S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anna Helene Valberg – 10. september 2014

Flamsk prateteater imponerer

JDX – a public enemy. Black Box Teater, Ibsenfestivalen 2014. Foto: Tim Wouters


Publisert
10. september 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Black Box Teater Ibsenfestivalen tg STAN JDX – a public enemy

Tekst: Henrik Ibsen Av og med: Jolente De Keersmaeker, Sara De Roo, Damiaan De Schrijver, Annette Kouwenhoven og Frank Vercruyssen. Lysdesign: Thomas Walgrave. Teknikk: Tim Wouters. Produksjon: tg STAN.

Forestillingen hadde premiere i Antwerpen, Belgia 1993. tg STAN er: Jolente De Keersmaeker, Sara De Roo, Damiaan De Schrijver, Mariet Eyckmans, Renild Van Bavel, Frank Vercruyssen, Thomas Walgrave og Tim Wouters.

http://www.stan.be

http://www.nationaltheatret.no/Ibsenfestivalen+2014.b7C_wRnG5W.ips


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/flamsk-prateteater-imponerer/
Facebook

KRITIKK: – Nakent fokus på teksten og skuespilleren i tg STANs JDX – a public enemy. Anna Valberg har vært på Black Box Teater og Ibsenfestivalen.

Det belgiske skuespillerkompaniet tg STAN feirer 25-årsjubileum ved å ta opp igjen sin forestilling JDX – a public enemy fra 1993. Deres udogmatiske stil, som blant annet trer fram i navnet Toneelspelersgezelschap STAN (Stop Thinking About Names), har bidratt til å gjøre dem svært anerkjente i Europa.

I et nakent scenerom, nesten uten kulisser, og uten sminke og staffasje, står skuespilleren i fokus når tg STAN spiller sin tolkning av Ibsens En folkefiende, frigjort fra de estetiske aspektene ved teateret. De prøver ikke å gjøre noen, og aller minst publikum, til lags. Kompaniet gjør sin greie, og det gnistrer fordi de står hundre prosent inne for forestillingen sin, helt uten regissør eller andre som forteller dem hva de må gjøre.

Samfunn i oppråtning En folkefiende er historien om legen som oppdager at vannet i kurbadbyen der han bor er forgiftet og helsefarlig for pasientene. Han ser det som sin oppgave å opplyse byens befolkning og slik bidra til dens redning. Men dersom sannheten kommer fram i lyset og byen må ta konsekvensene ved å rense vannet og grunnen, vil den rike byen ruineres. Doktoren vil vekke folket, men blir gjennom sin kamp stemplet som folkefiende av lokalsamfunnet. Fremst blant hans nye fiender står hans egen bror, borgermesteren.

Ibsens politiske drama er i denne nakne oppsetningen fullstendig tidløst og oppleves som påfallende aktuelt.

Fra prøvesalen Å se denne forestillingen er som å få være med på en ekstremt vellykket leseprøve. Scenerommet er tomt og svart, lyset hardt og kaldt. Bakerst i rommet står arbeidspulter og –stoler, som i en ekte prøvesal. Det er ingen lydkulisser, og de eneste rekvisittene på scenen er en lampeskjerm og et sammenrullet gulvteppe. Disse hører til i stua til Doktor Stockmanns familie, og skal i følge doktoren gjøre rommet svært så koselig.

Lytter til teksten, ikke til estetikken Før publikum har kommet til ro, setter en sufflør bak et bord i gang med å gneldre ut Ibsens sceneanvisninger. Stemmen hennes er skarp og hul, og smeller gjennom rommet. Ingenting ser ut som det hun leser, og ingen av skuespillerne, som innfinner seg, setter seg bak arbeidspultene eller stiller seg på scenegulvet, gjør som Ibsen anviser. Slik fortsetter det. ”…Og alle klapper og jubler entusiastisk”, leser kvinnen. Kort, representerende, nesten uinteressert applaus fra en og annen skuespiller. Når Ibsen sier ”gå hit eller dit”, blir skuespilleren som regel stående bom stille med hendene i lommene, samtidig som hun lytter oppmerksomt til det som blir sagt. Tg STAN har ingen regissør, og det er dermed ingen som forteller dem hva de skal gjøre, eller maser på at skuespillerne skal flytte seg rundt på scenen. Det gjør de likevel, men etter eget forgodtbefinnende.

Utenpå rollene Spillestilen til dette ensemblet er helt særpreget. Alle skuespillerne har en sterk tilstedeværelse og intensitet, men spiller helt uten innlevelse. Karakterene representeres, men blir ikke spilt ut. Denne ”utenpå”-måten å spille teater på leder med seg mange humoristiske øyeblikk, og gjennom salen ruller stadig latter, humring og knis. Det er som vi får et lite innblikk i hvordan ensembler utvikler internhumor i prøveperioder.

Mens Dr. Tomas Stockmann (Frank Vercruyssen) sjelden lar sitt raseri komme fysisk til uttrykk, ser vi klart at det koker inni ham. Motsatsen er hans bror, borgermesteren Peter Stockmann (Damiaan De Schrijver), som til stadighet puster og peser seg opp før han hoppende sint bykser rundt på scenen, sprutrød i fjeset. Spillestilen framstår nesten tegneserieaktig, så animert er den. Effekten forsterkes av de lite tilpassede kostymene. Peter Stockmann går i en pen, men trang dress, som begrenser kroppsspråket hans slik at det blir enda mer karikert enn det eller ville vært.

Kostymene, bestående av dresser, framstår også som en slags representasjon. Kvinnene har store, posete herredresser som gjør dem tilsynelatende slappe og myke i kroppen, nesten som marionetter.

En slitsom opplevelse Å se stykket er heseblesende og anstrengende. Språket som snakkes er flamsk, og tekstingen er engelsk, på tavler høyt over scenen. Tipp topp, hadde det ikke vært for det rasende tempoet skuespillerne holder. Spesielt Dr. Stockmann snakker vanvittig fort. Det er imidlertid lett å svelge dette når kompaniet har et så bevisst og humoristisk forhold til situasjonen. På et tidspunkt stopper doktoren opp, trer enda lenger ut av rollen sin og henvender seg til publikum. ”Går det altfor fort?” spør han på engelsk. ”Ja, dere får bare holde ut. Vi må snakke fort, for ellers kommer vi aldri igjennom all denne teksten”. De gjør narr av oss som må kjempe for å henge med, og sjekker stadig at de er ajour med tekstingen. En gang kommer de ut av det, og spoler ubesværet tilbake. ”Slik ja – der var vi!”.

Teksten og scenekunstneren Sceneteksten er tro mot Ibsen, men formen er det ikke. Opplevelsen blir likevel at Tg STAN på ingen måte er respektløs overfor dramatikeren, men at de velger å konsentrere seg intenst om teksten og skuespilleren som tolker den.

Formen gjør at konsentrasjonen om tekst og budskap trer svært klart fram. Ibsens dirrende pekefinger rettet mot et samfunn i fordervelse, der korrupsjon og egeninteresse trumfer det felles beste, farer gjennom tiden og treffer oss i 2014 mer enn noen gang før. Ibsen var mer opptatt av menneskenes og samfunnets svakhet. I dag går tankene til Snowden og Wikileaks, og hvordan vi står og ser på at det snart ikke er noen vei tilbake for klimatrusselen. Det mangler fremdeles, den dag i dag, politisk vilje til å ta tak i store, upopulære temaer som den vanskelige klimasaken. Tankene går til oljenasjonen Norge som er seg selv nok, som ikke bremser, og som ikke kvier seg for å gjøre business med diktaturer i utviklingsland. Klimatrusselen som ignoreres fordi velgerne aldri vil stemme på et parti som setter denne, vår tids største utfordring, som fremste politiske prioritet. Den kortsiktige egoismen og skylappene som gjør at vi ikke orker å ta innover oss at dette ikke kommer til å gå bra, og motviljen mot å snu i tide.

Tg STANs kompromissløse stil er en fryd. Kompaniet er med sin dyktighet, sin rutine og sitt uovertrufne samspill et must å få med seg når man som interessert teatergjenger får sjansen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no