Fornuft og følelser

Sigrid Undset er en av Norges mest kjente og viktigste forfattere. Da hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, var det særskilt begrunnet med hennes evne til å beskrive livet i Norden i middelalderen. Det gjør Undset i sitt mest kjente verk, romantrilogien Kristin Lavransdatter, som handler om gårdsjenta Kristins liv på 1300-tallet: oppveksten (Kransen), voksenlivet (Husfrue) og alderdommen (Korset).

Trøndelag Teaters oppsetning av Kristin Lavransdatter tar utgangspunkt i trilogiens første del, Kransen, og varer i fire og en halv time. Scenen er bygget inn slik at handlingen utspiller seg i en isolert, klaustrofobisk boks. Det gir et rent og enkelt uttrykk, som forsterkes av det heller ikke anvendes særlig mange rekvisitter. I teksten bruker Undset flere gamle ord og uttrykk som ikke nødvendigvis er selvforklarende i dag, og dette er trofast og utførlig gjengitt i forestillingen. Det høres ut som et langtekkelig risikoprosjekt, hvor publikum potensielt går lei forestillingens nøkterne fortellerstil før den er kommet halvveis, men teatret og regissør Kjersti Horn kommer overraskende godt ut av det.

Moderne middelalder De fleste av de elleve skuespillerne som er med, befinner seg på scenen til enhver tid. Når de ikke aktivt spiller rollen sin, sitter de mer eller mindre henslengt på enkle benker inne i den finérkledde boksen på scenen. De følger med på det som utspiller seg fremfor dem, som for eksempel når Kristin (Ingrid Unnur Giæver) og hennes store forelskelse Erlend (Kingsford Siayor) har lidenskapelig, forbudt sex. På den måten underbygger Sven Haraldssons scenografi hvordan det tette bondesamfunnet, og de sterke, patriarkalske strukturene, gir grunnlag for manglende frihet og sosial kontroll. Det er elegant gjort.

I tillegg til å velge en ren, minimalistisk scenografi, har Haraldsson latt kostymene bryte med middelaldersk tidskoloritt. Karakterene ser ut som de er hentet inn fra en nåtidig ungdomsskolegård eller, som i flere av de eldre skuespillernes tilfelle, fra en søndagstur i marka. Kristins far, Lavrans Bjørgulfssøn (Trond-Ove Skrødal), er en skjeggete bonde i flanellskjorte og løpetights, mens Kristins forlovede, Simon Andressøn Darre (Isak Holmen Sørensen), stiller med sneakers og beanie-lue. I tillegg til å skape en fin spenning mellom det visuelle og teksten, fungerer kostymene på et vis anonymiserende. Handling og tekst blir fremhevet når karakterenes utseende ser såpass hverdagslig ut for et moderne publikum.

Tekstlig balansegang Selv om Kristin Lavransdatter er blitt en teksttung og teksttro forestilling, brytes teksten opp i dynamiske partier som gjør at jeg som publikum blir grepet av handlingen. Skuespillerne veksler mellom å omtale seg selv og hverandre i tredjeperson og førsteperson, noe som er med på å levendegjøre teksten. Dette gjør også at forestillingen får en slags selvbevissthet rundt originalmaterialet, og fremstår som et autonomt verk til tross for at enkelte kritikere har sammenlignet forestillingen med et hørespill. Grepet fungerer svært godt i første akt, som preges av overskudd og stramhet i narrativutviklingen. Det taper seg imidlertid noe i andre akt, som i større grad består av scener hvor færre karakterer er aktive samtidig, og som dveler vel lenge ved enkeltmomenter i handlingen.

Selv om balansegangen mellom å ta vare på kvalitetene ved Undsets språk og å tilpasse det scenisk synes å være godt ivaretatt, er det en utfordring å forstå absolutt alt som blir sagt. Det er nok av den grunn at forestillingens program inneholder ei ordliste. Det er sympatisk tenkt, men ikke spesielt realistisk at publikum fortløpende skal lete seg frem til de ordene de ikke forstår mens de sitter i den mørke teatersalen. Noe forvirrende kan også rollebesetningen være, spesielt om man ikke har Undsets roman friskt i minne. Halvparten av skuespillerne spiller fire eller fem roller hver, og i noen tilfeller opplevde jeg det som nærmest umulig å henge med på hvilken rolle som ble portrettert.

Modig og utfordrende Skuespillerne fortjener likevel ros for sine prestasjoner på scenen. De greier å formidle tekstmengden på en vital og overbevisende måte, selv om det går litt i surr med replikkene enkelte ganger. Da jeg så forestillingen, fikk en av skuespillerne i tillegg et illebefinnende på scenen, men sto likevel løpet ut med manus i bakhånd resten av kvelden. Litt oppstartsproblemer har det nok dermed vært med denne forestillingen, premieren ble jo også utsatt ei uke på grunn av sykdom. Det er likevel grunn til å tro at Kristin Lavransdatter vil fremstå mer solid etter hvert som de involverte får den skikkelig under huden.

Det er modig og forfriskende i det hele tatt å tørre å vise en forestilling på over fire timer. Likevel kunne den ytre handlingen godt ha vært kuttet ned en del. Kanskje hadde det i stedet vært bedre å gå dypere inn i fortellingens psykologiske aspekt, som vi får innblikk i helt mot slutten, blant annet når Kristins foreldre reflekterer over sitt eget forhold. Det ville gjort forestillingen enda sterkere. Til tross for dette ligger det gode kvaliteter og potensiale i Trøndelag Teaters oppsetning av Kristin Lavransdatter; både i skuespillerne, den tekstlige bearbeidelsen, det sceniske og forestillingens overskridende format.