbart at bevilgende myndigheter skal legge til rette for en levende og fri kultursektor, men ikke styre den. Frihet må være bærebjelken. Jeg vil derfor utfordre statsråden til å klargjøre om det er regjeringens syn at staten skal legge til rette for en fri kultursektor, eller om det er slik å forstå at statsråden mener at kultursektoren hovedsakelig skal være et redskap for statens interesser. Jeg er blitt fortalt at jeg ikke kan kalle den slags statshandling for kommunistisk, men er det kanskje dette som er sosialdemokratisk?

I sitt svar understreker kulturministeren nok en gang at det hersker full kunstnerisk frihet i Norge.

– Det er en selvfølge at enhver kulturinstitusjon i Norge har full kunstnerisk frihet. Men jeg synes at inngangen til dette spørsmålet er veldig interessant, for representanten snakker jo nettopp om fattigdom. Før i tiden var fattigdom at man ikke hadde nok klær, og det at man var sulten. I dag handler fattigdom om at noen barn har råd til å delta på den kulturelle arena, mens andre barn ikke har det. Så kulturlivet har blitt en veldig mye viktigere møteplass, som skaper forskjeller i vårt samfunn. Derfor mener jeg det er viktigere enn noen gang at vi ser på kulturlivet som en viktig arena, hvor barn og unge fra ulike sosiale lag og fra ulike kulturelle bakgrunner kan møtes, og det mener jeg at kulturlivet vårt er fullt i stand til å se på. Det betyr ikke at jeg på noen som helst slags måte skal diktere hva som skal spilles, eller hva som skal vises, for at de skal ha denne samfunnsoppgaven, mener jeg er viktig.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no