Den fri kjærlighets by, 2017.

Figurer i (u)fri kjærlighet

Tormod Lindgrens regidebut Den fri kjærlighets by står seg sterkt både som en historisk satire og som en velfungerende collage av figurteater.

Det kan kjennes ut som at det er en spesiell spenning knytta til forestillingen Den fri kjærlighets by, i form av at den representerer flere debuter. Det er den første iscenesettelsen av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904 – at han hadde vært en aspirerende manusforfatter var for meg ganske ukjent. Invitasjonsteksten til forestillingen antyder at Den fri kjærlighets by aldri ble publisert, fordi stykket var forut for sin tid. Fra premiere på Munchmuseet den 10. mai og visning på Café Engebret (det tidligere stamstedet til Ibsen, Bjørnson, Munch og Grieg) de påfølgende dagene, gjorde Den fri kjærlighets by med visning i Kilden Teater- og Konserthus 5.oktober sin debut i et institusjonsteater. Samtidig markerer forestillingen Tormod Lindgrens debut som regissør. Lindgren har lang fartstid som scenograf, kostyme- og dukkedesigner ved ulike produksjoner og institusjonsteatre, kompetanser han tydelig drar veksel på i den kunstneriske utformingen av Den fri kjærlighets by.

Leve den fri kjærligheten!
Det er en forholdsvis enkel scenografi som møter oss inne i intimsalen. Den opptar få kvadratmeter, og består av et bord sentrert midt på scenen, et flygel til venstre, og en påmalt vegg som ved første øyekast kan minne om en forstørret utgave av en tradisjonell scene for marionetter. Det mørke treverket i scenografien, den dempede belysningen og dukkeførerne kostymert i vest og skjorter oppleves tidsspesifikt for når stykket ble skrevet, og tar oss tilbake i tid til da Oslo var døpt Christiania.

Sentrum for handlingen er Sangeren (en dukke – forvekslende lik Munch selv – ført av Gisle Hass). Han er en lidende kunstner med et overutviklet ego, hvor hele hans selvbilde og mening med livet kretser rundt det å synge- å fortelle om lidelse gjennom sang. Sangeren er på vei for å finne den fri kjærlighets by, han er på jakt etter kjærlighet, noe man straks skjønner er synonymt med sex og begjær for den aktuelle karakteren.

I den fri kjærlighets by treffer Sangeren på Dollarprinsessen, som også er ute etter det hun betegner som kjærlighet. Hun fatter umiddelbart interesse for den nyankomne kunstneren, og lokker han til seg. For en (veldig) kort stund ser det ut til at dette er en helt ok relasjon for dem begge, hvor de får tilfredsstilt hver sine behov, det være seg sex eller eiesyke. Felles for dem begge er at de søker kjærligheten på radikalt feil grunnlag, og ved nærmere øyesyn ser man at det ikke er kjærlighet de søker i det hele tatt. Konseptet er misforstått for dem begge, og det gjelder for såvidt alle de andre karakterene man støter på i den fri kjærlighets by. Dollarprinsessen vil eie sangeren. Sangeren vil ”synge seg inn i en kvinne”.

Når han plutselig befinner seg i en sykeseng, med mavesyke og store hakk i selvbildet på grunn av uteblitt synging, begynner Dollarprinsessen sine fremstøt. Hun vil gifte seg. ”For når han ikke lenger er fri, det er da jeg blir fri”. Sangeren ynker seg, og ber om å bli befridd fra denne kjærlighetens by. Pipa har fått en annen låt, og nå ønsker han seg heller til barmhjertighetens by. Løsningen blir i stedet å finne bunnen i en flaske absint, ”for å brenne vekk mine nerver”.

Munchs samfunnskritikk
Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt under Munchs levetid, og origianlteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.

Figurer og satire
I møte med Lindgrens forestilling blir det tydelig at figurteater er et sjangervalg med et formspråk som virkelig spiller på lag med satiren og det den inneholder av absurditeter. I Den fri kjærlighets by er de kvinnelige dukkene over dobbelt så store som Sangeren, og dukkenes egenskaper og utseende forsterker det satiriske manuset. Lindgrens dukker varierer i måten skuespillerne må føre dem- noen dukker er som marionetter, andre er naivistiske masker på en stokk, noen føres via pinne i bakhodet, og en siste dukke er satt sammen av gammeldagse skjortemansjetter og ser ut som er tusenbein.

Det er en materialrikdom og lekenhet i utføringen av dukkene som også ser ut til å ha smittet over på regivalg og dukkeføring. Det veksles mellom at dukken bærer rollen alene, til at det er skuespillerne som er karakteren, og variasjoner mellom disse. Det finnes imidlertid en karakter på scenen som aldri blir representert gjennom en dukke – musikeren Rolf Gupta er for anledningen kledd i dress og hatt, og fra sin plass ved flygelet legger han lydbilder og melodier som akkompagnerer handlingen. Det eneste jeg har å utsette på iscenesettelsen er en kritikk som ofte går igjen i figurteateroppsetninger: Når en dukke har vært i spill, for så å bli lagt fra seg på scenen, forsvinner umiddelbart alt liv. Dukken reduseres til et dødt objekt. Så når tusenbenfiguren i det ene øyeblikket flyter over bordet, for så å bli lagt igjen på bordenden, mens scenen han er en del av fremdeles utspiller seg, blir man klar over hvor essensiell selve føringen er. Det blir utfordrende å skulle se for seg at dukken fremdeles er en del av den aktuelle scenen som finner sted, fordi karakteren har forduftet. Heldigvis skjer dette svært sjelden i Den fri kjærlighets by.

Det er flere feller å falle i når man skal iscenesette periodiske teatertekster, men denne forestillingen står som et utrolig godt eksempel på en utforskende tilnærming til et eldre og fragmentert manus. Munchs stemme er godt bevart, og Lindgrens kunstneriske valg løfter frem humoren og forfatterens stikk til sine samtidige. At kritikken om fri kjærlighet er et aktuelt tema i dag, er det ikke noe tvil om med tanke på den eskalerende datingkulturen vi observerer og er en del av, med elementer av like misforståtte oppfatninger av kjærlighet som man kan finne igjen i Kristiania-bohemen. Dette er ikke et perspektiv som tas direkte inn i forestillingen – Den fri kjærlighets by står sterkt som den er. Som en historisk satire, og som en eklektisk, men velfungerende collage av figurteater.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER