Foto: Sabine Felber

For lite ståhei om norsk dramatikk

Den norske satsingen under bokmessen i Frankfurt bød på skuffende lite teater.

Mye har blitt skrevet om den norske paviljongen på den internasjonale bokmessen i Frankfurt i oktober. Jeg slutter meg til dem som ble skuffet over utformingen: rikstetikken over lag var trist og lite vellykket, det utstilte materialet var uoversiktlig, og jeg opplevde også flere ganger hvordan lyden fra de to scenene krasjet.

Messestemning
En messe er en egen verden, og det å manøvrere seg mellom ulike programinnslag – de fleste med en halvtimes varighet – på det enorme messeområdet i Frankfurt er en egen idrettsgren, både fysisk og kognitivt. Dette er tredje gangen jeg besøker bokmessen, og erfaringen min er at det gjerne er de standene som er utstyrt med gode sitteplasser som blir favorittene, simpelthen fordi en trenger å få seg en hvil innimellom for å kunne ta inn den overfloden av skriftlig og auditivt materiale en bys på i de forskjellige hallene. Den norske paviljongens harde finerbenker innbyr ikke til lengre besøk.

Da er NORLAs stand et bedre sted å være: Senter for norsk litteratur i utlandet spiller en viktig rolle i årets Norge-satsing, og under de dagene av messen som er forbeholdt bransjefolk er det mye liv ved bordene der det snakkes samarbeid og forretninger. Teaterforlagene er imidlertid ikke å finne her, antagelig fordi de jobber på en annen måte enn andre forlag og slik representasjon ikke lønner seg.

Ved inngangen til den norske paviljongen har en provisorisk butikkstand travle dager. Den tilhører en tysk bokhandel som har fått tillatelse fra messen til å selge norske utgivelser oversatt til tysk. Maja Lunde, Lars Mytting og Roy Jacobsens nyoversatte romaner går som varmt hvetebrød. Her finner jeg også det kjente forlaget Reclams Ibsen-samleutgivelse, som består av åtte av dramatikerens mest kjente skuespill. De karakteristiske, små, gule Reclam-bøkene ligger dessuten på utstilling på et av bordene i paviljongen innenfor. Andre utgivelser av norsk dramatikk er ikke å finne. Jon Fosse er kun representert som romanforfatter, og Andvake-trilogien markedsføres tungt.

Tapt og funnet i oversettelse
Norsk dramatikk kan jo sikkert representeres godt på andre måter enn i bokform, tenker jeg, og vandrer videre innover i paviljongen til det første av to arrangementer som har dramatema.

Samtalen om oversettelsesprosjektet «Ibsen in Translation» finner sted på en «bransjedag», altså en ukedag der messen ennå ikke er åpen for det allmenne publikum. Prosjektet er initiert av oversetter Ellinor Kolstad i samarbeid med Ibsen-senteret, og innebærer at ti oversettere samarbeider tett om å oversette – eller nyoversette – tolv av Ibsens skuespill til åtte ulike språk: arabisk (både klassisk og egyptisk), farsi, hindi, japansk, kinesisk, russisk og spansk. Hindi-oversetteren Astri Gosh har skrevet en omfattende rapport om prosjektet.

I samtalen kommer det frem at de fire oversetterne i panelet har hatt mange av de samme utfordringene til tross for at språkene deres er vidt forskjellige. Et interessant spørsmål som belyses er hvordan språket speiler tiden. Flere regissører har kommet med tilbakemeldinger om at de er takknemlige for at de slipper å selv gjøre jobben med å modernisere teksten for å kunne følge Ibsens ideal om å bruke et realistisk språk. Oversetterne understreker momenter som at det er viktig å få frem humoren hos Ibsen, bruke banning som fremstår troverdig, og gjennom et mer moderne språk bedre få frem nyanser hos karakterene og dermed følelsene som ligger under i replikkene. Arabisk-oversetteren Sherin Abdel Wahab forteller at En folkefiende ble satt opp i Kairo da den arabiske våren brøt ut, og at den oppdaterte versjonen antagelig gjorde at handlingen føltes tettere på det som skjedde utenfor teatret.

Tidligere har Ibsen ofte vært oversatt via et tredjespråk, og mye har gått tapt i løpet av oversettelsesprosessen. Derfor mener de involverte i Ibsen in Translation at det er nødvendig å oversette Ibsen på nytt. Prosjektet har allerede ført til flere oppsetninger i de aktuelle landene, og de nye tekstene er tatt i bruk i skuespillerutdanningene. Paneldeltakerne klarer å gjøre temaet så allmenngyldig og interessant at det fullsatte arrangementet gjerne kunne funnet sted på en større scene, også foran et publikum som ikke kun representerer litteraturbransjen.

Ibsens mannsroller
Det andre arrangementet som kan sies å handle om dramatikk finner sted i helgen, når messen er åpen for et større publikum. Samtalearrangementet “The Struggles of Man” blir ledet av Olav Brostrup Müller, kultursjef på Lillehammer. Han har med seg Roger Vondobel, regissør for den aktuelle oppsetningen av Ibsens Brand ved det prestisjefylte teateret Schauspiel Frankfurt, og Ellen Horn, her i rollen som kunstnerisk leder for Peer Gynt-festivalen på Gålå. Hele arrangementet simultanoversettelses fra engelsk til tysk for den som har på seg hodetelefoner.

En litt svulstig reklamevideo for sommerens Peer Gynt-oppsetning på Gålå får innlede samtalen, som ellers går ut på å sammenligne karakterene Brand og Peer Gynt. Gjennom spørsmål om hvorfor Peer Gynt er relevant i dag, eller hvordan Brand ville reagert på klimakrisen, gjør Müller forsøk på å aktualisere skuespillene. Vondobel og Horn kommer med innsiktsfulle betraktninger om at vi finner mange av de samme utfordringene i dagens Europa som Ibsen også så i sin tid. Folk ser krisen komme, men klarer ikke å agere, og mangelen på empati er et økende samfunnsproblem. Spørsmålet oppstår: Hvor langt må en gå for å skape endring, hva må vi ofre og hva kan vi ikke ofre om vi fortsatt vil være mennesker?

Dessverre ender debattlederen ofte opp med forhastede og fjasete klisjékonklusjoner som at vi alle har en bit av Peer i oss eller at Peer er morsommere å være på fest med enn Brand selv om han er dårlig «husband material». Dette er et typisk symptom for halvtimesformatet som preger messer som denne: I et så stort lokale skal det godt gjøres å rekke både å varme opp publikum, gi en god introduksjon til tematikken og komme på dypet av den.

Ved den andre scenen på paviljongen foregår det en tegneserie-battle der publikum stemmer frem en vinner ved hjelp av applaus. Om det ikke allerede var åpenbart at de to scenene er plassert ustrategisk i forhold til hverandre, kommer det tydelig frem nå. En person ved siden av meg fikler med høreapparatet, og jeg er nok ikke den eneste som lurer på om jeg har valgt feil arrangement.

På et tidspunkt kommer skuespilleren Heiko Raulin fra Schauspiel Frankfurt opp på podiet og fremfører en monolog fra Brand. Dette setter samtalen mer i perspektiv, og kjente sitater som «Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» får nye assosiasjoner for meg når jeg hører dem i tysk språkdrakt. Her finnes det muligheter, tenker jeg der jeg sitter på finerbenken og et øyeblikk glemmer hvor hard den er. Hvorfor har en ikke brukt scenene på messen mer til å fremme teatret på denne måten, for eksempel ved å la norske skuespillere holde små fremføringer som denne – og hvorfor ikke også satse på noe nyere enn Ibsen? Flere norske lyrikere har hatt opplesninger her på norsk med oversettelse projisert i bakgrunnen, til stor begeistring.

Oppsetninger i Frankfurt
Med de to Ibsen-samtalene – én for bransjen og én for publikum ellers – har jeg besøkt det som er av teatertema på de norske scenene i paviljongen. Dermed byr det offisielle norske programmet på flere strikkeworkshops enn samtaler om dramatikk. Det finnes også sted langt flere arrangementer knyttet til barnelitteratur, lyrikk, tegneserier, sakprosa, krim, feminisme, musikk og samisk kultur. Dette føles som et paradoks i teaterlandet Tyskland.

En sjekk på Schauspiel Frankfurts hjemmesider viser at deres oppsetning av Henrik Ibsens Brand fremdeles er utsolgt enkelte kvelder, en måned etter premieren. Når jeg i messehelgen ser Fredrik Brattbergs Tilbakekomstene (Wieder da) ved samme teater, er salen fullsatt. Foran meg i kø til billettluken står folk og forhandler om spredte plasser til Det Norske Teatrets gjestespill, dramatiseringen av Jon Fosses Andvake-trilogi, som er så godt som utsolgt.

Theaterhaus Frankfurt, en scene som spesialiserer seg på barne- og ungdomsteater, setter denne høsten opp tre skuespill av to unge, norske dramatikere: Under barnehagen (Unterm Kindergarten) av Eirik Fauske og Å telle til null (Runter auf Null) og Satellitter på himmelen (Satelliten am Nachthimmel) av Kristofer Grønskag.

Jeg besøker en visning av Satellitter på himmelen med en scenesamtale i etterkant. Slike samtaler er svært utbredt i Tyskland, og selv om de sjelden varer i mer enn tre kvarter, kommer en ofte imponerende dypt inn i diskusjonene. Sammenlignet med de tøysete spørsmålene hos flere av de norske moderatorene på messescenene føles scenesamtalene ved tyske teatre som en helt annen sjanger.

Oppsetningen har form av en lesning med live-tegning til, og sjangeren fortellerteater blir grundig diskutert i etterkant: Hvordan kan en gjennom små, sceniske virkemidler få frem poesien i teksten? Hva tilfører tegneren? Publikum får også stille spørsmål, og bidrar med tanker om kulturforskjeller mellom de ulike landene Grønskags skuespill har blitt oppført i.

Det mangler altså ikke på publikumsinteresse når det gjelder norsk dramatikk i Tyskland, verken eldre eller nyskrevet. De to samtalene på de norske scenene ved paviljongen er så godt besøkt at flere publikummere må stå. Mangelen på representasjon av dramatikk i den offisielle satsingen under bokmessen kan tyde på at de norske programskaperne har undervurdert det tyske publikummet.

KOMMENTAR
  • Tove Bratten :

    Danse- og teatersentrum har i årene etter at det ble kjent at Norge skulle være gjesteland på bokmessen i Frankfurt samarbeidet med nettopp Theaterhaus Frankfurt for å løfte frem scenekunst og dramatikk for barn og unge i Tyskland. Gjennom teatret har vi også samarbeidet med den profilerte barne- og ungdomsteaterfestivalen Starke Stücke som finner sted i Frankfurt hvert år i mars. Vi har invitert til ekspertbesøk til Norge siden 2016 slik at Theaterhaus og festivalen har kunnet se norske produksjoner og velge ut i fra hva de har sett. Så de har besøkt Showboxfestivalen siden da – og er her også nå for å følge opp samarbeidet videre. Så i år ble Cirka Teater, med forestillingen “Garage”, Panta Rei Danseteater med “Make me Dance” og Th`Line med “Me, Me, Me” vist under den norske delen av festivalen. Samtidig ble det arrangert seminarer under festivalen som belyser de ulike formidlingsmodellene, produksjonsvilkårene i begge land. Under selve bokmessen ble en rundebordskonferanse som gikk dypere inn i formidlingsarbeidet arrangert onsdagen fulgt opp av dramatiker arrangementet – som blir omtalt her, arrangert i helgen på tampen av messen. Dette norske “fotavtrykket” i Frankfurt ble støttet av Norla gjennom de midlene de hadde avsatt til tverrkunstneriske tiltak, slik at ingenting av dette hadde skjedd uten støtte fra NORLA og vårt samarbeid med Theaterhaus og Starke Stücke festivalen. Vi valgte bevisst å løfte frem scenekunst for barn og unge som vår hovedinnsats i forbindelse med Norge som gjesteland, og vi valgte bevisst å inngå samarbeid som skulle finne sted på ulike tider av 2019 og inngå i allerede eksisterende kontekster som Theaterhaus og Starke Stücke kunne by på. Vi ønsket å løfte frem både fri scenekunst og norsk dramatikk i medfølgende seminarer og samtaler. Samarbeidet er tenkt langsiktig med oppfølging i 2020 og fremover. De norske forestillingene var utsolgt og vakte stor begeistring, likeså var seminarene og rundebordskonferansen fulltegnet og ga spennende refleksjoner og innsikt vi tar med oss i arbeidet videre. Showboxfestivalen som pågår akkurat nå viser Minimal Animal, Theaterhaus Ensemble på Sentralen. At Showbox festivalen har fulgt oppmed å invitere en forestilling til Norge, skaper nettopp den viktige gjensidigheten vi trenger internasjonalt , hvilket vi også er veldig glade for. Tyskland har tradisjonelt bydd på viktige samarbeidspartnere for ulike deler av norsk scenekunst, og vi mener også at Europa med Tyskland i sitt midte er et viktig nærmarked å ivareta og være tilstede i for norsk scenekunst – ikke minst i lys av de utfordringene vi ser politisk vokse frem i Europa.
    Vi har også innledet et langsiktig samarbeid med Tanz im August som en del av det i år Norla støttede Tysklandsprosjektet.
    Vi ser at den store litteratursatsingen i Tyskland også har kastet av seg nye muligheter for norsk fri scenekunst, både teater og dans, og forsterket det fotavtrykket norsk scenekunst tradisjonelt har hatt i

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER