Forræder med discokule

Da jeg skrev en doktogradsavhandling i teatervitenskap som blant annet handlet om en nordkoreansk massegymnastikkfestival måtte det ofte en del forklaring til for å få folk til å forstå at det jeg skrev om var teater. Sannsynligvis fordi det var vanskelig å se koblingen til teatret spurte de nysgjerrige da ofte om jeg kjente til arbeidet til Morten Traavik. Det gjorde jeg jo, og selv om dette arbeidet var vel så mye teater som massegymnastikk er teater ligger det pent på hver sin side av teateraksen. Siden det har jeg følt meg programforpliktet til å følge Traaviks arbeid, til innimellom også å forsvare det, men mest av alt undre meg over denne fascinasjonen for det teatrale i det totalitære, det som også dro meg mot Nord-Korea i utgangspunktet.

Forræderen Etter nesten ti år med samarbeidsprosjekter med Nord-Korea og det som må kunne betegnes som genuint imponerende diplomatisk arbeid, ble Morten Traaviks prosjekt i Nord-Korea abrupt avsluttet etter at han mottok en drapstrussel fra det han innledningsvis i boken kaller ”min nordkoreanske reisekamerat, tolk, tilrettelegger, samarbeidspartner, krisehåndterer, svirebror, venn, uvenn og venn og uvenn igjen.” (s.15). Dette sammenfalt med en innstramminger i regimets kontroll og atomsprøvesprengninger som bokstavelig talt rystet/ristet en hel verden, i hvert fall Traaviks hotellrom i Pyongyang.

I epilogen ”Takk” (s. 325) skriver Traavik at boken er blitt til i rykk og napp over de siste fire årene. Det betyr at deler av boken er skrevet før forholdet til landet og menneskene han omgikk der surnet, og noe er skrevet etter. Dette skulle jeg gjerne ha visst før jeg kom til side 325, for det virker gjennomgående som om han blir dratt hit og dit, og ikke alltid klarer å bestemme seg for hvilken retning boken skal ta. Dette handler ikke om å ta parti, det er ikke en bok som er for eller mot Nord-Korea, men om hvordan han skal plassere seg selv i det hele og hvilken vinkling fortellingen er best tjent med. Fordi boken er satt sammen av ulke typer tekst oppleves den til tider vinglete, og det føles som om Traavik og redaktøren hans har hatt dårlig tid. Det er en god del skjønnhetsflekker som vel er et resultat av for rask korrektur, og rekkefølgen på tekstbitene virker noen ganger tilfeldig, sånn at det kan dukke opp et ”mer om det siden” når det ble diskutert i forrige kapittel.

Guide Kanskje er det fordi boken er blitt til over lang tid med skiftende politikk på alle nivåer at bokens motivasjoner skifter frem og tilbake underveis. Som tittelen påpeker er en av ideene bak boken å være en reiseguide til Nord-Korea. Mange tror at det er veldig vanskelig å reise til Nord-Korea, og at de aldri slipper inn utlendinger, men det stemmer ikke. Hvis man reiser til Nord-Korea må man følge løpet vertskapet legger opp for en, men utover det er det bare penger og planlegging som skal til for at man kan reise (så lenge du ikke er journalist eller har andre personlige utfordringer.) Særlig i begynnelsen av boken tar Traavik utgangspunkt i hvordan man opplever landet hvis man kommer som gruppeturist. Deler av boken blir således en pastiche over reiseguidegenren med faktaopplysninger om mat og geografi. Det er gjengitt ulike oppskrifter på nordkoreansk mat, noe som er godt og noe som er kuriøst.

Nord-Korea Boken er også en introduksjon til nordkoreansk historie og ideologi. Også her er det flere valg som burde vært tatt om hva som skal inkluderes og ikke, men ikke minst virker det tilfeldig hvilke kilder som refereres til og ikke. Sammenlignet med mange andre land og andre historiske epoker er Korea et underrapportert sted både politisk og historisk, og det er ikke et vell av kilder. Traavik bruker mange av de vanlige kildene i Koreaforskningen, og viser både kunnskap og frihet i bruken av dem. For de som har lest mye om Korea og nyere koreansk historie før er det ikke så mye nytt, men lite av dette foreligger på norsk, og siden det hersker mange misforståelser på alle sider, er gjennomgangen nyttig og kunnskapsformidlende.

