Figurteater fra dødsriket

En regissør som vil venne publikum av med å lete etter en rød tråd, skal jobbe hardt. Trangen til en helhetlig fortelling kan nesten virke å være biologisk betinget i mennesket. Ulrike Quades arbeider skaper rom der sammenheng og konsekvens må vike for stemning og sanselighet. Quade bor og arbeider i Nederland, men er opprinnelig tysk. Den siste måneden har hun turnert Nordland med forestillingen Radio Exit Live i samarbeid med Figurteatret i Nordland, og nå setter hun kursen mot Paris.

I Radio Exit Live fjerner Quade imidlertid ikke bare den røde tråden. Hun klipper i grunnen hele trådnøstet opp i fragmenterte bilder, figurer og karikerte symboler. Hvis intensjonen er å speile livet fra et sted der tiden og logikken har gått i oppløsing, får hun det langt på vei til. Handlingen – for det er en handling her, foregår i dødsriket, og der er tilværelsen omtrent like uoversiktlig og komplisert som den er i livet slik vi kjenner det på jorda. For bare se rundt deg: Hvor er egentlig logikken hen?

Radio Exit Live er scenekunst i grenselandet mellom dans, sirkus, billedkunst, poesi, og dukketeater. Med unntak av hovedpersonen; en mann som nylig har ankommet dødsriket etter å ha blitt skutt i hjel, er alle karakterene enten dukker i menneskestørrelse, eller skuespillere som er dukkeliggjort. Det er fantastisk å se på og dypt imponerende utført. Ulrike Quade er en særdeles spennende scenekunstner på figurteatrets arena som gjorde seg bemerket med Hamsunforestillingen The Writer i 2009. Der fylte en flere meter lang, døende forfatter scenegulvet.

Figurene forsterker den absurde fornemmelsen som preger denne forestillingen: Livet er jammen rart, og det er ikke sikkert det virker noe enklere sett fra den andre siden. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er noe å le av. En radio som ser ut til å henge i løse lufta, kunngjør for eksempel med jevne mellomrom siste nytt om dødsfall, løse kroppsdeler og drapsgåter, og det er det mye humor i. Publikum humrer stadig, men det er likevel et Strindberg-sitat som popper opp i hodet mitt: Det är synd om människorna.

For det er noe som skjer i dette skjæringspunktet mellom det makabre, det absurde og det hverdagslige. Først virker alt så tilfeldig og komisk, men ved nærmere ettertanke svir det i sjela og ender i grunnleggende eksistensielle spørsmål. Som for eksempel: Did you really love me?

Ulrike Quade er inspirert og skolert i japansk figurteatertradisjon. Både i denne forestillingen og i tidligere arbeider lar hun dukkefører og dukke vokse så tett sammen at de tidvis utgjør et siamesisk tvillingpar. Det er svært virkningsfullt, og skaper dessuten et enormt persongalleri på scenen. Det er bare fem faktiske personer der, men det myldrer allikevel.

Så er spørsmålet: Blir det bra teater? Radio Exit Life er først og fremst en visuell fryd som også berører store spørsmål uten å forenkle eller banalisere. Men dette kompliserte landskapet skaper også en uoversiktlig ramme som tidvis blir litt for påtrengende. Om akilleshælen sitter i dramaturgien eller i litt for mange løse trådene er vanskelig å avgjøre, men forestillingen hadde tjent på en liten opprydding.