FINs metode: Foto: Anki Gerhardsen

FIN´s metode

INTERVJU: En gang var Figurteatret i Nordland et eksotisk, annerledes teatersted som ingen hadde hørt om. Nå er det et eksotisk, annerledes teatersted som alle har hørt om. Anki Gerhardsen har besøkt Figurteateret for scenekunst.no

– Have you seen Preben?
Det er to timer til det britiske teaterensemblet Pickled Image har premiere på forestillingen Coulrophobia og stemningen er travel. Folk går fort ut og inn av verksted og kontorer. Noen monterer kamera på stativ, noen syr siste søm på et kostyme og noen står i black-boxen og rydder bananskall, tomflasker og løse papirer vekk fra tilhørerbenkene.

Dette er lokalene til Figurteatret i Nordland, eller FIN som det står på logoen. Et gammelt, blått trehus med tre etasjer pluss kjeller, klemt inntil bilveien i Stamsunds indre del med en matbutikk og en rorbucamp som nærmeste nabo. Utenfor stråler sola på en knallblå forsommerhimmel, ungene fra asylmottaket over veien øver sykkel på gårdsplassen og måsene skriker uavbrutt.

Preben, som heter Faye-Schjøll til etternavn og er figurteatrets daglige leder, sitter på kjøkkenet sammen med produsent Geir Ove Andersen, en brødskive med gulost og en romslig kopp med kaffe. De har begge ti års fartstid i dette huset, og sammen prøver de å spise en sein frokost samtidig som de forklarer historikk, utvikling fra ukjent til ettertraktet, samt betydningen av store kunstneriske mål.

Figurteatret i Nordland ble etablert i det halvveis fraflyttede fiskeværet vest i Lofoten i 1991 – til innbyggernes store fortvilelse. Alle ville ha industri og arbeidsplasser, ingen ville ha ”lørvdokker” som en av de lokale representantene sa det. Preben kan skjønne det. Han er moderat begeistret for lørvdokker selv.

Teaterhuset kom på beina med fem ansatte, takket være støtte fra Vestvågøy kommune, Nordland fylket og staten, og det skulle være et produksjonssted hvor ensembler fra inn- og utland kunne få konsentrasjon, lokaler, stab, verksted, og økonomisk støtte for å jobbe fram en forestilling. I tillegg: Vakker natur og inspirasjon fra et rikt avantgardistisk scenekunstmiljø – tre andre teaterensembler holder nemlig også til i Stamsund, og etter hvert kom også Stamsund Internasjonale teaterfestival på plass i det samme fiskeværet.

Allikevel, var det de første årene vanskelig å få potensielle gjester til å skjønne hvor bra det var.

Geir Ove tømmer mer kaffe i koppen og husker tilbake fra da han begynte i 2004:
– Vi reiste omkring på festivaler i Europa og fortalte om det surrealistiske stedet langt mot nord, og absolutt ingen hadde hørt om det. Etter to-tre år begynte ting å skje. Vi hadde gjort noen gode produksjoner og ryktet gikk. Da vi så dro den sedvanlige presentasjonen avbrøt folk oss og sa: –  Du, det her har jeg hørt om.

Navn som Wakka Wakka, Pickled Image, Ulike Quade og Jo Strømgren har gjort sitt. Wakka Wakka har nettopp vært på to turnérunder med Riksteatret med den kritikerroste forestillingen Saga. Den ble født i Stamsund. Saga har vært i New York, på Cuba, i Kina og på Island, og høster også stor internasjonal anerkjennelse. Ulike Quade regnes med når interessante samtidskunstnere skal listes opp. Og Pickled Image, som akkurat nå altså har premiere, turnerer ennå stadig med forestillingen Hunger fra 2009. Også den laget i samarbeid med FIN. Dick Downey fra Pickled Image tar en ørliten pause fra forberedelsene sine og forklarer hva som er så fruktbart akkurat her:
– Det er kombinasjonen av total arbeidsro og en svært engasjert og entusiastisk stab som stiller opp uansett. Vi opplever også en stor grad av tillit. Vi får utvikle oss slik vi selv vil. Jeg vet om mange som svært gjerne vil hit for å jobbe, sier Downey.

Etterspørselen har gjort noe med maktbalansen. Nå er det ikke lenger snakk om å tigge folk inn. Figurteatret i Nordland velger selv, og de går etter de beste. Det betyr teatertrupper som vil noe mer enn å leke med lørvdokker. Eller som Preben sier det:
– Figurteaterbransjen er dessverre ofte loslitt nostalgi på høygir. Jeg blir gal av det. Jeg savner en vilje til høyere kunstnerisk refleksjon. Vårt mål er ikke å få forestillingene våre inn på figurteaterfestivaler rundt omkring i verden. Vårt mål er å komme på de store scenene for moderne kunst.

Det betyr ikke at Preben ikke liker figurteater. Det betyr, som han selv uttrykker det, at figurteateret må bruke sin unike form til å gjøre ting ingen andre i samtidskunsten kan gjøre.
– For når du skreller vekk alt rundt, alt det som andre kan gjøre like bra eller bedre, sitter du igjen med noe helt genuint, noe som bare finnes i figurteaterkunsten. Noe som er hardt som en diamant og som jeg tror kan løfte meg, ramme meg og skake meg. Jeg kaller det for figurteaterets ikke-reduserbare juvel.

Denne juvelen kan bety en mulighet for uttrykk som er hinsides ordinær skuespillerkunst. En figur, en dukke, kan frigjøre seg fra tyngdeloven og menneskelige begrensninger som gir kunsten en sjanse til å trenge dypere, lengre, utover og oppover. Både Preben og Geir Ove tror at Figurteateret i Nordland er på vei dit:
– Vi er der innimellom. Vi er oppunder taket, vi tøtsjer målet. Nå har vi søkt om overføring fra Norsk Kulturråd til fast post på det ordinære statsbudsjettet. Da får vi en større økonomisk stabilitet, og da skal vi utvikle oss videre.

 Statsbudsjettet skal behandles ved årsskiftet. Da kommer svaret. 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER