Wenche Viktorsdatter Paulsen. Foto: Kristin Aafløy Opdan

Finnes det gode ledere i norsk teater?

Wenche Viktorsdatter Paulsen stiller i dette innlegget spørsmål om det finnes noen i Norge som i det hele tatt er kompetent til å være teatersjef. For det finnes ingen utdannelser innen teater, ledelse og produksjon.

Søkerlista til jobben som ny teatersjef på Oslo Nye Teater er offentliggjort. Selv om det gikk et sus gjennom norsk teaterbransje om en sjeldent sterk liste proppfull av talent og kunstnerisk kredibilitet, henger det et overordnet spørsmål over oss: Har Hodejegerne og styret ved Oslo Nye Teater noen som helst sjanse til å lande på en kandidat som de med sikkerhet vet vil kunne fikse jobben? Jeg er spent, men bekymret.

Jobben som teatersjef eller administrerende direktør, som det jo i 9 av 10 tilfeller er, er en topplederjobb. På de fleste institusjonene medfører det et ansvar for mange millioner skattekroner. Er det ikke da spesielt at flere av de som tar fatt på disse stillingene stort sett ikke har lederutdanning eller særlig erfaring med personalansvar, organisasjonsutvikling, ressursforståelse eller økonomistyring?

Teatersjefene har en direktør under seg, sier du? Ja, teatersjef Ellen Horn sa en gang at «teatersjefen finner på, direktøren passer på», og slik er det nok flere som ser på oppgaven til en direktør. Denne er en viktig kontrollør og vokter av pengesekken på teatrene. Så hva med å snu opp ned på det og gi direktøren sjefsstolen? Svaret må bli, nei takk! Direktøren har sjelden en kunstfaglig bakgrunn og øverste sjef må kunne ha det overordnede ansvaret for scenekunsten og programmeringen.

Nivået på norsk teaterledelse
Det skal sies at Oslo Nye Teater, som kun var ment som et eksempel, er et av de få teatrene som opererer med todelt lederskap, altså hvor teatersjefen og direktøren er likestilte. Denne modellen er garantert diskutert flere steder; samarbeider de godt i et trygt klima fungerer det sikkert utmerket. Men hvordan blir kampen om argumentene dersom de ikke ønsker det samme? Når den ene sier «jeg vil» eller «her skal vi ta risikoen» og den andre sier «vi har ikke penger»?

Det er nivået i norsk teater jeg er bekymret for. Hvor kunne vi ha vært dersom ledelse i kunsten hadde vært et legitimt tema i den offentlige teatersamtalen? Altfor ofte kvier man seg for å snakke om ledelse for ikke å rokke ved kunstens autonome kraft. Men sannheten er at det ledes og besluttes en hel del i norsk teater, og disse prosessene kunne med fordel vært snakket om og rendyrket i større grad.

Det jeg vil frem til, og som er så spesielt for institusjonsteatrene i motsetning til andre bedrifter og bransjer, er at sjefene som har dette enorme og komplekse ansvaret – som omhandler alt fra beredskap, programmering, kunstnerisk utvikling, personalhåndtering, politisk arbeid og økonomi –svært sjelden har lang erfaring med disse temaene, ei heller utdanning i lederskap for denne typen oppgaver. Det er ikke sjelden jeg hører utsagn à la «folk skulle bare visst hvor amatørmessig administrert vi er, de hadde fått sjokk» fra produksjonsmiljøer i Norge.

Det finnes nemlig ikke grunnutdanning på bachelornivå og således ikke videreutdanning på masternivå i fag som teaterledelse eller teaterproduksjon her til lands. Det utdannes regissører, dramatikere og skuespillere ved Kunsthøgskolen, men det virker som det er et fravær av samtale og refleksjon rundt lederskap, ressursfordeling og makt i samtlige av disse utdanningsløpene. Stemmer det? Jeg har til gode å møte en norskutdannet regissør eller skuespiller som spør meg «hvem bestemmer hva her på teatret?»

Hierarkiske organisasjoner
Når det ansettes en ny teatersjef er vedkommende ofte en svært dyktig skuespiller, dramaturg eller regissør. Vedkommende er ofte faglig sterk, populær, karismatisk og kunstnerisk skarp, men lederegenskapene er i beste fall tilegnet gjennom testing og feiling – og ja, det kan være vellykket, men er det bra nok for norsk teater?

Det er ikke ukjent for leseren av denne kronikken at institusjonsteatret tradisjonelt er organisert hierarkisk. Det sitter ofte en leder på toppen som bestemmer store deler av hva som skal gjøres og hvor samtlige oppgaver utføres etter ordre i rekkefølgen av hvilken plassering man har i hierarkiet. Det er delegerte oppgaver, men altfor sjelden er det gitt reell myndighet i form av beslutningsmyndighet lenger ned i organisasjonen.

For å gjøre en lang innledning om institusjonsteatret kort: Det florerer av roller, ansvar og funksjoner i teatret som det snakkes lite om. Flere av funksjonene og rollene har utviklet seg gjennom sedvane eller ut i fra personlige forutsetninger, og det store antallet faggrupper i teatret kan man altså fortsatt ikke utdanne seg til i Norge.

I land vi liker å sammenligne oss med, slik som Sverige, Storbritannia og Danmark, er dette en selvfølge. Der utdannes det produsenter, teaterteknikere, inspisienter, scenemestere, lysdesignere og lyddesignere, men ikke i Norge, ikke på KHiO på Grünerløkka i Oslo.

På de få teatrene i Norge som har funksjonen produsent og som oftest da har etablert en matrise i organisasjonen, har denne fått tildelt ansvar, kunstnerisk oppdrag og ressurser for en produksjon. Produsenten leder da arbeidet med forestillingen i nært samarbeid med regissør og inspisient. Produsenten er informert om rutiner for rapportering til teatersjef dersom produksjonen avviker fra målet og har kompetanse og ressurser til å sette inn tiltak for å øke kunstnerisk kvalitet. Disse produsentene har erfaring med og/eller er utdannet med kompetanse i skjæringspunktet mellom kunst og økonomi, og de skal først og fremst sikre kunstneriske mål og trygghet for deltakerne og ledelsen gjennom kommunikasjon og ledelse. Det er særdeles viktig at denne rollen har kunstnerisk språkforståelse og kunstnerisk ressurskompetanse slik at man sikrer kunstens kår i en fabrikklignende virkelighet som institusjonen befinner seg i. Der denne rollen ikke finnes, er det som oftest teatersjefen som beholder dette ansvaret hele veien i et hierarki med mer eller mindre delegeringer til én eller flere roller i teatret.

Tenk deg for en arbeidsdag teatersjefen har uten gode produsenter eller produksjonsledere. Det blir selvsagt lange dager og kan være vanskelig å holde fullstendig oversikt. Nå sitter noen av dere og tenker at visst faen er det gode teatersjefer og velorganiserte teatre der ute, og flere av teatersjefene har bevist at det er mulig å lede uten å være utdannet leder. Dette mener jeg at mest er på tross av, og ikke på grunn av. Flaks eller hardt arbeid altså, og noen av disse har til og med tatt et kurs på BI eller fått seg en coach, men er det slik vi vil ha det? At kun når noen har holdt på lenge nok eller tatt seg råd til dyrt kurs på BI, så kan de klare å være toppsjef for en offentlig millionbedrift?

Vi må snakke høyt om hvem som bestemmer
På Riksteatret, som er det teatret hvor jeg har arbeidet desidert lengst som produsent, har jeg hatt sjefer som Tom Remlov og Ellen Horn. Både Horn og Remlov foretrakk en produksjonsmodell med produsenter som prosjektledere . Det var faktisk i sin tid at Ellen Horn, daværende sjef for Nationaltheatret, forstod at hun som teatersjef ønsket seg produsenter, kanskje for på denne måte å frigjøre egen tid til langtidsplanlegging, ledelse, kulturpolitikk og visjonsarbeid. Jeg er klar over at det er fullt mulig å organisere teatret på andre måter, men jeg tror med fordel flere institusjoner kan tjene på å dvele rundt organiseringen.

Kanskje noe inhabilt, men jeg tror ikke jeg er alene om å tenke at disse og en håndfull til etablerte og erfarne lederne hver på sitt vis har det som skal til av lederegenskaper, men må man ha jobbet i 40 år for å bli så god? Kan man ikke være ung og kompetent? Poenget mitt er ikke å rakke ned på verken teatersjefer eller kandidater for denne type jobb, men at det faktisk i alarmerende grad er lavt nivå og interesse rundt spørsmål om organisasjon, lederskap, makt og beslutning i institusjonsteatret her til lands.

Den Norske Filmskolen utdanner hele kretsløpet i filmproduksjon. Sverige, Danmark og det store utland utdanner samtlige fagfunksjoner i teatret. Hva er det med oss i Norge som gjør at vi finner oss i at vi henger etter så fundamentalt i utviklingen av et felt og en bransje? Det er på tide å snakke høyt om hvem som bestemmer, når og hvorfor. Og mest av alt om på hvilken måte vi kan tilby fremtidens kunstnere og ledere i norsk teater et mer solid grunnlag for utvikling og kvalitet i arbeidet.

Jeg vet at krefter i og rundt KHiO gjerne vil og har forsøkt, men nå må vi stille spørsmålet politisk. Særlig nå, på tampen av en pandemi hvor kunstnere og kulturarbeidere slåss for å overleve i yrket sitt. Det er tid for å satse på scenekunsten og da må vi utdanne de som skal lede oss gjennom arbeidet. Det må etableres en bred grunnutdanning på Kunsthøgskolen som sikrer lederskap og kunstnerisk utvikling for hele teaterbransjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER