Foto: Øyvind Eide. Scenografi: Nia Damerell. Kostymedesign: Ane Ledang Aasheim. Lysdesign: Ingrid Tønder

Finner aldri helt sin form

Med en tematikk som tar utgangspunkt i en politisk destabilisert verden, kunne Brechts klassiker Den kaukasiske krittringen truffet vår tid med både smerte og kraft. Det skjer dessverre ikke her.

Scenegulvet er dekket av et tykt lag av noe som minner om sort løv. Assosiasjonene går til grov grus og kull, til svovel og krutt. Det er som om vi introduseres for en verden hvor svovelen og kruttet etter flere års kriging har drysset fra himmelen så lenge at bakken er fullstendig dekket av det. Fargene har forsvunnet fra verden og paletten som er tilbake består av svart, grått og hvitt. Inndekningen er fjernet. I det rå, bare scenerommet er det kun ett element: Bakerst, midt på scenen er en rekke lysstoffrør formet som en slags strålende neon-sol. Den er både vakker og intens å se på, og tilfører et goldt ubehag til det stiliserte universet.

Brecht skrev Den kaukasiske krittringen  i 1944 mens han var i eksil i USA under andre verdenskrig. Etter å ha opplevd to verdenskriger i løpet av en tyveårsperiode, med all volden, urettferdigheten og ødeleggelsen de førte med seg, plasserte Brecht krig og politisk ustabilitet som bakteppe for handlingen. Den finner sted i Georgia, og tar utgangspunkt i lignelsen om kong Salomo og de to kvinnene som gjorde krav på det samme barnet.

Handlingen kretser rundt tjenestejenta Grusje, som arbeider for en rik familie. Hun redder et barn etter at det er brutt ut krig og faren til barnet er blitt drept. Grusje tar barnet med seg og legger ut på flukt. Vi følger henne gjennom en lang og blodig borgerkrig. Til sist, når krigen endelig er over, kommer den biologiske moren og vil ha barnet tilbake.

Originalverket har en prolog som fungerer på den måten at den presenterer publikum for skuespillets moralske tematikk allerede før det spilles ut. En sanger med forteller-funksjon skildrer lignelsen om krittringen. Det er ofte her vi får et tydelig brechtsk anslag, det vil si en spillestil som bygger opp om episk dramaturgi og fortellermontasje.

Og det er elementer av dette i Johannes Holmen Dahls regi. Spillet er utpreget frontalt, og mange av skuespillernes aksjoner forklares i stedet for å utføres. Men her befinner vi oss i tillegg i et veldig stilistisk univers, både rent estetisk og regimessig.

Tekst med flyt
I Øyvind Bergs oversettelse er Brechts språk modernisert og forenklet. Dette er en veldig god tekst som burde flyte godt i munnen på skuespillerne. Det synes jeg ikke den gjør hos alle. Om årsaken er de regitekniske valgene, eller om problemet ligger i at noen av skuespillerne er byttet ut og ikke har fått nok prøvetid eller mulighet til å lande ordentlig i materialet, er vanskelig å si.

Fordi dialogene er såpass lite spilt ut, blir samspillet nemlig fragmentert og opplevelsen av et samstemt ensemble forsvinner. Det blir vanskelig å plassere og tolke spillet. Slik det framstår, især fra starten av, er det verken episk eller realistisk, verken fugl eller fisk. I dette stiliserte verken-eller-formatet blir spillet for statisk og ujevnt til å fungere som realistisk teater og ikke distansert nok til at jeg forstår det som episk. Det gjør noe med min mulighet til å engasjere meg i karakterene og handlingen når knapt et øyebryn heves som reaksjon der en ny karakter entrer scenen. Dermed blir det vanskelig for meg å lese skuespillerne. En av konsekvensene av dette stiliserte, frontale og holdte spillet er at ubehagelige karakterer og situasjoner fremstår nokså ufarlige.

Men disse problemene gjelder ikke alle skuespillerne på scenen. Hanna-Maria Grønnebergs nærvær er gnistrende sterkt. Hun viser en imponerende intensitet og styrke som skuespiller og et bemerkelsesverdig register og detaljspill. Blikket og øynene alene, selv i svært statiske scenebilder, har en tilstedeværelse som gjør at jeg tror på henne og følger hennes reise hele veien, selv fra langt opp i benkeradene der jeg sitter. I første halvdel av forestillingen opplever jeg at hun bærer forestillingen mye alene. Grusjes ensomme kamp blir på en måte tydeligere av at resten av ensemblet er såpass utydelige her, men en slik skjevhet skader samtidig fortellingen som helhet.

Og rett skal være rett, flere av skuespillernes register kommer mye mer fram utover i forestillingen. En glitrende Jan Gunnar Røise i rollen som falsk dommer fungerer som et friskt pust og blåser liv i forestillingen med fantastisk galskap, glimrende timing og befriende komikk. Så får det heller være at forestillingen nærmest skifter sjanger underveis. Også Tone Mostraum blir tydeligere etter hvert, og med sin særegne humoristiske brodd gjør hun en svært god prestasjon.

Det er i tillegg én annen samlende kraft på scenen som tilfører puls og dirrende driv hele veien fra start til slutt. Denne karakteren fantes riktignok ikke i Brechts originalmanus, la oss kalle henne Trommeslageren. Helt fra forestillingens anslag – en langsomt oppbygget, dump, glimrende utført trommesolo – briljerer musiker Elisabeth Mørland Nesset fra sin plass bak trommesettet ytterst på høyre side av scenen. Der det skorter på nærværet hos deler av ensemblet, er hun enormt lyttende, påkoblet, fokusert og konsentrert hele veien gjennom, og hvilket teknisk og improvisatorisk vokabular! Det bor en verden i det trommesettet. Sjelden har musikken stått mer sentralt i en forestilling – det er nesten vanskelig å forestille seg hva den ville vært uten. På sett og vis er den faktisk kanskje stykkets mest samlende og retningsgivende faktor.

(U)rettferdighet
Dypest sett handler Den kaukasiske krittringen om (u)rettferdighet. Men skuespillet tar også opp flere undertemaer, nemlig hvordan fraværet av rettferdighet manifesteres i maktmisbruk, religiøst hykleri og hvordan krigføring rammer ulike samfunnsklasser forskjellig. I tillegg til dette handler forestillingen om kraften i morskjærligheten og hvilke umenneskelige dilemmaer ubetinget morskjærlighet kan stille et menneske uten ressurser overfor. Dette er selvsagt svært relaterbart til mange av utfordringene mennesker på flukt står i i dag.

Som dommeren i Jan Gunnar Røises skikkelse utbryter om fattigfolk: «Rettferdighet vil dere ha, men vil dere betale for den? Neida!» Hannah Arendt problematiserte dette i sitt essay Recht, Rechte zu haben (1951), som ble skrevet omtrent på samme tid som da Brecht skrev Den kaukasiske krittringen. Sårbarheten i det at mennesker utenfor nasjonalstatens beskyttelse mister sine rettigheter, ja, til og med sin rett til en plass i verden. Vår tids bødler er mange når det gjelder disse problemstillingene. Jeg savner at flere av disse trådene trekkes i oppsetningen, om ikke direkte, så i hvert fall som en bevissthet jeg kan ane konturene av.

Det er en nervepirrende dragkamp om barnet mot slutten, men hva som står på spill for ensemblet som helhet får jeg aldri helt tak i. Den kaukasiske krittsirkelen bærer preg av å aldri helt finne sin form.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER