Foto: “Residens”. Kim & Trine Designstudio v/Kim Sølve
Forfengelig og forgjengelig
Publisert
30. november 2011
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/forfengelig-og-forgjengelig/
Masja Abrahamsen og Hege Haagenrud er to yngre koreografer som stadig gjør seg mer gjeldende i dansekunstfeltet. Torsdag var det urpremierer på forestillingene «RESIDENS» og «ADVENTURE WITHOUT RISK – is Disneyland».
I programmet skriver Dansens Hus at forestillingene ”har det til felles at de skildrer og tar utgangspunkt i forholdet kvinner imellom”. Dersom kvinneforhold er så dystre og desperate, nærmest dødelige som forestillingene antyder, er det grunn til bekymring. Jeg velger å tro at programteksten ikke lenger stemmer. Slik jeg ser forestillingene, handler de mer om menneskelig forfengelighet og forgjengelighet.
«ADVENTURE WITHOUT RISK – is Disneyland» er teppelagt av dialoger og musikk fra filmverdenen. Det er en forutsetning å kjenne sin film- og TV-historie for å få mest mulig ut av forestillingen. Noen referanser er mer åpenbare enn andre: Klassikere som Alfred Hitchcocks “Psycho”, Robert Aldrichs “What Ever Happened to Baby Jane?” er vanskelig å ta feil av. Blant situasjonskomedier kan ”Days of our lives” gjenkjennes. Lydsporet som både åpner og avslutter forestillingen er hentet fra den mer sære dokumentaren “Grey Gardens” av Albert and David Maysles.
Tragikomiske kvinneskikkelser
Det som forener filmreferansene, er at de tar for seg tragikomiske kvinneskikkelser, faktiske og fiktive. Sannsynligvis er det de faktiske kvinnene som Haagenrud har latt seg inspirere mest av, nemlig Big Edie og Little Edie Bouvier Beale, Jacquelin Kennedy Onassis´ tante og kusine.
”De levde tilbaketrukket og eksentrisk i et forfallent herskapshus utenfor New York. Her holdt de sammen i over femti år, med svært begrensede midler og i nesten total isolasjon. De levde i en stadig fornektelse av nået og mimring om fortiden, og kranglet uavbrutt om årsakene til hvorfor livet ble som det ble”, skriver Dansens Hus.
I «ADVENTURE WITHOUT RISK» befinner det seg tre kvinner på scenen: Mor, datter og døden. Den siste i sort kjole kommer inn et stykke ut i forestillingen og forløser den begrensende situasjonen. I et glassmonter på et par kubikk sitter moren på en krakk. Blondekjolen hennes fyller opp nedre del av monteret. Datteren gjør sine cabaretnummer når hun ikke ligger henslengt på sengen. Hun går kledd som modellen og artisten bedre kjent som Little Edie.
Problematiske blonder
Når moren omsider frigjør seg og klatrer ut av monteret, må hun slepe utallige kvadratmeter med blonder etter seg. Det er en utfordrende oppgave som ved et tilfelle feller utøveren. Hun berger fallet elegant. Kjolens visuelle muligheter blir dessverre ikke foldet ut i forestillingen. Danserne beveger munnen etter dialoger spilt av fra ”Grey Gardens”, en vanskelig øvelse de kunne trengt mer tid på å mestre.
«ADVENTURE WITHOUT RISK” er som tittelen antyder, ikke risikabelt kunstnerisk sett, men det utgjør risiko for utøverne.
Abrahamsens «RESIDENS» har noe av den samme mørke undertonen som Haagenruds lyd av undergang. Også i denne forestillingen er lydbildet et svært sentralt element. Drypp, regn, bølger, kort sagt vann i bevegelse fyller rommet slik at scenen kan synes som et akvarium, sågar med en flytende regnskogsplante i bakgrunnen.
Kvinner på randen
Igjen er det tre kvinner på bristepunktet som forsøker å bryte seg ut. De befinner seg i residens, et oppholdsrom med 60-tallsmøblement. Vegg-til-vegg-teppet tar imot støtene fra dansere som stadig dasker i gulvet, på vei ned fra skinnstolene. En sort tallskivetelefon som aldri ringer forsterker bildet på en verden som står stille samtidig som, og kanskje nettopp fordi danserne sjelden stanser opp.
«RESIDENS» begynner langsomt som en film noir med siluetten av en forknytt kvinne. I neste scene bygges bevegelsene opp mer og mer, til det nærmest er for mye som skjer. Abrahamsens koreografi kan beskrives som langsom, gestisk avbrutt av raske nesten spastiske sekvenser.
Forutsigbart
Etter en tid overrasker ikke de brå bevegelsene lenger. Utøvernes plettfrie uttrykk setter heller ikke farge. Formspråket blir forutsigbart. Først når 50 år gammel radioreklame myntet på kvinner med støv på hjernen spilles av, gir det ørkesløse bevegelsesspråket god mening.
Ikke bare handler «RESIDENS» og «ADVENTURE WITHOUT RISK» om forfengelighet og forgjengelighet; forestillingene er forfengelige og kanskje derfor forgjengelige.