Delvis er boken også et brev til hans nordkoreanske venn og drapstruer, som i boken har fått navnet mr. Win, og her dukker det opp mye innsikt i livene til det han kaller Nord-Koreas ytre elite. Mr. Win er alkoholisert og nervøs, han elsker datteren sin og lever et forholdsvis godt liv i Pyongyang. Forholdet Traavik har til ham formidles med nærhet, men tilbyr også noe av det som har vært mest fraværende i alle diskusjonene om Nord-Korea nemlig det menneskelige perspektivet. Uansett om det er tilnærmet latterliggjøring av lederne eller fryktinngytende gulagfortellinger, har diskusjoner om Nord-Korea en tendens til å glemme at det er et sted som for de som bor der er helt vanlig, der mennesker uten noen annen overbevisning enn det de har lært fra de var små lever det som for dem er helt vanlige liv med helt vanlige gjøremål.

Discokule Hadde dette vært en roman hadde jeg skrevet at den hadde en upålitelig forteller. Det er ikke fordi jeg ikke stoler på det som står der av faktaopplysninger, men fordi selviscenesettelsen til forfatteren bobler frem innimellom alt annet. Selv om dette på sett og vis er et ankepunkt, særlig i de tilfellene jeg synes det mangler kildehenvisninger, så er det kanskje også det jeg skulle ønske det var mer av. Mange andre kan skrive fakta, men Traavik har hatt et forhold til Nord-Korea ingen andre har, og disse erfaringene skulle jeg gjerne lest mer om.

I den første delen av boken forteller han om sin egen første reise til landet. Han forteller om hvordan han hadde med seg en stor discokule hvor formålet var å bli tatt bilde av med discokulen foran ulike nordkoreanske nasjonalmonumenter (som det er en hel del av.) Dette er et fascinerende kunstprosjekt. Det er så enkelt og samtidig så komplekst. Jeg tror ikke disco egentlig strider mot nordkoreaneres ideologi, men det kontrasterer allikevel heftig, og illustrerer godt hvordan Traaviks tilnærmelser til landet har foregått. Bortsett fra noen henvisninger til prosjektet der han hentet inn det slovenske bandet Laibach til å spille konsert i Pyongyang er det få henvisninger til kunsten. Jeg skulle veldig gjerne lest flere refleksjoner rundt det kunstneriske arbeidet.

Å fascinere seg sånn for totalitære regimer er tveegget. Indirekte kommer det frem i løpet av boken at en av grunnene til at Traavik har tatt på seg prosjekter som utforsker det totalitære handler om iscenesettelse. Lesningene av Nord-Korea som et iscenesatt sted pipler frem her og der. Han skriver om klisjeen om at Pyongyang er en ”kulisse” (s. 53) og om at Kim Jong Il må ha hatt en ”dyp og kanskje instinktiv forståelse av iscenesettelse.” (s. 155) Traavik har til og med et eget lite kapittel om Stanislavskij og en diskusjon om hvorvidt han har påvirket nordkoreanere. Selv vil jeg kanskje påstå at om nordkoreanere er inspirert av noen russiske teaterteoretikere fra tidlig 1900-tall, så må det kanskje være Evreinov, ikke Stanislavskij, men det interessante kommer frem i hvor nyttig teatralitetsperspektivet er i lesningen av det nordkoreanske samfunnet og deres formidling av seg selv. Dessverre følges ikke dette kapittelet på tre sider opp i noen særlig grad, og da utfylles ikke poenget heller.

Morten Traavik vil veldig mye med denne boken, og alle de ønskene er gode. Dessverre er det tatt litt for få valg underveis til at boken i seg selv fremstår som solid, men for de som vil lære om landet og undre seg med forfatteren, er lesningen vel verdt tiden.