Villa Contigo, Agder Teater 2015, foto: Kristin Knox

Forflatende inderlighet

KRITIKK: Hvis du ennå ikke har fylt tredve og får beskjed om at du kun har få måneder igjen å leve, hvordan bruker du denne tiden? Hvordan forsoner man seg med den kommende døden, mens man samtidig er tilstede i den siste resten av livet? Omtrent slik forestiller jeg at teamet bak Agder Teaters forestilling Villa Contigo har tenkt mens de laget forestillingen, skriver Anette Therese Pettersen.

Forestillingen ser ut til å være produsert med all verdens gode intensjoner. Men problemet er at slike spørsmål som nevnt ovenfor ikke har noen universelle svar, samt at forsøk på å besvare dem etter all sannsynlighet vil få banale og forflatende konsekvenser.

Strofer som ”alle er alene” og ”livet er en drøm”, hentet fra André Bjerkes dikt Berceuse, er refrenget som møter publikum over høyttaleranlegget ved ankomst til Kildens intimscene og forestillingen Villa Contigo. Kilden markedsfører forestillingen som en samling av ”husets yngste talenter innen regi, manus og design.” Dramatiker Ulrikke Benestads tekster har også tidligere vært iscenesatt ved Kilden (Semper Fi, 2014), og regissør Christine Helland er fast tilknyttet teatret gjennom programmet Kilden Dialog – mens designer Gabriela Larsens eventuelle tidligere eller fremtidige tilknytning til huset er mer uklar.

Men selv om Kilden viser eierskap til prosjektet gjennom denne referansen til ’husets talenter’, så er mitt umiddelbare inntrykk at prosjektet kunne trengt et sterkere støtteapparat enn det de her har fått. Produksjonen bærer preg av å være skapt av ildsjeler, men kunstnerisk når den dessverre ikke opp til et slikt nivå som man burde kunne forvente av et teaterhus som Kilden/Agder Teater.

Manus til Villa Contigo er prosessutviklet, og delvis basert på samtaler med pasienter fra Lindrende Enhet ved Sørlandet sykehus. Deler av replikkene er sannsynligvis direkte gjengivelser fra disse samtalene, kryssklippet med ordspill og mer metaforiske beskrivelser. Opplevelsen av direkte gjengivelse av tekst er også speilet i regien, hvor tekstens inderlighet er satt på maks volum og holdes her gjennom den timen forestillingen varer.



Villa Contigo, foto: Kristin Knox

Kort oppsummert omhandler Villa Contigo to unge mennesker (Mari og Jacob) som begge har livstruende sykdommer. De er samlet på en resort på et varmt, ikke nærmere beskrevet sted, hvor de skal behandle sin dødsangst med yoga og mindfulness. Peder, deres veileder/yogi på resorten, fungerer også som en slags fortellerstemme for oss – der han omtaler pasientene i mer formelle vendinger, mens han enten selv stirrer alvorlig inn i et kamera (hvis bilde så projiseres ulike steder på scenen) eller får sine pasienter til å utlevere seg med samme intenst, stirrende blikk.  

Mari (Ann-Ingrid Fuglestveit-Mortensen) er der sammen med sin bestemor Anne (Anne Ma Usterud), mens Jacob (Steffen Mulder) er der alene. Den enes raseri får utløp i den andres desperasjon. Scenene er vekselvis tåredryppende taler om ensomhet, frykten for døden og alt som ikke kan bli, og raseri over det samme – ispedd flere scener med mer ’comic relief’ alá sit-com-serier som Friends. Hvorvidt handlingen faktisk finner sted på en resort, eller om dette er en slags drøm, blir etter hvert mer uklart – uten at dette egentlig får noen større konsekvenser for resten av handlingen.

Prosjektet bærer preg av en idé om at et gripende dokumentarisk material vil ha en like bærende kraft på scenen. Men hvilken rolle har dramatikeren i et slikt prosjekt, hva er tekstens kunstneriske prosjekt? I Villa Contigo fremstår det uklart hvor mye av teksten som er hentet fra andre kilder enn scenekunstnerne – og eventuelt hvordan dette materialet er bearbeidet. Det har etter hvert blitt en nokså utbredt praksis at scenekunstnere og dramatikere baserer sine tekster på ulike typer research og samtaler. I noen tilfeller gjennom et historisk materiale som kan gi en rammefortelling som man deretter kan utvide eller fylle med et (delvis) fiktivt innhold – slik blant annet Mathias Calmeyer har gjort i hørespillene Foxtrot (2013) og Scandinavian Star (2015). Eller, som i dette tilfellet; man lager er fiktiv rammefortelling som fylles med et (delvis) dokumentarisk materiale.

Dokumentarisk teater er en vanskelig sjanger – og jeg tror den mest vellykkede behandlingen jeg har sett av en direkte overføring av virkelige utsagn til scenen må være det amerikanske scenekunstkompaniet Nature Theater of Oklahoma. I forestillinger som No Dice (2007) og Romeo and Juliet (2009) fremfører de faktiske telefonsamtaler som de hører via en iPod, men et gestisk scenespråk og en subtil kontakt med publikum fremmedgjør teksten slik at den fremstår i et nytt lys. Paradoksalt nok kan det virke som om det er lettere å ta et tilsynelatende banalt materiale og fylle det med mening, som i No Dice, enn å gjøre det samme med et bokstavlig talt eksistensielt materiale som livstruende sykdom og dødsangst.  



Villa Contigo, foto: Kristin Knox

For at en scenetekst, uavhengig av material, skal fungere som nettopp scenetekst er den avhengig av en kunstnerisk behandling, både hva gjelder språk og form. Og den ensidige bruken av realisme blir i så måte et problem i Villa Contigo. Teksten er delvis hentet fra et dokumentarisk materiale – men også de sceniske virkemidlene støtter seg til dette. Det er som om forestillingen forsøker å være et slags medium eller en mellommann mellom publikum og ’virkeligheten der ute’. Her lesses det på med patos i alle kanaler, og resultatet blir dessverre virkemidler som overdøver hverandre. Men autentisiteten og den oppriktige dødsangsten har ingen direkte overføringsverdi til scenerommet – og det som kan ha hørtes klokt og viktig ut utenfor scenerommet fremstår banalt og platt på scenen.

Den hyppige bruken av direkteoverført kamera er ett virkemiddel her, et annet er scenografien. Den består blant annet av en plattform som gjør et noe stusselig forsøk på å etterligne bambus, hvorpå solsenger, yogamatter og en sandkasse gjør sitt beste for å gi inntrykk av at vi befinner oss på en resort.

Ønsket om å si noe viktig, om å yte respekt til samtalepartnerne i forestillingsperioden, ser ut til å ha kommet i veien for den kunstneriske behandlingen av det samme materialet i Villa Contigo. Det betyr ikke at jeg etterspør en større respektløshet, tvert i mot, men prosjektet mangler dessverre egen integritet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER