Bilde: Teater Joker Kim Atle Hansen foto Nils petter underland

Formen tjener ikke konseptet

Hundre Værelser med Teater Joker er blitt en uklar
forestilling hvor tegneseriemimen som form ikke alltid tjener
konseptet, mener vår anmelder, Elisabeth Leinslie. Forestillingen
hadde premiere på Det Åpne Teater denne uken.

Forestillingsnavn: Hundre Værelser

Spillested: Det Åpne Teater

Ensemble: Teater Joker

Regi: Niels Peter Underland

Tekst: Jesper Halle

Medvirkende: Kim Atle Hansen, Fredrik
Hannestad, Guri Glans, Charlotte Grundt, Yngve Marcussen, Kari
Ramnefjell, Haakon Strøm, Mario Rojas Bøckman

Kostymer: Christina Lovery

Lys: Cathrine Kleivdal

Johannes befinner seg i et hus. Et hus med hundre værelser. Her
gjennomgår han en slags indre reise som krysser både tid og rom.
Han settes på en rekke etiske prøvelser, og gjennom de mange
valgene han tar, fremstår han som en god og samvittighetsfull
Askeladden-figur, omgitt av samvittighetsløse egoistiske mennesker.
Historien setter med andre ord opp et tydelig skille mellom de gode
og de onde – på liknende måter som vi finner i folkeeventyrene.

Hva vil de fortelle?

Jesper Halles historie er nok først og fremst et symbolsk
drømmedrama. Både fordi fortellerstrukturen bryter med dramatisk-
og episk-logiske strukturer, og fordi historien er noe tydeligere
på metanivå enn på det konkrete nivået. Leser vi det på denne
måten, blir alle karakterene og hendelsene en del av Johannes selv,
og forestillingens inkonsekvenser blir lettere å bære.

Allikevel, uansett hvordan jeg vrir og vender på
denne iscenesettelsen, har jeg vanskelig for å forstå hvem denne
mannen er, hvor viktig denne opplevelsen i huset egentlig er for
han – i det hele tatt er det uklart hva kompaniet ønsker å fortelle
oss.

Kvaler

Johannes (Kim Atle Hansen) spilles på en lett og ensidig måte
som dekker til de store kvalene han nødvendigvis må gå gjennom.
Dessuten drukner mange av de vanskelige hindringene og valgene i
regiens konstante forsøk på å skape humoristiske øyeblikk. Det
virker med andre ord som om Hansen har vanskeligheter med å skape
kontraster til Underlands lett burleske tilnærmingen.

Det er et gjennomgående problem med denne
forestillingen at regissøren dessverre ikke har klart å få det
optimale ut av skuespillerne. Det er ingenting å si på
engasjementet og innsatsen, men vi har sett dem bedre før. Muligens
vil dette rette seg opp etter flere spillinger. For det skal sies
at teaterformen tegneseriemime krever enorm presisjon når det
gjelder timing, stemme og kropp.

Tegneseriemime

Tegneseriemime heter spilleformen Teater Joker har spesialisert
seg i. Det er en form hvor skuespillernes kropper skaper både
scenografi, lydkulisser og karakterer. Jeg tror at hvis denne
formen virkelig skal slå an bør den finslipes og utvikles i nye og
mer overraskende retninger. Det vi ser i Hundre Værelser er
en form som virker tredd nedover et konsept, uten at det
nødvendigvis tjener konseptet. I sitt forsøk på å rendyrke formen
gjennom en hel forestilling, gjentar Underland seg selv og det blir
kjedelig. Misforstå meg rett, det er mange fine bilder og øyeblikk
i forestillingen, men er det nødvendig å benytte formen for formens
skyld? Flere scener blir unødvendig tamme i denne drakten, og kunne
kledd en enda mer ekspressiv tilnærming. Her kunne også lyd og lys
tilført mye – disse elementene brukes altfor forsiktig og
konvensjonelt til å kunne underbygge og forsterke den intenderte
burleske teaterformen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER