S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Emil Bernhardt – 15. november 2012

Forløst og formfullendt

Kringkastingsorkestret


Publisert
15. november 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

KORK Miguel Harth-Bedoya, dirigent Frode Haltli, akkordeon Oslo Domkirke, lørdag 10.11.12

Enrique Soro (1884-1954): Tres aires chilenos Arne Nordheim (1931-2010) Spur for akkordeon og orkester Edward Elgar (1857-1934): Enigmavariasjoner op. 36


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/forlost-og-formfullendt/
Facebook

ANMELDELSE: Kringkastingsorkesterets fleksiblitet er overbevisende. Men Oslo Domkirke er ikke egnet til symfonisk musikk, skriver Emil Bernhardt, fra konsert med KORKs nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya.

På de bilderike hjemmesidene kan man lese at KORK er ”ditt og mitt orkester”. Her blir alt som måtte være av fordommer mot et klassisk symfoniorkester systematisk bygget ned. Orkesteret er høyt og lavt, ikke minst sjangermessig – og slik skal det sikkert være. Etter et konsertbesøk er det derfor gledelig å konstatere at ambisjonen om fleksibilitet ikke bare er en tom jippo. Lørdagens konsert viste et orkester som med overbevisende letthet kan svinge seg fra chilenske danser via Arne Nordheim til mild, britisk senromantikk. I spissen stod peruanske Miguel Harth-Bedoya, orkesterets nye sjefdirigent fra 2013.

Kulisseaktig Harth-Bedoya har dirigert flere av de store orkestrene i USA og Europa. Han er dessuten pådriver og kunstnerisk leder for det omfattende prosjektet Caminos del Inka, som har som mål å samle, dokumentere og stimulere kunstmusikken i Sør-Amerika. Harth-Bedoya har her funnet sin nisje, og i det første verket, Tres aires chilenos av den chilenske komponisten Enrique Soro (1884¬-1954), var han tydelig på hjemmebane.

Denne musikken er på mange måter fremmed, og umiddelbart kan den virke litt kulisseaktig. Gjennom et europeisk, romantisk orkesterideal strømmer en slags polert folkemusikk, ikke uten autentisk sjarm. Foruten et og annet harmonisk krydder, er formene enkle og uttrykket lett, men hva skjuler seg egentlig bak fasaden? Kanskje er dette bare en europeisk tenkemåte, og dermed mindre fruktbar i denne sammenhengen. Harth-Bedoya lekte seg uansett gjennom de tre småstykkene med både eleganse og letthet.

Åpen og dyp Nordheim I Arne Nordheims Spur for akkordeon og orkester fra 1975 var dirigenten derimot langt mindre sikker. Som han senere sa, var dette musikk han etter all sannsynlighet ikke hadde kommet borti uten gjennom Kringkastingsorkesteret. Da var det godt å ha en bunnsolid solist i Frode Haltli å støtte seg til, og orkesterets ferske erfaring fra platestudioet kom sikkert også godt med. Spur (tysk av ”spor”) er som et langstrukket resitativ i beste nordheimske ånd. Akkordeonets sære belgklang blir effektivt satt opp mot orkesterets rom, opptegnet og antydet gjennom raffinerte punkt- og klangkonstellasjoner. Nordheims klo er tydelig tilstede, samtidig er disposisjonen åpen og genuint søkende på en måte som gir dybde under det gestiske materialet. At dirigentens jobb er krevende i dette tidvis nærmest stillestående stoffet, er velkjent. Det skal derfor bli interessant å se hva Harth-Bedoya velger å forfølge rent repertoarmessig når han kommer til Oslo på mer fast basis.

Formmessig oversikt I Edward Elgars Enigmavariasjoner op. 36 fra 1899 viste Harth-Bedoya seg igjen som en dirigent med overskudd. Dels kom det til uttrykk i måten orkesteret responderte på – i tillegg til fine solo-innslag låt det hele både forløst og inspirert, dels ble det tydelig i den formmessige oversikten. Elgars noble uttrykk og labyrintiske variasjonsteknikk er nok verre å få tak på enn det kan høres ut som, samtidig er stykket så kjent og innarbeidet at det kan være krevende å gjenvinne umiddelbarheten. Særlig i overgangen til den dempede Nimrod-satsen skjedde det noe, og konsentrasjonen ble holdt helt til den mektige avslutningen.

Hvorfor kirke? Spørsmålet jeg satt igjen med, var bare hvorfor konserten var lagt til Oslo Domkirke? Til tross for atmosfæren, er rommet etter mitt skjønn lite egnet til konserter av denne typen. Ikke bare er sikten dårlig, med mindre du sitter på en av de fremste radene. Verre er det med akustikken som riktignok er generøs og klangfull, men desto mer ufokusert, noe som gjør det vanskelig å balansere. Riktignok blir messingen mektig, men personlig savner jeg mer briljans i strykerklangen. Det skorter ikke på teknisk overskudd, snarere mistenker jeg at akustikken pakker det hele inn. Like fullt: Både orkester, solist og dirigent leverte varene til en godt besøkt kirke denne lørdagsettermiddagen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no