Forklaringsbehov kler ingen

Sammen med prosjektleder og danser Camilla Tellefsen arrangerte Dansens Hus denne helgen streetdance-festivalen Urban Moves for fjerde år på rad. Ung, gatesmart og crowdpleasende programmering i passende norsk-engelsk innpakning, annonsert slik: «opplev fantastiske utenlandske og norske crews, jams og battles».

Jeg hører med blant dem som bærer på en uforløst hiphopper, uttrykt ved et par hyppig brukte sæggejeans, en magetopp og en nonchalant holdning som muligens føles mer genuin enn den egentlig er for reelz. Altså, jeg er i målgruppa og er i alle fall genuint interessert i det som rører seg på den norske og internasjonale streetdance-scena.

Fra street til scene Det står ikke på stemningen rundt. Om noe klientell kler den litt for pent sanerte Vulkan-passasjen, er det målgruppa til Urban Moves: Medlemmer av diverse dansecrews, vennene deres og barnefamilier med ivrige hip hop-gutter og breake-jenter samt en groovende DJ som holder køen varm mens en gutt på sju-åtte jammer uoppfordret ved siden av. Med andre ord, Urban Moves gjør Dansens Hus til det inkluderende, pulserende og godlynt avslappa scenehuset det har lyst til å være. Her er det flest danse-innforståtte, som vanlig, men bra alders- og kjønnsspredning og en energi som passer til de Snøhetta-tegnede by-bikubene som troner over inngangen. Men så var det spørsmålet om hvordan den gate- og studiosmarte dansen skal finne en bekvem plass på det konvensjonelle scenegulvet.

For å forklare problematikken passer det å bruke kveldens første team ut i samleforestillingen Urban performance, Kingwings, og kveldens siste; hovedattraksjonen Boots av Compagnie Philip Almeida.

Kingwings først: I utstudert slomo kommer det som åpenbart er en «sprø professor» gående inn en scenografi á la Eddie Murphys film med samme navn: et bord med reagensrør og eliksirer, en tavle med x antall løse ideer, en strømgenerator med spaker og ledninger og fire stoler med laken over og «danseroboter» under. Det skal handle om streetdansens opprinnelse fortalt på en morsom og pedagogisk måte. En gal, godlynt professor som så gjerne vil at folk skal danse fritt, rått og lykkelig, og som forsøker diverse blandinger på danserobotene sine mens ordene fra tavla kobles på nye måter: «the key to fun … FUNKY!» og så videre. Det er ikke mer avansert enn et en ny brytning av danse-eliksiren er insitamentet til en ny koreografi og en ny dansestil. Det vil si, nye stiler krydret med gamle, guilty danse-pleasures for å vise streetdance-utviklingen; for å tilby publikumsvennlig underholdning og for å ha en legitim grunn til å holde det gående. Lenge. Her er ikke snakk om et par nikk til nær dansehistorie, men raust med tid viet Michael Jackson-spark og Backstreet Boys-moves. Slik blir det mindre av innovative breake-, poppe- og lockerutiner og mye tid til å «forske i alt».

Fra ufokusert spøk til for mye alvor. Compaigne Philip Almeidas forestilling Boots viser fem dansere i en koreografi inspirert av gumbootdans. Sjangeren, som senere fant veien over havet til amerikanske universiteters sororities og fraternitets, stammer fra Sør-Afrika og er en multirytmisk, perkusiv og formasjonsdrevet dans iført gummistøvler. Men istedenfor å jobbe intensivt med ulike former for kroppsperkusjon med innslag av andre former for gatedans, skjener Boots fort over i en overtydelig post-kolonial undertrykkelsesfortelling med føleriske elementer av lyrisk jazz. Vi er muligens i et fengsel? Eller i en postkolonial fabrikk med en mørk fortid symbolisert ved tunge støvler som fortsatt drar danserne mot gulvet? Vi ser en hersete teamleder; tydelig smerte og bevegelser som mimer «ashes to ashes» og «dust to dust». Uansett, støvlene får for lite tid som rytmisk forse og for mye tid som symbol. Heller ikke pent lysdesign og et bløtt, subtropisk lydspor gjør oppgraderingen av gumbootdansens røtter mer rørende eller bruken av støvler mer innovativ all den tid det for-forklarende, for-bokstavelig og igjen for langtekkelige trekker ned enkeltstående danseprestasjoner og forestillingen som helhet.

Boots vil så gjerne være en oppdatert hybrid med en god historie, men er blottet for måteholdet som kreves for å jobbe frem et nytt uttrykk med utgangspunkt i gamle tradisjoner og velkjente historier. En slik selvinnsikt hadde derimot Dada Masilo, som i slutten av mai ubesværet knadde sammen svanefjær, tåspiss-sko og afrikansk landsbydans i forestillingen Swan Lake på Dansens Hus. Philip Almeida får ikke sin forestilling opp av gummistøvlene. Synd for en vill og kraftfull sjanger som sjelden vises her i landet.

Oppsummert, og basert på fredagens forestillinger, kan vi si at gatedansen i møtet med scenerommet fortsatt er for opptatt av å overbevise seg selv og andre om at den har noe der å gjøre, til å samtidig, og på en kunstnerisk interessant måte, klare å reflektere over hvor vanskelig det er å mestre et nytt format.

Utrygg smartness Det resulterer i flere tendenser som hemmer den kunstneriske kvaliteten: For det første, og som nevnt over, kommer utryggheten for ofte til uttrykk i behovet for å forankre koreografien i konkret historiefortelling istedenfor å la de ulike stilartene med tilhørende særtrekk være det bærende leddet. For det andre, og med Kingwings som hovedeksempel, resulterer den samme utryggheten – eller kunstneriske umodenheten – i en trang til å vise frem sin egen eksistensberettigelse via referansesmarthet istedenfor å konsentrere seg om å lage noe nytt og distinkt. Det handler kort sagt om å ville for mye på en gang; om å stole for lite på at én supereliksir, og én idé, kan være nok til en hel koreografi. Selv de mindre narrative bidragene preges i for stor grad av å ikke tørre å rendyrke den stilarten crewet faktisk behersker best, og i stedet velge ulike varianter etter hvert som lydsporet skifter beat.

Her er Team Quickstyles bidrag den forbilledlige motsatsen, og det fredagens program ideelt skulle ha vært bygget opp av: En tight, kortfattet og akkurat passe sjangerbevisst koreografi med dansere som eksellerer uten å trenge en eneste prop eller ett lysskift for å fremstå som helstøpt. De kunne i og for seg ha fremført koreografien hvor som helst, og like gjerne på asfalten utenfor, men den viser verdien av det ikke-unnskyldende og uærbødige, også innenfor en konvensjonell scene-setting.

Ingen trenger å overbevises om at streetdance er kult, men vi vil heller se at sjangeren med samtlige underavdelinger tar seg bryet med å stole på seg selv. Nei, Urban Moves er ikke «cool, men død» som graffiti på galleri, snarere er den søt og vimsete som en valp i hagen. Den er nykomlingen som vil alt på en gang; som vil glede alle – som i og for seg gjør det – men som også kunne ha hatt godt av et bånd, en fast hånd og noen til å si at det er rått nok med noen fantastiske triks fremfor å vise litt av hele arsenalet. Alle vil klappe den flinke hunden likevel.

I år hadde navnet på festivalens masterclass i koreografi, «Urban in progress», passet bedre som navn på hele festivalen.