Filharmoni til folket

I 1919 ble Filharmonisk Selskaps Orkester dannet, og ble med det hovedstadens første faste, uavhengige symfoniorkester, etter at orkesterlivet frem til da hadde vært organisert rundt teatrene og ulike amatørforeninger. I 1979 endret de navn til Oslo Filharmoniske Orkester, og i år er de altså hundre år. I tillegg til en stor jubileumskonsert på selve «fødselsdagen», 27. september, er hele sesongen 2019/20 lansert som jubileumssesong.

Jubileumsfeiring i og utenfor huset Å gjøre orkesteret synlig og hørbart for de som vanligvis ikke oppsøker Konserthuset, ser ut til å være en av jubileumsfeiringens hovedsatsninger. Sesongen åpner med fire utendørskonserter: Først miniturnéen Oslo-Filharmonien i nabolaget, med konserter på tre ulike kanter av byen – Haugenstua, Holmlia og Hovseter. Deretter følger også i år en stor konsert på Slottsplassen i samarbeid med NRK, med et program sammensatt av det man må kunne kalle «publikumsfavoritter», som «Nessun Dorma» og «Summertime», i tillegg til urpremiere på bestillingsverket Soundspeed av Rolf Wallin.

Selve 100-årsdagen feires i Konserthuset, med både gammel og ny norsk musikk på programmet: Edvard Grieg, Johan Halvorsen og Pauline Hall får selskap av blant annet Therese Birkelund Ulvos 13 ways to tame a beast og et bestillingsverk av Øyvind Torvund med arbeidstittel «Musikk fra vår egen tid». Sjefdirigent Vasily Petrenko er selvsagt på plass og solistlaget er toppet, og består av Leif Ove Andsnes, Truls Mørk og Lise Davidsen.

I november vender Filharmonien tilbake til sine teaterrøtter og holder konsert på Nationaltheatrets hovedscene. Før stiftelsen var orkesteret ved Nationaltheatret Norges største profesjonelle orkester, og mange av musikerne som ble med i Filharmonisk Selskaps Orkester kom derfra. Konserten er programmert av Terje Tønnesen, som har sin siste sesong med orkesteret etter å ha vært ansatt i stillingen siden 1983.

Også Oslo Spektrum får besøk av Oslo-Filharmonien denne sesongen, når Carl Orffs Carmina Burana fremføres av noe som ser ut til å bli et gigantisk kor: Foruten Oslo Filharmoniske Kor medvirker Kammerkoret NOVA, Den norske Studentersangforening og kor fra Rud, Foss, Lillestrøm og Ski videregående skoler.

I tillegg skal orkesteret på flere turnéer, blant annet norgesturné sammen med Riksteateret, med barneforestillingen Den lille musikkfabrikken, en komprimert versjon av Musikkfabrikken som ble uroppført i Konserthuset høsten 2017.

Levende komponister En evig diskusjon rundt symfoniorkesteret som institusjon, Oslo-Filharmonien intet unntak, er balansen mellom å forvalte den orkestermusikalske kulturarven på den ene siden, og å satse på nyskrevet musikk på den andre. Det er vel ingen overdrivelse å si at tyngdepunktet for de aller fleste orkestre ligger langt over på standardrepertoar-siden. Og slik må det vel langt på vei være – det er tross alt ingen andre måter de store klassiske orkesterverkene kan formidles live på. Dette er en lang og kompleks diskusjon som jeg lar ligge her, men i alle tilfelle ser ny musikk ut til å være en tydelig jubileumsprioritet, og det er det bare å glede seg over. I det trykte sesongprogrammet er ikke mindre enn femten verk listet opp som enten uroppføringer eller bestillingsverk, og noen interessante eksempler er Gisle Kverndokk, Ocean Waves for blåsere og slagverk, Lasse Thoresen, ΩN: Det værende for kor og orkester; Maja Linderoth, O magnum mysterium for kor og orkester; Lera Auerbach, Arctica, med komponisten selv som pianosolist; Kaija Saariaho, Vista, og Steve Reich, Reich/Richter.

En annen like viktig og like evig diskusjon er hvor mye annen, altså ikke nyskrevet, ny musikk som spilles, fra la oss si etter 1950. Ofte gjenbrukes bestillingsverk sjelden etter at de har hatt sin urpremiere. Det er derfor gledelig at både Wallin, Torvund og Thoresen sine verk så vidt jeg kan se spilles to ganger hver. Programmet inneholder også en del annen musikk fra de siste 20 årene, for eksempel Esa-Pekka Salonens Cellokonsert (2017), John Luther Adams The Light that Fills the World (2000), og to andre verk av Steve Reich, Runner og Music for Ensemble and Orchestra, som sammen med nevnte urfremføring spilles på en konsert viet ham i sin helhet. Konserter som vies helt og holdent til ett tema, eller til én komponist, er altfor sjelden vare, og når det først gjøres er det stas at gjenstand for fordypelsen er en levende komponist.

Mahler-maraton og andre høydepunkter Standardrepertoaret er selvsagt også behørig representert, og bærer preg av noen tydelige satsninger. Ikke minst kan alle Mahler-fans der ute, meg selv inkludert, få gleden av å høre hele fem av hans ni (og en kvart) symfonier, nr. 1, 3, 5, 8 og 9. Spesielt er jeg spent på nr. 8, som fremføres i Operaen med Operaorkesteret, Operakoret, Oslo Filharmoniske Kor og fire av Norges fremste sangere: Mari Eriksmoen, Marita Sølberg, Tone Kummervold og Yngve Søberg.

I tillegg får vi Mahlers orkestrering av Beethovens Symfoni nr. 9, dirigert av Petrenko. Jeg synes dette er et ypperlig valg som innbyr til diskusjon: Mahler tilpasset Beethovens symfoni til nyvinninger i symfoniorkesteret, og meningene er fremdeles delte om den slags omskrivninger og aktualiseringer er nyskapende og interessante eller bare helligbrøde.

Mye annet kunne vært nevnt – det er i det hele tatt et imponerende rikholdig og variert program. Bare for å ta med noe som peker seg ut: Påtroppende sjefdirigent Mäkelä kommer innom ved flere anledninger, og dirigerer blant annet Sjostakovitsjs symfoni nr. 5, Arne Nordheims Epitaffio, Claude Debussys Images. Det blir mildt sagt spennende å oppleve, ettersom hans gjesteopptreden i januar med Beethovens niende ikke var helt overbevisende. Herbert Blomstedt, sjefdirigent fra 1962 til 1968, er fremdeles aktiv tross sine svimlende 91 år, og i mars 2020 dirigerer han Beethovens fiolinkonsert med selveste Vilde Frang som solist.

Mer enn musikk? I programmet omtaler prosjektleder Lars Petter Hagen jubileet som en «lyttefest», og det er ingen tvil om at lyttingen – og musikken – står i sentrum. Og det skal den selvsagt gjøre. Det er også prisverdig å invitere «absolutt alle», som Hagen skriver, og løfte orkestermusikken ut i verden utenfor Konserthuset. Like viktig er det motsatte, at publikum inviteres inn i orkesteret på dets egne premisser. Jeg gleder meg derfor stort over initiativet Etterspill, der musikere fra orkesteret møter Christian Borch til uformell samtale rett etter konserten. Jeg håper det blir mer av sånt fremover. Jeg håper også at NRK kjenner sin besøkelsestid og lager en like grundig og fin dokumentar om livet bak scenen som de gjorde da Operahuset i Bjørvika hadde jubileum. Huset ble tross alt bare ti år, så dette bør kunne bli en hel dokumentarserie.

To ting savner jeg likevel. Det ene er å knytte musikken og institusjonen til samfunnet rundt. Ikke bare ved å spille musikken der, men ved å starte samtaler om den. Det andre er skråblikk på og undersøkelse av egen historie og praksis. Når en hundreåring ser tilbake, er det ikke betimelig med litt refleksjon, og ikke bare feiring? Kommer jubileet til å knytte seg til andre institusjoner og fagmiljøer, til museer, biblioteker, eller universiteter? Kommer det panelsamtaler og foredrag, om musikklivet i byen da orkesteret ble stiftet, om aktuell musikk- eller historieforskning? Får vi kanskje en «Byvandring i Edvard og Nina Griegs Christiania»? Jeg gleder meg til musikken, og venter i spenning på resten.