Fra forestillingen SIGNAL, som nylig gikk på RAS, Sandnes kulturhus. Foto: Linn Knutsen

Fornøyde med dansestrategi

Dansefeltet reagerer overveiende positivt på regjeringens strategi "Dans i hele landet". Men det er uenighet om hvorvidt dansekunst tjener på å bli sett som eget felt i den frie scenekunsten. Her er fire reaksjoner på strategien.

Brynjar Åbel Bandlien, dansekunstner og styremedlem i Danseinformasjonen og NoDa

Strategien “Dans i hele landet” svarer på det Kulturdepartementet lovet i Kulturløftet. Det er udelt bra at det endelig finnes en strategi for dansekunst i Norge. Skuespiller- og danseralliansen, turnéslynge og videre basisfinansiering er alt gode nyheter.

Det står i strategien at Kulturdepartementet har fått innspill om at det kan være problematisk å trekke et skille mellom dans og annen scenekunst. Med tanke på å fremme en kunstform, kan det sees som et vanskelig utgangspunkt. Dans har en egen historie, og det å søke dansens egenart med utgangspunkt i annen scenekunst, kan være å lete på feil sted.

Strategien har ingen plan, midler eller annen satsning på forskning innen dansekunst, selv om det nevnes som viktig i innledningen.

Kulturdepartementet sier i strategien at de ønsker å samarbeide med Oslo kommune for å stille til rådighet produksjonslokaler for dans i Oslo. Da blir det merkelig at Oslo kommune samtidig sier opp kontrakten til dansestudio på Frysja (se Venke Sortlands artikkel på Scenekunst.no 14. februar) og at dansemiljøet mistet tilgangen til Nasjonalballettens tidligere lokaler i Nydalen på grunn av treg behandling av en søknad i Kulturdepartementet fjor høst. Mangelen på produksjonslokaler er prekær, og her må det snumanøvre inn raskt.

Strategien konstaterer at tyngdepunktet for produksjon av dansekunst i Norge ligger i det prosjektbaserte feltet, og ikke i kompaniene. Denne oppdateringen er både riktig og viktig. Kanskje Kulturdepartementet har lært noe av dansen, for det står at strategien ikke er ferdig, men fortsatt er under utvikling. Også kalt work-in-progress.


Tove Bratten, daglig leder Danse- og teatersentrum:

DTS har vært opptatt av at vi skal ha så smidige og estetisk åpne ordninger som mulig. Vi er glade for at departemnentet tilkjennegir at det i samtidens scenekunstuttrykk kan være en utfordring å skille dansekunst fra øvrige scenekunstuttrykk, og at det derfor må vurderes om det fortsatt er ønskelig å øremerke midler til dans innenfor de generelle ordningene, jamfør debatten i høst etter at Regjeringen øremerket midler til dans i den åpne basisfinansieringen hos Kulturrådet. Strategien spør om dagens innretning av støtteordningene ivaretar morgendagens scenekunstinitiativ. Dette er et viktig spørsmål. Det er kunstnerne og ikke støtteordningene som bør styre kunstfeltets estetiske praksis. Det er også bra at strategien åpner for en gjennomgang av støtteordningene.

DTS liker at man åpner for å se på andre måter å støtte kompaniene langsiktig på,  gjennom å opprette nye støtteordninger. Dette tror jeg er viktig for hele det prosjektbaserte scenekunstfeltet, og her kan dansestrategien være et lokomotiv. Basisfinansieringen har i dag en avgrensning på 12 år. Dette er en umusikalsk innretning. Vi opererer jo ikke med datostempling på kunstnerskap? Vi ønsker flere langsiktige ordninger velkommen. Man bør her vurdere å plassere ordninger utenfor Norsk kulturråd, og innenfor departementets budsjettposter.

DTS liker også strategiens helhetlige tenkning på hvordan produksjon, formidling og arrangører/arenaer virker sammen. I dag opererer disse altfor stykkevis og delt, mens de i virkeligheten er avhengige av hverandre. Vi er glad for at man styrker Scenekunstbrukets formidling av dans, og ikke minst for at departementet forstår problemsttillingene med manglende produksjonslokaler – som jo er felles for hele det prosjektbaserte scenekunstfeltet.

Så ønsker man å samordne og styrke den internasjonale satsingen på dansefeltet. DTS er opptatt av at dette må skje i systemer som arbeider tett på kunstfeltet og kan legge til rette for ulike behov. Det finnes ikke ett strømlinjeformet marked "der ute", men mange. Samordning må derfor ikke bety ett strømlinjeformet system. Reisestøtteordningen bør styrkes og utvikles, og kompanier med en internasjonal handlingsplan bør få støtte på lengre sikt enn fra turne til turne. I dag blir turneene tilpasset reisestøtteordningen. Ad hoc-ordninger må også beholdes for å kunne takke ja til invitasjoner man ikke kan planlegge på forhånd.

Styrkingen av dette arbeidet bør i alle fall komme på plass allerede med statsbudsjettforslaget for 2014. Stortingsmeldingen Bak kulissene ber om en samordning av norsk scenekunst i utlandet. Men da denne meldingen ble skrevet i 2007/08, hadde basisifinansieringen kun eksistert i kort tid. Siden da har mye skjedd. Mens det i 2009 var 246 visninger av norsk scenekunst i utlandet, var det hele 824 i 2011. Både scenekunstfeltet og verden endrer seg fort, og det er viktig at ikke gammel kunnskap og utdaterte beskrivelser blir grunnlag for nye tiltak.

Når det gjelder dokumentasjon og arkiv, har både Danseinformasjonen og DTS investert betydelige ressurser i dokumentasjonsprosjekter med støtte fra Kulturrådet. Dialogen mellom DTS og DI er meget god, og vi arbeider nå med å finne en god arbeidsdeling for dette dokumentasjonsarbeidet., som må foregå til beste for og dermed nær til feltet.

Strategien er god lesning, men den kunne vært enda tydeligere på mål, satsingsområder og konkrete prioriteringer som denne Regjeringen vil gå inn for.

Kulturrådets ordninger er avgjørende for hele det frie scenekunstfeltet og derigjennom også for dansesfeltet. Det er viktig at disse ordningene er sterke nok finansielt til å besvare feltets utvikling og behov, og at ordningene er innrettet på smidigst mulig måte.


Peder Horgen, leder for Norske Dansekunstnere

Det er en milepæl at Norge for første gang har en nasjonal strategi for dans. Når man samler alle brikkene i dansefeltet slik at det blir mulig å se hele bildet, styrker det mulighetene for å få til en god politikk for dansekunst.

NoDa har levert omfattende innspill og flere av dem er tatt opp i strategien. Etter siste høringsrunde i høst har vi bl.a. fått justert perspektivet slik at i steden for å ta utgangspunkt i institusjonene, og dernest betrakte den prosjektbaserte virksomheten som noe “alternativt”, fastslår strategien nå at “Tyngdepunktet for produksjon av dansekunst i Norge ligger i det prosjektbaserte feltet”.

Størst fokus rettes mot visning av forestillinger, med gode forslag om bl.a. styrking av arrangører og turnenettverk. Dernest vektlegger strategien utvikling av profesjonelle dansekunstmiljøer regionalt. I denne sammenheng synes jeg det er rart og beklagelig at fylkene og kommunene sin rolle overhodet ikke er berørt. Dersom de regionale virksomhetene klarer å etablere seg langsiktig, så er dette noe som virkelig forandrer landskapet innen profesjonell dans i Norge, til glede for både kunstnerne og publikum.

Jeg savner noen overgripende tanker om veien videre. F.eks. tror jeg det er på tide at dansebransjen vokser på utsiden av Kulturrådets finansieringsområde. Dans bør bygge flere bein å stå på, og redusere den massive avhengigheten kunstarten idag har av Kulturrådet. Dagens situasjon er sårbar overfor skiftende politiske vinder, f.eks vil FrP kutte drastisk i pengesekken til Kulturrådet. Dagens situasjon gir også Kulturrådet et tilnærmet monopol på hva slags dansekunst som lever eller dør i Norge, ikke bare hvem som skal få prosjektstøtte, men også festivalstøtte, gjestespill, arrangørstøtte, regional støtte, og mye mer bestemmes av denne ene finansøren. Kulturrådet selv ønsker neppe et slikt totalansvar for kunstarten. For med på lasset følger da flere politiske hensyn, enn de rent kunstfaglige. Jeg mener blant annet at tiden er overmoden for flere kompanier med fast statsstøtte enn Carte Blanche.

Strategien er relativt god og omfattende når det gjelder å beskrive utfordringer, men den er dessverre langt fra like god på konkret oppfølging. Det er mye som ikke er med, og vi har en lang liste med behov og tiltak som ikke er omtalt. Likevel har vi kommet en lang vei, og dette er et godt grunnlag å bygge videre på.

Jeg vil takke politisk ledelse i departementet for at de med tydelighet fører en politikk for å fremme dansekunsten i Norge.
Så vil jeg gratulere alle i bransjen, og alle som er opptatt av dans, – med ”Dans i hele landet” er en ny milepæl passert!


Randi Urdal, daglig leder Danseinformasjonen

Når Kulturdepartementet legger fram en strategi for dans med utgangspunkt i målene for kulturpolitikken om ”(…) danseforestillinger over hele landet”, ”nå hele befolkningen” og ”bedre ressursutnyttelse”, skal de ha honnør for å satse på tiltak innen forskjellige felt som bygger opp under hverandre. Dersom det gjøres alvor av oppfølgingen, kan det gi både politikk og dans.

Høringsnotatets sterke fokus på institusjonenes betydning for feltet er påpekt av mange. I den ferdige strategien er dette endret, og det store antall aktører i det frie dansefeltet og deres økende aktiviteter anerkjennes som fakta: ”Tyngdepunktet for produksjon av dansekunst i Norge ligger i det frie feltet.” I tillegg identifiseres ett av de store problemene: ”De siste årene har antall visninger pr. produksjon vært synkende”.

Denne nedgangen har funnet sted til tross for den store og gledelige økningen i internasjonale gjestespill. Den skyldes rett og slett den store produksjonsveksten. Tilbudssiden har økt voldsomt mens etterspørselen henger langt etter. Dette gir ikke ”bedre ressursutnyttelse”, og det er demoraliserende for kunstnerne, men det koster mye penger å presentere dans, og den kan være vanskelig å selge ”over hele landet”.

At misforholdet mellom produksjon og formidling påpekes så konkret, og behandles med vekt på samhandling i et prosjektdominert og fragmentert felt, er nytt og gledelig.

Departementet vil styrke de regionale dansemiljøene, pilotprosjektene, og tar sikte på å gjøre dem permanente. Videre utvikling skal tilpasses behovene i den enkelte region. Her fremheves kompetansebygging, produksjonsbistand lokalt, prøvelokaler, residenser, styrking av produsenttjenestene, formidling og lokalt publikumsarbeid. Sett i sammenheng med arrangørstøtten og støtte til formidling/gjestespill, åpner dette for sterke regionale miljøer som også kan bidra i bygging av formidlingsnettverk. Allerede i år igangsettes dette arbeidet: ”Dansens Hus skal i samarbeid med nasjonale og regionale aktører utrede hvordan slike nettverk best kan innrettes og samordnes.” Vi forventer at kostnadene ved et slikt ”Dansenett” også blir utredet med sikte på permanent finansiering.

En kort kommentar tillater ikke å problematisere at en dansesatsing på nær 200 millioner på syv år har tilgodesett de tre institusjonene Nasjonalballetten, Dansens Hus og Carte Blanche med vel 150 av dem – ei heller kommentarer om den prekære mangelen på prøvelokaler, eller det som kanskje står vårt eget hjerte og egen virksomhet nærmest: Fokus på dokumentasjon, kunnskapsutvikling, dansehistorien, forskning og kritikk.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER